Pinsebevegelsen – nettverk eller kirkesamfunn

Jeg tror at Pinsebevegelsen kan bety noe helt ekstra i vårt land som et nettverk av lokale menigheter med en overordnet visjon og plan. LED-konferansene de siste årene har også synliggjort en kurs og retning uten overstyring eller detaljstyring av lokale menigheter. Takk til lederråd og leder for godt arbeid. Innenfor et slikt landsomfattende nettverk som pinsebevegelsen, kan selvstendige lokalmenigheter og ulike «bevegelser» og «nettverk» igjen bevege seg innen «det store nettverket» eller ”hele bevegelsen”. Med andre ord; Et målrettet mangfold.

Fellesnevnere og organisering
Det må selvsagt være fellesnevnere i en bevegelse. Det gjelder tro og lære, felles forståelse av identitet og oppdrag, en viss organisering og samordning, og gode tilgjengelige tilbud og ressurser. Her har pinsebevegelsen mye godt å bygge på som sikkert kan videreutvikles. Likevel, når jeg leser STIP-dokumentet og følger med på utviklingen, ser jeg at dette lett kan bli et kirkesamfunn med mye organisering og behov for tilføring av ressurser. Spørsmålet er om det er ønskelig og nødvendig med så mange råd, utvalg og komiteer. Alt dette er ikke feil, men jeg tror mye av dette kan og bør forenkles.
I utgangspunktet må en overordnet og samlende visjon og plan, og forståelse av bevegelsens egenart, legge føringer for hva som behøves av organisering i en bevegelse av selvstendige menigheter.Selvsagt kommer det an på hva vi legger i ord og uttrykk, og jeg ønsker ikke å være i utakt med utviklingen, men jeg ser ikke at Norge behøver et nytt kirkesamfunn, eller at Pinsebevegelsen behøver en ”generalsekretær”, slik ting har blitt presentert i Korsets Seier og andre media. Jeg håper at Pinsebevegelsen fortsatt kan være noe ”annerledes” og friskt i kirke-Norge.

Lederrådets mandat og balanse
Jeg forstår at balansen mellom selvstendige menigheter og ett samlet nettverk kan være utfordrende å håndtere for lederrådet. En naturlig utvikling vil være at lederrådets oppgaver klargjøres ut fra bevegelsens egenart, og at den valgte leder får et tydeligere mandat til å representere bevegelsen der det er naturlig og aktuelt. Det trengs et samlende lederskap som viser vei, men når man representerer over 300 selvstendige menigheter og kanskje flere ”bevegelser i bevegelsen” vil det sette noen grenser for hva som behøves og hvordan dette kan utøves.
Slik jeg ser det bør det ikke utvikle seg et ”byråkrati” rundt lederrådet med fler og fler lønnede stillinger, og hvor for mange ledere i lokale menigheter må bruke tid på å bekle råd og utvalg. I dette bildet savner jeg en konstruktiv debatt og ulike vurderinger og synspunkter rundt utviklingen av bevegelsen.

Nettverk for pinsekarismatisk kristendom
De siste årene har en rekke tidligere frittstående menigheter knyttet seg til Pinsebevegelsen, og nye forsamlinger er plantet og blitt en del av bevegelsen. De erkjenner at det er viktig å være en del av noe større enn seg selv. Dette er veldig positivt, men det betyr også større åpenhet for ulikheter og mangfold. Flere av de nyere menighetene har ikke et historisk forhold til bevegelsen. Noen finner det ikke naturlig å kalle seg pinsemenigheter eller pinsevenner, men har koblet seg på fordi en ser den positive utviklingen i bevegelsen. De bruker heller uttrykk som ”å være en del av pinsebevegelsen” eller ”å være knyttet til nettverket pinsebevegelsen” osv.
Jeg har vært på banen flere ganger og ønsket et enda støtte mangfold som kunne inkludere flere frittstående forsamlinger, nettverk og bevegelser, selvsagt hvis de selv skulle ønske det. Kanskje et nytt navn på bevegelsen kunne være positivt, fornyende og inkluderende?
I dag hører vi om en mulig sammenslutning av ”De Frie Evangeliske Forsamlinger” og Pinsebevegelsen. Det tror jeg er et vanskelig ”kunststykke”, spesielt hvis man skal ”grave i historien”. Mye har skjedd på mer enn ett hundre år. Det som kanskje er mulig er å gjøre Pinsebevegelsen så høy og vid at også ”De frie Evangeliske Forsamlinger” kan bli med i et slikt samlende og framtidsrettet nasjonalt ”nettverk for pinsekarismatisk kristendom”

Visjon og relasjon
Innen bevegelsen finnes det ikke bare et mangfold av menigheter, men også ulike kraftfulle strømninger eller bevegelser, som Salt Bergenskirken, Intro, Jesus Church osv. Det kan bety en utfordring, men slik vil det være i et relasjonsbasert nettverk og en levende bevegelse. Balansen mellom selvstendighet og manglende loyalitet kan noen ganger være fin, og må takles i åpenhet og tillit.
Jeg tror at pinsebevegelsen er tjent med å satse på nettverkstanken. I et nettverk vil visjon og relasjon være de bærende elementer, mens i et kirkesamfunn vil lett organisering og byråkrati vokse på seg og kunne begrense liv og utvikling.
Jeg tror på et nettverk – en bevegelse – av menigheter som er frie og selvstendige, men ikke uavhengige av hverandre.
Norge behøver som aldri før evangeliet, og en bevegelse eller et nettverk av levende kirker som fokuserer på kraften i Guds Ord og Den Hellige Ånds gjerning i vår tid, kan og vil bety en stor forskjell i vårt land.

