Bibelens eget bibelsyn

Mange av de debatter som kommer opp i ”den kristne verden”, både i kirker og i media, handler egentlig om bibelsyn. Som ung og nyfrelst lærte jeg at pinsebevegelsen hadde et fundamentalistisk bibelsyn, eller et konservativt bibelsyn. Fundamentalistisk er et ord vi helst unngår i vår tid da det får tankene til å gå i retning av ekstreme holdninger og religiøse sekter. Konservativt er også et ord med en viss bismak i den offentlige debatt, men det uttrykker troen på at Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. På den andre siden har vi et liberalt bibelsyn hvor en egentlig tiltar seg retten til å endre betydningen av bibelord i takt med tid og kultur. Men egentlig har Bibelen sitt eget bibelsyn.

Bibelen er både guddommelig og menneskelig. Den er guddommelig i innhold, men i skrivestil og uttrykksmåte er den forskjellig fra forfatter til forfatter. ”De hellige Guds menn skrev drevet (inspirert) av Den Hellige Ånd”, sier Bibelen (2.Pet 1:19)
Det er altså ikke et ordrett diktat fra Gud, men en gjengivelse av hva Gud vil ha sagt. Detaljer og løsrevne vers kan føre oss på avveie, derfor er det viktig å lese Bibelen i sammenheng og ikke bygge liv og lære på løsrevne sitater. Bibelen selv sier at ”summen av Guds Ord er sannhet” (Salme 119:160). Martin Luther sa det på denne måte; ”Skrift forklarer skrift og dunkle skriftsteder må opplyses av de klare.”
Det kan være fristende å lese Bibelen for å få bekreftet sitt eget syn, og det er lett å falle i den grøften at en leser Bibelen med sitt kirkesamfunns eller vår tradisjons briller. I stedet bør vi lese Ordet med et åpent sinn for å høre hva Gud sier til oss som mennesker, og la det prege våre liv, holdninger og verdier.

Bibelen har sitt eget bibelsyn. Som en bibeltroende kristen har jeg en konservativ tilnærming til skriftens autoritet, men jeg innser at bokstavtro lett kan bli religion eller feil tro! Bibelen er en bok som må forstås slik den forstår seg selv. Bibelen er vår rettesnor for tro og lære. Alt skal prøves på Ordet. Den er viktigere enn syner, profetier og åpenbaringer. Den må leses og anvendes ut fra Guds plan og hensikt for oss mennesker. Vi kan sammenligne bibelsyn og bibelbruk med hvordan fariseerne og sadukeerne brukte Skriften på Jesu tid. Fariseerne var de erkekonservative som fulgte lovens bokstav mens sadukeerne var ”liberalteologene”. Det interessante er at begge disse retningene kolliderte med Jesu liv og lære. Sadukeerne forkastet Ordets autoritet mens fariseerne brukte ordet på feil måte og i feil ånd.

Bibelen er ikke en religionsbok. Den er heller ikke en relekvie. Permene, papiret og trykksverten er ikke hellig, men innholdet er ”syv ganger renset” av Gud. For å få tak i budskapets kjerne, innhold og kraft må den leses inspirert av Den Hellige Ånd. ”Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende”, sier Bibelen selv (2.Kor 3:6). Når Bibelen brukes som en lovbok og ikke som en en levende bok eller ”livbok”, blir resultatet ofte feil. Folk føres inn i fordømmelse og bundethet, i stedet for inn i Kristi liv, og åndens frukter får ikke vokse fram. Både det gamle og det nye testamente må leses i lys av den nye pakt og Jesu forsoning. Jesu død og oppstandelse forandret alt. I det fullbrakte verk som Jesus har gjort forenes hele Bibelen i evangeliet som viser oss veien til frelse og evig liv (Johs 3:16). Da blir ikke Paulus formaninger i brevene lovbud, men levende ord som den Hellige Ånd i oss vil gi oss kraft til å leve etter.

