Guds advarsel på Utøya?

Igjen har folk vært ute og antydet at massakren på Utøya var en advarende finger fra Gud. Bakgrunnen skal være synden i landet og Norges negative holdning til Israel. Det er forfatter og satstsviter Per Haakonsen som har kommet med slike uttalelser i et KrF arrangement i Sarpsborg. Med sommerens tragiske massakre på Utøya på litt mer avstand, har det vært flere røster som har antydet at det er en sammenheng mellom tragedien og Guds straff og dom. Jeg reagerer sterkt på dette. Det gjenspeiler en feilaktig domstankegang som vi møter igjen og igjen når det skjer naturkatastrofer og ulykker.

I fjor høst etter det som skjedde i regjeringsbygget og på Utøya skrev den samme Per Haakonsen i avisen Dagen og hevdet at det kunne være en sammenheng mellom Norges nei til å selge olje til Israel på slutten av 70-tallet og ulykken med Alexander Kielland-plattformen i mars 1980 da 123 mennesker døde. Forfatteren sier også at “ungommen på Utøya var nok på sett og vis uskyldige”, men samtidig bemerker han at utenriksministren holdt en anti-israelsk tale på Utøya, og ved siden av ham sto plakaten “Boikott Israel”. “Dagen etter kommer Anders Behring Brevik”, sier forfatteren og spør om vi “forstår det som skjer”. Flere har kommet med lignende utsagn. Tonen er siden Norge ikke omvender seg må Gud ty til tøffere metoder.

Jeg er glad for at vi lever i nådens tid. Vi har nylig feiret jul. Gud sendte ikke en bombe over Betlehem, men han sendte sin egen sønn i kjærlighet til alle mennesker på koden.

Det skjedde noe på korset som forandret alt til alle tider! Korset ble stedet hvor Gud straffet hele verdens synd i fortid, nåtid og framtid, og hvor forsoning ble tilveiebrakt for hvert eneste menneske på jord. “Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres”, sier Paulus (2.Kor 5:19). Og han ga oss som kristne en spesiell tjeneste; ikke dommens eller fordømmelsens tjeneste, men forsoningens tjeneste.

Det betyr ikke at Gud ikke lenger tar ondskap og urettferdighet på alvor. Men det gir oss et helt nytt syn på verden omkring oss, og ikke minst gir det en helt ny forståelse av vår oppgave som kristne, nemlig å forkynne evangeliet – de gode nyhetene – om hva Jesus har gjort.

Mange kristne har dessverre et forvirrende gudsbilde. De gir Gud skylden for hva ondskapen gjør, og i de mest meningsfulle situasjoner spør de Gud hva han mente med det. Verden ligger i det onde, men Gud står ikke bak det onde. Han har heller ingen mening med alt som skjer. Gud er heller ikke “etter oss” hver dag for å straffe eller belønne oss i forhold til våre gode eller dårlige gjerninger. Det er feil gudsbilde blandet med gammeltestamentlig teologi.

Jeg tror på bønn. Vi vil frimodig be for land og folk, og for de som styrer og regjerer vårt land. Det vil gi resultater og åpne nye dører for evangeliet. Jeg er med på at tragedier og katastrofer kan og skal vekke oss til bønn og samfunnsansvar, men jeg er ikke med på at Gud sitter i himmelen og sender eller indirekte tillater at uskyldige mennesker må dø på grunn av synden i et land.

Tenk inkluderende

Gud har en uendelig stor sirkel av kjærlighet. Den inkluderer absolutt alle. Dessverre er ikke alltid våre sirkler så store. Bibelen forteller hvordan Peter begrenset sin tankegang til bare jøder. Selv om han proklamerte på pinsedag i Jerusalem at Guds ånd skulle komme over alle mennesker, var han veldig skeptisk når Gud kalte ham til å gå til hedningen Kornelius med evangeliet. Heldigvis ble han overbevist og sa med stor frimodighet: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”, og han fortsatte: “I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk“.

Jeg tror på å tenke inkluderende. Det er så lett å “tenke folk ut” i stedet for å “tenke dem inn”. Vi har fordommer og meninger og ekskluderer så lett mennesker fra troen fordi de er annerledes eller ikke følger vårt menighetsmønster. Jeg elsker historien om den bortkomne sønnen som kommer hjem til far, og jeg tror at Gud ser på alle mennesker som sine sønner og døtre. Han venter på at de skal komme hjem igjen! I stedet for å se på folk som “ufrelste” og “utenfor” og tenke ekskluderende, bør vi tenke inkluderende og se på dem som som sønner og døtre som er på vei hjem til farshuset. Det forandrer våre holdninger til verden omkring oss. Gud har i Kristus forsonet hele verden med seg selv, og vår oppgave er å formidle det slik at mennesker kan ta imot tilgivelse for sine synder og det som Jesus har gjort for dem.

Menigheten har ofte hatt en trang sirkel. Med alle sine bud og krav har den holdt mange borte fra fellesskapet. Folk har alt for mange ganger følt seg ekskludert når det har gått i stykket for dem i livet.  Det kan være det unge paret som “måtte” gifte seg, den unge kvinnen som tok abort, eller hun som ble gravid utenom ekteskap. Eller det kan være det unge paret som sliter med ekteskapet, den nyfrelste alkoholikeren som hadde tilbakefall, eller ungdommen som vokste opp i menigheten og ikke tilpasset seg det fastlagte mønster. Dessverre ser vi alt for ofte at folk forlater menighetsfellesskapet i livets vanskelige faser, nettopp når de trenger det mest. Jeg tror på en menighet som har klare holdninger og tar synd på alvor, men uten fordømmende holdninger. Menigheten skal være et trygt hjem også når noe har gått i stykker i livet.

Vi må utvide våre sirkler og tenke inkluderende. En forretningsmann som tenker at ingen vil ha det han tilbyr, vil aldri selge særlig mye. Dessverre er dette ofte tankegangen til mange kristne. I kirker og bedehus forkynnes Guds Ord stort sett for de samme menneskene hver søndag, men utenfor våre sirkler venter mange på de gode nyhetene. Heldigvis satser fler og fler større resurser på barn- og ungdom. En menighet uten stor åpenhet for neste generasjonen er en døende forsamling. Vi må utvikle en “alle velkommen- kultur” i menigheten, tenke inkluderende og gi rom for nye mennesker. De uskrevne reglene og den innadvendte kulturen har ofte uttrykt et klart budskap: Kom som du er til Jesus, og bli som oss! Det er på tide å komme ut av isolasjon og innadvendthet, inkludere nye mennesker, og utvide våre hjerter. Det begynner med deg og meg. Hvis menigheten skal vokse, må du og jeg gi plass for ett nytt menneske i vår sirkel.