Helbredelse

Helbredelse ved bønn er et tema som stadig kommer opp til debatt. I Norge hadde vi i mange år ”kvakksalverloven” av 1936 som handlet om ”innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur”. Loven skulle beskytte både legeyrket og den syke fra «bløffmakere». Heldigvis har trosfriheten stort sett gått foran denne loven når det gjelder praktisering av forbønn for syke. Fra 1. januar 2004 ble ”kvakksalverloven” opphevet og ble fra samme dato erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og paksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av ”den sunne lære”. En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter ”lovet for mye” eller den syke fikk opplevelsen av å ha ”for liten tro”.

Med pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en ”nytestamentlig menighet”. Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i ”ytterkantene” eller utenfor den offisielle pinsebevegelsen. Troens Bevis og Aril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70 og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte. I dag er det ikke lenger bare ”pinsevenner som er pinsevenner”. Oasebevegelsen og IMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd. Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv. Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et ”trospress” som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og prakis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på ”helbredelsespredikanter”, eller på mennesker med spesiellle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal ”følge etter spesielle predikanter”, men han sa at ”helbredelse skal følge etter de som tror”. Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen. Vi kan alle legge hendene på de syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjennopprettet syndefallet, og at en dag – i den nye verden – skal forsoningsverket slå 100% igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død! Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Den sjelesørgeriske siden er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet! Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og de troendes forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!

 

Et større pinsenettverk

Pinsebevegelsen er inne i en positiv utvikling. Lederrådets evne til å tenke visjonært og målrettet samtidig som det åpnes for et mangfold av menigheter er bra, og vi ser konturene av en bevegelse som kan bli en plog i landet, med både spiss og bredde, tydelighet og romslighet.

Samtidig tror jeg at Pinsebevegelsen ikke bør være altfor opptatt av at flere skal slutte seg til, verken enkeltmenigheter eller bevegelser.  Noen av oppslagene i de kristne avisene kan gi inntrykk av det når man spekulerer i hva som blir sagt ved kaffebordet blant lederne i Oslo Kristne Senter, eller hva som må til for at “De Frie Evangeliske Forsamlinger” skal slutte seg til. Selv om det er positivt ment tror jeg det er viktig at den enkelte  menighet og lederskapet selv får definere hvor de står og hvor de er på vei. Jeg er trygg på ulike forsamlinger og lederskap vil gå den veien de kjenner er rett for dem, i gode relasjoner med andre menigheter og bevegelser.

Karismakirken i Stavanger knyttet seg til Pinsebevegelsen i 2010 etter å ha vært en frittstående karismatisk menighet. Mens jeg fortsatt var hovedpastor i menigheten, ble det klart for meg at vi behøvde å være en del av et større nettverk. Vi hadde gode relasjoner nasjonalt med en rekke pinsemenigheter og frittstående forsamlinger, og lokalt med byens ulike kirker. Personlig ble jeg invitert inn i pastorfellesskapet blant pinsevennene i Rogaland flere år før vi bestemte oss for å blir en del av bevegelsen. Det er alltid positivt når relasjon kommer foran organisasjon.

Vi samtalte åpent i lederskapet i Karismakirken om betydningen av nettverk, og hadde flere alternativer oppe til vurdering, etter hvert også i samråd med ham som skulle bli neste hovedpastor. Konklusjonen ble pinsebevegelsen, noe menigheten tok godt imot det, selv om store deler av vår forsamling på den tid hadde liten eller ingen bakgrunn i bevegelsen.
Beslutningen om å tilknytte oss Pinsebevegelsen var ikke var motivert ut fra “rotløshet” eller “lengsel etter å komme tilbake”, men ut fra hva vi tror er det beste med tanke på framtiden!

Når Korsets Seier skriver om forsoning med “De frie venner” mer enn 100 år etter Norqvelle og Barratt, oppleves det litt kunstig. Vi har hatt et utmerket samarbeid med “de frie venner” i byer og bygder over hele landet i mange tiår, ikke minst i fellesmøtesammenheng. Hvis “De Frie Evangeliske Forsamlinger” skulle ønske å bli en del av pinsebevegelsen, tror jeg det er viktig at det handler om en framtidsrettet visjon for menigheter, by og land, mer enn å rydde opp i gamle misforståelser som nye generasjoner ikke engang kjenner til.

Jeg har flere ganger tatt til orde for, i den kristne dagspressen, en stor og samlende “pinsebevegelse”, gjerne med et nytt og samlende navn. Pastor Frank Erlandsen hadde for øvrig en god vurdering av begrepet “pinsevenn” og “pinsemenighet” i Korsets Seier for en tid tilbake.
Et slikt nettverk kunne inkludere både “frie venner” og kanskje andre bevegelser, og de fleste av de frittstående menighetene som måtte ønske det. Sammen kunne dette bli en åndelig kraft i landet vårt. Jeg ser mulighetene til og konturene av dette i dagens pinsebevegelse. Likevel, hvis alle nye må kalle seg pinsevenner eller pinsemenigheter og gå inn under en relativ trang historisk paraply, blir dette vanskelig for noen. Samtidig er den forskjell som det tidligere har vært mellom f.eks “de frie venner” og Pinsebevegelsen, eller Oslo Kristne Senter og Pinsebevegelsen, ikke større enn den variasjon som i dag finnes innenfor bevegelsen og som det bør være rom for.

Uansett er ikke dette tiden for å blankpusse våre særegenheter og tradisjoner, men behovet er åpne, utadvendte og inkluderende menigheter og nettverk som står sammen i alt sitt mangfold for å gjøre Jesus synlig i landet!