Sorgens tid og håpets tid

Dette er sorgens tid i vårt land. Uventet , utenkelig og brutalt , fredag 22. juli, skjedde det som aldri kunne skje i vårt fredelige og lille land, Norge. Denne fredag ble en dødens og ondskapens dag. Først bombes regjeringskvartalet, og ikke lenge etter angripes AUFs ungdomsleir på Utøya. Ubønnhørlig og nådeløst drepes nærmere 100 mennesker, de fleste ungdom på leiren.

Bak ugjerningen står en 32 år gammel nordmann med hatske holdninger mot kommunister og muslimer.  Enkelte medier var tidlig ute fredag kveld og spekulerte i om det var Al-Qaida, oberst Gadaffi eller kanskje Mulla Krekar som sto bak dette. Jo, ekstreme islamistiske grupper har erklært hevn over Norge på grunn av karikaturtegningene av profeten, og på grunn av vårt internasjonale fredsangasjement i Irak, Afghanistan og Libya. Men dette var ikke tid for spekulasjoner. Og det var ingen av disse! I stedet viser det seg at dette er “en av våre egne” unge menn med ekstreme holdninger på en annen ekstrem side av den politiske skala. Sjokket er enormt!

Det er ennå mye vi ikke vet. Var Anders Behring Breivik alene om disse uhørlighetene, eller finnes det medsammensvorne? Hvordan kunne han utvikle slike ekstreme holdninger og til og inneha vilje og evne til å gjennomføre ondskapen? Vi spør også oss selv hvorfor det tok så lang tid å komme ungdommene på Utøya til unnsetning. Hvert minutt kunne spart liv. Spørsmålene må få sine svar i tur og orden. Akkurat nå er det sorgens tid. Vi kan bare berømme kongehuset, statsminister, politi og myndigheter, sykehus og hjelpeapparat, og ikke minst kirken for håndteringen av denne situajsonen. Søndagens messe i Oslo Domkirke og lignende arrangement over hele landet ble viktige elementer i sorgen og bearbeidelsen av dette i vårt folk. I sorgens tid vender mange seg til Gud.

Drapsmannen hadde valgt sine mål med omhu. Regjeringskvartalet og ungdomsleiren. Men dette rammet oss alle, og noen mye mer enn andre. De overlevende må leve med dette resten av sine liv. Familie og nære venner bak de nesten 80 døde står også foran store påkjenninger i dagene som kommer. De kommer fra hele vårt land, og dette får enorme ringvirkninger i byer og lokalsamfunn. Jeg enker også på gjerningsmannens familie. Det handler også om et fortvilet morshjerte.

Det samholdet vi har sett i sorgen de siste par dagene er enestående og må fortsette i de neste fasene av dette dramaet.  Død, sorg og håp er ikke motsetninger. Sorgens tid må også bli en håpets tid. Hvis ikke blir det hatets tid. Gjerningsmannen og de eventuelt medsammensvorne må få de strengeste straffer. Men uansett må ikke det hat som drev drapsmannen få næring gjennom det han har gjort. I stedet vil vi stå sammen i håpet om at vårt land skal fortette å være et levende demokrati, og i håpet og troen på at slike ekstreme holdninger som førte til denne ugjerningen ikke skal få utvikle seg i noe miljø.

Norge er i dag et land i sorg. Tydelig ser vi at midt i vår materialistiske vellykkethet murrer farlige ting under overflaten. Midt i vår rikdom kjenner vi fattigdom. Det kaller oss til bønn. Som kristne vil vi mer enn før be for land og folk; for kongehus, regjering, storting og for alle som er med og styrer landet. Midt i sorgens tid kommer Jesus oss i møte med trøst og håp for vår nasjon.