Bibelen har en hovedperson og ett hovedbudskap. Det er Jesu Kristi evangelium og personen Jesus Kristus. Jeg tror det var den samme Martin Luther som sa: ”Jesus er Bibelens kjerne og stjerne”. Jesus finnes i alle Bibelens bøker. Å lese Bibelen ut fra forståelsen av hva Jesus har gjort, hvilken rekkevidde forsoningen har, og hva evangeliet betyr, forandrer alt. Å lese Bibelen ”på jakt” etter Jesus i hver eneste bok, også i Det Gamle Testamente, åpner boken på en ny måte. Å lese Bibelen under bønn om at Den Hellige Ånd skal lyse og vise vei til hele sannheten, gjør Bibelen levende. Da blir bibelsyn og bibeltroskap en levende kraft i livet.
Ja, Bibelen er vårt fundament og teoligiske rettesnor, og vi skal i vår tid stå opp for troen på Ordet. Men den er også også vår ”bankboks” med Guds løfter og vår ”matboks” med daglig påfyll som metter vårt åndelige liv i gode og vonde dager, og leder oss på veien gjennom livet.

 

Dommedag – ikke i morgen!

Rundt hele verden har det i det siste vært oppslag om at dommedag er i morgen, lørdag 21. Mai. Finurlige utregningsmetoder av “profetiske dager og tider” er brukt for å få fram denne datoen. “Profeten” som står bak dette heter Harold Camping (89), president for en California lokalisert familieradiostasjon. Han var også på banen i 1994 med samme type profeti. Som vi vet skjedde ikke! Gjennom historien har det vært mange av disse feilslåtte profetiene – alt for mange. Man kan bare forundre seg over at det stadig er mennesker som går på slike ekstreme fantasier.

Bibelen taler om fire dommer. Den første er i fortid, og de tre andre ligger foran oss. Den første og viktigste av alle var når Jesus ble dømt på korset for alle verdens synder. Det betyr at den som tror på Ham aldri kommer til dommedag, fordi Jesus tok straffen og ble dømt i vårt sted (Johs 3:18).

For det andre taler Bibelen om Kristi domstol. En dag skal de troende fram for Kristi domstol. Dette er ikke en dom til frelse eller fortapelse, fordi man  allerede er blitt frelst og har kommet hjem til Gud. Men det er en bedømmelse av ens liv, og hver og en skal få sin lønn. Her er det mye å undre seg på, men det beste er å overlate dette til en nådig og rettferdig Gud. (1 Kor 3:8-15 / 2.Kor 5:10).

For det tredje taler Bibelen om dommen over nasjonene. Det skjer når Jesus kommer tilbake på Oljeberget. Antikrist samler sine tropper fra hele verden til krig mot Israel, og det er kamper i Jerusalem, ved Harmageddon, og i Josjafats dal. I Josjafats dal skal han dømme nasjonene. Vi leser om dette i profeten Joels tredje kapittel. (Joel 3:7)

Deretter oppretter Jesus det tusenårige fredsriket, som vil bli en fantastisk tid på jorden. Etter disse 1000 år venter den siste store dommen, kalt dommedag (Åp 20:11-15).

Mange sammenblander Jesu gjenkomst med dommedag, men det er vidt forskjellig hendelser.

Selvfølgelig finnes det ulike syn og bibeltolkninger om disse ting blant teologer og kristne retninger, men det er uansett ingen ting som tyder på at dommedag er i morgen! Det er minst 1000 år til!

Jeg anbefaler min bok “Livet i endens tid” – Hermon Forlag

Levende bok

I gamle tider ble de kristne kalt “lesere” fordi de var kjent for å lese Skriften og ta den med seg på møtene. I min ungdom, da “Jesus-vekkelsen” gikk over landet, bar vi Bibelen med frimodighet og stolthet i gatene. I dag finnes Bibelen i alle slags oversettelser og fancy utgaver, og mange, ikke minst unge, har Bibelen på Pc eller Mac, eller på iPhone og mobilen. Alt dette er bra. Det er innholdet og tilgjengeligheten som teller, ikke innpakningen.

