Bekjennelse eller forpliktelse?

Jeg en en av de som har stilt meg positiv til en endring av bekjennelsesparagrafen i Kristelig Folkepart. Likevel ikke betingelsesløst, og jeg vil forklare hvorfor og hva jeg mener.

Bekjennelsesparagrafen
Bekjennelsesparagrafen har i dag ikke samme verdi som den var tiltenkt fra begynnelsen. For meg personlig betyr det mye å bekjenne meg som en kristen, og jeg gjør det med takknemlighet og frimodighet. Likevel kan en bekjennelsesparagraf ha slagsider. Å være en bekjennende kristen har ikke samme utvetydige betydning som for år tilbake, og bak “etiketten kristen” kan det ligge mange ulike syn på viktige og grunnleggende verdier for KrF og for samfunnet. Selvfølgelig er det heller ikke vår oppgave å avgjøre hvem som kvalifiserer til å kalle seg kristen. Derfor kan en tydelig forpliktelsesparagraf til partiets grunnlag og verdier være en god vei å gå.

Sterk symboleffekt
Samtidig forstår jeg godt den symboleffekten denne saken har fått i en tid hvor vi ser at samfunnet fjerner seg fra kristne verdier, og at så vel kirken som Kristelig Folkeparti i mange saker har måttet gå fra skanse til skanse. Jeg har også merket meg at mange av de unge i KrF har tatt til orde for å beholde bekjennelsesparagrafen, og det er et interessant signal som i hvert fall må tas på alvor, og det forteller i hvert fall at man ikke har nådd fram med behovet for forandring, eller tilstrekkelig tydeliggjøring av hva man vil med det nye forslaget. Jeg tror likevel ikke svaret på dette er å beholde bekjennelses-paragrafen, men å styrke lojaliteten til partiets verdier.

Forpliktelsesparagraf
Derfor tror jeg at en tydelig forpliktelsesparagraf kan være bedre enn en bekjennelsesparagraf. Da må selvsagt partiets verdigrunnlag uttrykkes så tydelig at den enkelte som ønsker tillitsverv i partiet vet hva man forplikter seg til. Slik jeg oppfatter det handler det ikke om å åpne for ikke-kristne eller muslimer inn i  partiledelsen eller som listekandidater, men om å styrke loyaliteten til partiets kristne grunnsyn uten å sette seg til doms over den enkeltes personlige tro. Hvis dette hadde blitt uttrykt tydelig, ville kanskje forandringen blitt mottatt på en annen og mer positiv måte hos f. eks. de verdikonservative og mer radikale unge. Et Kristelig Folkeparti uten et tydelig kristent og Bibelsk forankret verdigrunnlag, har jo ingen hensikt i det politiske landskap, selv om menighet og politikk er ulike arenaer.

Hvor går veien for KrF?
Nå vet vi at denne saken ikke blir avgjort før på landsmøtet om 2 år. I denne omgang kan eventuelt bare den paragrafen endres som åpner for forandring.   Men det nye forslaget ligger klart, og dette vil bli et vanskelig spørsmål ved landsmøtet. Forhåpentligvis vil det føre til god debatt, klargjøring og samling. Hvis ikke kan to år til med debatt og kanskje uklarhet om hva man vil med dette, bli tøffe år som partiet ikke tåler. Kristelig Folkeparti er i den situasjonen at så vel de siste valg som meningsmålingene har pekt feil fei, og partiet trenger bred samling og indre ro, og ikke minst en helt ny giv akkurat nå foran høstens valg. Behovet er stort for å klargjøre en felles vei hvor en tydelig og positiv visjon og gode framtidsløsninger samler partiet og KrF folket.