1Tim 2:1-4
Jer 29:11

Reklamer

Et annerledes parti

For Kristelig Folkeparti har tiden bak vært vanskelig, og nå behøver partiet indre ro og en ny giv foran kommunevalget, og enda mer fram mot Stortingsvalget om tre år. Et valg som blir helt avgjørende for partiets framtid.  Uenigheten rundt bekjennelsesparagrafen har også vært, og er i noe grad fremdeles, en stor belastning.
For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å gjennomgå en grundig evaluering av sin identitet og rolle i norsk politikk.  Dette arbeidet er heller ikke ferdig. Partiet må tilbake på offensiven i en tid hvor både det politiske og religiøse bildet har endret seg kraftig i Norge. Forhåpentligvis kommer partiet styrket og forfrisket ut av dette. Etter min mening er ikke dette tiden for, slik enkelte konservative kristne gjør, å miste troen på partiet og dømme det “nord og ned”. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt!

Et annerledes parti
KrF må våge å tenke nytt og gå nye veier uten å kompromisse med de sentrale verdiene partiet bygger på. Det er nemlig det som kvalifiserer partiet til en plass i det politiske Norge, ikke som et vanlig parti, som enkelte i partledelsen har uttrykt det, men som et annerledes parti! De grunnleggende verdiene er fortsatt der som et felleseie, men hvordan de skal formidles og tilpasses dagens samfunn er det ulikt syn på. Tydelighet og relevans er et par av stikkordene. Det behøves ny frisk entusiasme for gode, gamle verdisaker som livsrett og menneskeverd, og partiet skal ha ros for at det hvert år legger fram forslag til endring av abortloven i Stortinget.  Det behøves et parti som urettelig og uavhengig av trender og meninger vil arbeide for å forandre både abortloven og den nye ekteskapsloven. Ingen kamp er tapt så lange noen kjemper!  Samtidig trenger partiet å komme opp med nye tidsaktuelle saker. De gode sakene er der, men det må jobbes med tydeliggjøringen og formidlingen i et samfunn hvor media i alt for stor grad  setter dagsorden. For KrF handler det om å sette seg i førersetet og våge å vise vei.

Kristendom og politikk
Når vi hører enkelte KrF politikere si at man ikke må blande politikk og kristendom, er det bare delvis rett. Vi skal ikke blande menighet og politikk, det er noe helt annet. En tydeligere forståelse av rolledelingen mellom menighet og politikk, er en stor og viktig utfordring. KrF skal selvfølgelig ikke tolke alle teologiske spørsmål, det hører hjemme i kirken.
Men for et parti som henter sitt verdigrunnlag fra Bibelen og bærer kristennavnet, kommer man helt feil ut hvis man ikke kan nevne Bibelen eller troen med frimodighet. For et kristent verdiparti vil Bibelen og teologien skape forutsetninger og vilkår for politikken, og sette rammer for den ideologi som ligger til grunn for partiets politikk. Det ville vært merkelig om en ultrablå høyrekonservativ person eller markedsliberaler skulle ha et tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti. Det er en selvfølge at de som leder partiet har en sosialistisk ideologi. Like selvfølgelig er det at de som leder et kristent verdiparti skal ha et tydelig kristent verdigrunnlag.

KrF og kirken
Kristelig Folkeparti har alltid hatt et nært forhold til kirke og kristendom. Det er naturlig, selv om man må jobbe med grenseoppgangene. Etter min mening skal kirken holde seg unna partipolitikk, selv om den må ha både rett og plikt til å mene noe om samfunnsspørsmål og politiske saker. Det er også helt naturlig at mange av kirkens og Krfs meninger er sammenfallende.
KrF vil derfor ha et nært forhold til den kristne kirke og til kristne miljøer akkurat som Arbeiderpartiet har et nært forhold til arbeiderbevegelsen, Senterpartiet til bønder og landbruk osv. Likevel skal skillelinjene være klare mellom menighet og politikk, og det vil selvsagt være kristne i ulike partier, akkurat som det er bønder fiskere og arbeidsfolk i alle partier.

Jeg ønsker Kristelig Folkeparti lykke til i denne viktige fasen i partiets historie.