Levende bok. På Jesu tid var det to partier blant de skriftlærde. Det ene var fariseerne. De var bokstavtro. De var fulle av rettroenhet og brukte Ordet til å slå andre. Det andre partiet var saddukeerne. Det var liberalteologene som ikke trodde på oppstandelse fra de døde. Begge disse grupper var på kollisjonskurs med Jesus. De samme grupperinger finnes i dag. Noen har Bibelen som en lovbok, og de bruker den til å fordømme andre. Andre tolker innholdet slik det passer dem, i takt med tidens trender. Begge deler blir feil. Bibelen er en levende bok.

Jeg fikk smaken på Bibelen. Som ny kristen, 15 år gammel, fikk jeg smaken på Guds Ord. Det har gitt livet en fast grunnvoll, styrket og inspirert i det daglige, helbredet fra sykdom, gitt kraft i motgang, og gitt visdom i avgjørelser. Jeg brenner for at barn- og ungdom skal få et personlig forhold til denne boken. Det gjør en forskjell. Uten dette vil kristent ungdomsarbeid og menighetsliv skape konsumenter som ikke lenger er der når underholdningsverdien minker, eller de mister fotfestet når livets problemer blir for store.

Det gjelder å begynne rett. Hvis man knepper den første knappen feil, blir resten galt.  For det første må vi begynne med hovedpersonen. Jesus finnes i alle Bibelen bøker, og når vi møter Jesus i Skriften, blir det en levende bok!  For det andre er Bibelen èn bok. Den må sees i sammenheng, og den må alltid leses og forstås ut fra sitt hovedbudskap; veien til frelse, og hovedpersonen; Jesus Kristus! For det tredje har vi fått en guide. Bibelen er den eneste boken vi kan lese med forfatteren på innsiden. Den Hellige Ånd som bor i oss, er vår veileder. Bibelen sier selv at “bokstaven slår i hjel, men ånden gjør levende”. Det er spennende å lese Bibelen i et nært samarbeid med forfatteren! Da blir det levende bok!

Brenne hellige bøker

Pastoren i en menighet i USA har varslet at de skal brenne Koranen 11. september. på årsdagen for terrorangrepet i New York i 2001. Nå er pastor Terry Jones og menigheten i “tenkeboksen” etter alle de advarsler og protester som har kommet mot dette. Vi får håpe at denne mannen og hans disipler besinner seg! De har enda et par dager på seg til å komme til fornuft.

Selvsagt er det respektløst og meningsløst å brenne “hellige bøker”, enten det er Bibelen eller Koranen. Jeg mener det samme om flagg. Brenning av flagg er en respektløs handling, uansett hvem som gjør det og for hvilken sak. Vi har sett disse ting i politiske protester, og til og med i underholdningsbransjen. Verden behøver ikke denne typen aksjoner, eller “morsomheter”.  Respekt for hverandres tro og meninger er en grunnleggende verdi! Respekt betyr ikke enighet, men uten gjensidig respekt blir all dialog og fredsarbeid umulig!

En annen sak er at for en kristen er ikke Bibelen en relikvie eller “hellig gjenstand”. Det er innholdet som er hellig, ikke permer og trykksverte. Man kan brenne Bibler, men innholdet lever! Men det forsvarer selvsagt ikke å brenne verken Bibler eller andre “hellige bøker”. Jeg tror at Bibelen er Guds Ord til alle mennesker, men jeg har ingen problemer med på vise respekt for de bøker som regnes som hellige i andre religioner. Paulus viste respekt for de religiøse og deres gudstro da han besøkte Areopagos, selv om han ikke var enig med dem. Og Jesus sa tydelig at slik vi vil at andre skal være og gjøre mot oss, slik skal vi være mot dem.

Klima -who cares?

Det snakkes stort sett lite om klimaendringer og miljøansvar i norske kirker, spesielt frikirker og vekkelsesbevegelser har liten tradisjon for dette. Det snakkes mer om dette i visse teologiske miljøer som oppfattes mer politisk orientert. Der hører man om klimautfordringene, sosial rettferdighet, og støtte til frigjøringsbevegelser.

