La livet leve!

Det er bare å innrømme det. Kristenliv og menighetsliv er fylt av veldig mye “må, måtte, burde og skal”. Alt for mange har slitt seg ut i dette strevet. Det betyr ikke at jeg tror på ansvarsløshet. Tvert om. Ansvar og forpliktelse er en del av det å være menneske, og frihet og ansvar går hånd i hånd. Problemet er bare at når kristenlivet bygges på krav og usunn ansvarsfølelse, forsvinner gleden og energien, og i stedet for effektivitet og resultater blir det slitasje og frustrasjoner. Man blir manipulert av sin egen dårlige samvittighet på grunn av alt det man ikke gjør eller ikke får til, og motivasjonen for å tjene Gud blir feil. Det finnes en bedre vei og en sunn balanse.

Vi må gjøre mer for Gud. Når feilaktige forventninger til seg selv og andre får dominere i kristenliv og menighetsliv, forsvinner friheten, kraften og gleden. I stedet blir det fordømmelse og dårlig selvfølelse, og med det følger kritiske og negative holdninger. I stedet for å være opptatt av mennesker blir vi opptatt av hvordan mennesker ser ut og hva mennesker gjør. Det er kort sagt religionenes vesen. Hele tiden må vi gjøre mer og for å bli godtatt, og hvis vi bare gjør mer for Gud og menigheten, vil større ting skje. Sannheten er at Gud ikke er avhengig av hva vi kan gjøre for ham. I stedet vil han leve sitt liv gjennom oss! I stedet for å streve, kan vi la livet leve!

Vi må be mer
. Jeg husker godt fra ungdomsårene. Jeg ville bli en “bønnekjempe” og gjøre mye for Gud. Når predikanter talte sterkt om betydningen av bønn, gikk jeg nesten alltid fram til forbønn. Jeg hadde ofte dårlig samvittighet fordi jeg ba for lite. Etter forbønn i et slikt møte bestemte jeg meg for å be flere timer hver morgen før jeg gikk på skolen. Dessverre falt jeg alt for ofte i søvn igjen, og i stedet for mer salvelse og kraft kom fordømmelsen tilbake. Etter hvert forsto jeg at bønn ikke handlet om antall timer eller mengde ord, men om relasjon med Gud. Bønn er ikke en lovisk plikt, men en enestående mulighet! Da fikk bønnelivet og kristenlivet en helt annen dimensjon.

Vi må ha en en oppgave. Jeg tror på en visjon og en retning for menigheten, og jeg tror på lederskap. Men menigheten består av unike mennesker med ulike talenter og nådegaver, og med det et mangfold av funksjoner. I kirke og menighetsliv må ofte lederne mase på folk for å få de til å ta på seg en oppgave innen menighetens mange virkegrener. Det blir et slit å “holde hjulene i gang”. Noen ganger sier folk kanskje mer ja til oppgaver mer for å hjelpe lederne, enn for å tjene Herren. Det kan lett bli feil. Selvsagt er menigheten og arbeidet i Guds rike “et spleiselag” hvor vi alle er med og bidrar, både med tid og penger, men det handler ikke om å gjøre noe for å tilfredssttile verken mennesker eller Gud.

La livet leve. Hva med å “nullstille virksomheten” og begynne og se etter nådegaver i stedet for oppgaver? Det ville bety en stor utfordring, ikke minst for lederskapet. Mye ville bli forandret, men kanskje vi fikk se nytt engasjement og større resultater. Gud har gitt alle talenter og nådegaver. Som ledere bør vi speide etter disse og ikke bare etter folk til å fylle organisasjonsplanen i menigheten. Som personer bør vi frimodig tjene Gud, og bruke og utvikle de gaver han har gitt oss. Der ligger kilden til å tjene Herren med glede! Eller med andre ord; La livet leve!

Korset og religiøse symboler

Etter at en nyhetsvertinne på NRK ble nektet å bruke et lite kors som pynt ved TV-sendingene, har det vært mye diskusjon om bruken og betydningen av korset som symbol, og religiøse symboler generelt.
Selvsagt vet vi at det er ulike grunner til at folk bærer et kors. Noen ønsker med dette å vise frimodig sin tro, andre tenker bare på det som en pyntegjenstand.

For en kristen er det uansett ikke symbolet som er det viktigste. Det er “ordet om korset” som teller. Det er ordet om hva Jesus gjorde på på korset da han ga sitt liv for alle mennesker, som innholder tilgivelsen, nåden, kraften og seieren vi behøver. Kristen tro handler ikke om symboler eller noe vi tar på oss på utsiden, men om et budskap vi tar imot på innsiden.
Likevel er det fint, etter min mening, å bære korset for å vise på en enkel måte troen på Jesus!

Det betyr ikke at vi skal likestille alle religiøse symboler, eller at det må skapes “en balanse” hver gang det vises et kors. Vi lever i et livsynsåpent samfunn hvor vi respekterer alle livssyn og religioner, men korset og kristen tro har sin selvfølgelige hovedplass i vårt samfunn med vår kristne kulturarv. Korset finnes i vårt flagg, og det forteller noe om vår historie. Korset har vært der gjennom ett tusen år, brukt og noen ganger misbrukt, men likevel som en sterk, integrert del av vår historie. Det vil vi gi videre til nye generasjoen, og fortelle våre nye landsmenn uten å påtvinge noen en kristen tro. Det hører også med til bildet at 80 % av vårt folk tilhører en kristen kirke. Vi må slutte å snakke om “livssynsnøytralitet”, men heller om “livssynsåpenhet”, og være stolte av vår historie og vår arv, og inkludere andre ut fra vårt ståsted.