Jeg holder meg til klima denne gang. Det kan være mange årsaker til unnfallenheten. Evangeliet er selvsagt viktigst. Å få folk til himmelen betyr mye mer enn hva slags luft de puster inn mens de lever. En annen sak er forkynnelsen av endetiden. Når klimaproblemene og manglende ozonlag blir et tegn på endens tid og en oppfyllelse av profetier, mister man lett noe av engasjementet til å kjempe for et bedre klima. “Who cares?”

Det er ingen motsetning. Martin Luther ble engang spurt om hva han ville gjøre hvis han visste at Jesus kom igjen i morgen. Da svarte han at han ville gå ut og plante et tre. Klokt sagt. Jeg har vokst opp med forkynnelsen om Jesus komme. Jeg har skrevet bok om det, og jeg tror på profetiene om endetiden, selv om jeg ikke forstår alt. Himmel og jord skal forgå, sier Bibelen, men det er ingen unnskyldning for likegyldighet.

Bibelen sier mye om jorden Gud ga oss, og om forvalteransvar.
Kom igjen. La oss arbeide for en bedre verden! Klimakristne behøves!

Kristne verdier på dagsorden

Et samfunn må bygge på tydelige og solide verdier. Norge har tradisjonelt vært et land hvor den allment aksepterte tenkemåte har hatt sin basis i Bibelen og det kristne verdigrunnlag.I vår tid med kulturelt og religiøst mangfold, ser det ut til at flere og flere har problemer med å stå for de kristne verdier, eller forklare hva disse verdier er. Vi trenger en verdidebatt som tydeliggjør forskjeller og som klargjør hvilke verdier det norske samfunn skal bygge sin framtid på.

Kristendom og humanisme
Selvfølgelig er det likheter mellom kristendom og humanisme. Mange ord og uttrykk er de samme; kjærlighet, respekt, toleranse og forståelse. Likevel en det en stor forskjell. Kristne verdier bygger på grunnleggende absolutter som troen på at det finnes en Gud, og på Bibelens prinsipper.
Humanismen, derimot, er et tankesystem som
setter mennesket i sentrum i stedet for Gud, og gjør alt relativt. Absoluttene blir borte, og på tross av mange gode og riktige ord forsvinner grunnlaget under våre føtter. Her er det selvfølgelig viktig å skille mellom “humant”, “humanitært” og “humanistisk”. Humanisme er en livsfilosofi, mens humant og humanitært er viktige verdier som vi finner i de fleste religioner og livsanskuelser, og ikke minst i kristen tro. Det er betenkelig at den humanistiske filosofi har fått et så sterkt fotfeste i hele vårt samfunn. Det gjelder innen politikk, skole, utdanning og kultur, men faktisk også langt inn i kirken som skulle være en kraftfull bærer av de positive, kristne verdier.

Den nøytrale folkekirken
De kristne verdier som vårt samfunn har vært bygd på gjennom generasjoner, utfordres i dag av den humanistiske livsfilosofi. Ved at den kristne tro mer og mer nøytraliseres i skolen, mister den oppvoksende generasjon et viktig fundament. Her har den rødgrønne regjeringen tydelig vist sin agenda. I “Trond Giskes folkekirke” er det plass for alle. Det blir en nøytral folkekirke hvor alle kan tro som de vil og leve som de vil, og vi vil få en kirke som er begrenset til en serviceinstitusjon, med biskoper og prester som seremonimestre. Til slutt står verken begrepet “kirke” eller “kristen” for noe som helst. Jo, det blir både bredde og takhøyde i en kirke som “passer for alle”, men jeg tviler på om det er dette vårt folk egentlig ønsker. Dette handler selvsagt ikke om å påtvinge noen en kristen tro, men jeg er overbevist om at de fleste vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det forholder vi oss til på en åpen og positiv måte. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir likevel feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for de verdier som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier på dagsorden
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende. Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt og stort sett mener ingenting om allting, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Kristenfolket og politikk

Organisasjonen “Kristenfolket” har sett dagens lys i Norge i forkant av det spennende Stortingsvalget. Bak initiativet står redaktør i “Norge i dag” , Bjarte Ystebø, og flere kristne ledere. Å kalle seg “kristenfolket” er milds sagt å ta munnen for full. Kristenfolket i landet er en mangfoldig og sammensatt mengde av mennesker, og selv om “kristenfolket” på flere måter har en god intensjon, vil nok mange oppleve at de inkluderes i noe de ikke kjenner seg komfortable med. Leder for Normisjonen, Rolf Kjøde, kaller navnevalget for et “røveri”. Pastor Sten Sørensen kaller navnvalget for smart, selv om han også har flere betenkeligheter. Det som uansett er viktig, er at kristne i bredest mulig forstand engasjerer seg i samfunn og politikk, og ikke minst ber for landet slik Bibelen oppfordrer oss til å gjøre.

Kristendom og politikk
Som pastor har jeg opplevd det riktig å holde meg utenfor partipolitikk, og jeg har derfor valgt å ikke være medlem av et politisk parti. Kirken skal nå ut til mennesker av alle samfunnslag og politiske orienteringer. Likevel har jeg valgt å være svært tydelig i saker hvor Bibelen taler klart og som angår kristne kjerneverdier. Det kan selvsagt også plasseres inn i det politiske kartet, men det får så være.
På tross av navnevalget har jeg sans for at den nye organisasjonen, “Kristenfolket”, ber om svar fra politikere og listekandidater i viktige verdispørsmål. Politikere i de ulike partier bør merke at det finnes et stort kristenfolk som er samfunnsbevisste og politisk bevisste, og som ikke stemmer på kandidater som er likegyldige til grunnleggende verdier som vårt land har vært bygd på. Likevel blir problemet at spørsmålene blir for få og for snevre, selv om ekteskapsloven, aktiv dødshjelp og Israel er aldri så viktige temaer.

Kristelig Folkeparti
Jeg er glad for at det finnes bekjennende kristne og andre verdibevisste mennesker i ulike partier. Personlig har jeg gode venner som engasjerer seg politisk i forskjellige partier, og med gode begrunnelser for at de gjør det de gjør og er der de er. Det har min respekt. Samtidig behøver Norge uten tvil et sterkt Kristelig Folkeparti plassert både i det politiske og kristne sentrum, og ut fra sitt ståsted kan partiet samarbeide bredt, faktisk både til høyre og venstre. Men et politisk parti er ikke en menighet, og mange ganger stiller ikke minst konservative kristne for store krav til partiet og hva det kan utrette. Men et sterkt og solid KrF er den beste garantist for at kristne kjerneverdier blir tatt på alvor i det politiske liv.

KrF og Frp
KrF har vist at det duger både i regjering og utenfor regjering ut fra sitt ståsted i sentrum. Partiet har vært avvisende til regjeringssamarbeid med Frp, og går til valg med et regjeringsalternativ av H, V og KrF som mål. Samtidig presiserer partileder Dagfinn Høybråten klokelig at de vil “snakke med alle” etter Stortingsvalget. Det er mulig at det er for mange “kameler å svelge” for KrF i forhold til FrP, men for et kristent ideparti som KrF er det også en del “kameler å svelge” i forhold til andre partier. KrF bør være på offensiven og sette klare forutsetninger for samarbeid. Uansett vil tydelighet i krav til et eventuelt regjeringssamarbeid eller andre typer samarbeidsavtaler etter valget vise hvem KrF kan samarbeide med og hvem som vil ha KrF med på laget.

Bønn for valget
Det er kort tid igjen til valget. En bønneaksjon pågår over hele Norge. Vi ber ikke partipolitisk, men vi ber om at gode, verdibaserte politikere med tro på Bibelen og de kristne kjerneverdiene skal bli valgt inn på Stortinget!