Nyfiken på livet

En mann som har betydd mye for mitt liv er den svenske evangelisten

Erik Larsson. Erik blir født i 1907, og døde i 1996, nær 89 år gammel. Han giftet seg med en dansk kvinne og bodde store deler av livet i nærheten av København.

Første gang jeg hørte Erik Larsson var i Misjonskirken i Drammen i1968. Jeg var nyfrelst og ble veldig berørt av hans forkynnelse om den Hellige Ånds liv og kraft. Erik Larsson hadde stått i sterke vekkelser blant annet sammen med den legendariske forkynneren Frank Magns, og han var en av predikantene innen Misjonsforbundet i Skandinavia som sterkest engasjerte seg i den karismatiske bevegelsen.

Senere fikk jeg høre Erik Larsson forkynne sine sterke og radikale budskap ved sommerstevnene i Sarons Dal. Jeg glemmer aldri hans tale om “synden som drepte Jesus”, nemlig “Avundsjuka (misunnelse)”. Erik Larsson var uten tvil en sterkt støtte for Aril Edvardsen og Troens Bevis, og det var alltid en spesiell forventning i den store Sarons Dal-hallen da den radikale og frittalende evangelisten skulle tale. Det var alltid noe nytt og friskt!

Høsten 1978 flyttet Liss-Bente og jeg til Danmark for å bli pastorpar i Misjonsforbundet i Stenum ved Brønderslev. Jeg inviterte Erik Larsson til møter, og møtene samlet mye folk fra Nord-Jylland i Paviljongen i Brønderslev. Erik Larsson ble til stor hjelp og oppmuntring for oss, og på tross av stor aldersforskjell (han var over 70 og jeg var 25) vokste det fram et dypt vennskap mellom oss. Det var noe ved Erik som fanget min interesse. Han ville alltid videre, oppleve mer, se mer, samtidig som han utstrålte stabilitet og erfaring som jeg kunne dra nytte av og lære av.

Vennskapet fortsatte når vi flyttet til Stavanger. I 1987 arrangerte vi Storhelg i Zion med Erik Larsson som hovedtaler. Torsdag kveld hadde vi besøk av Suzette Hattingh som da var bønneleder hos Reinhard Bonnke. Erik Larsson ble med i torsdagens møte og hørte Suzette tale om gjennombrudd i bønn, tolket av Rolf Erik Janøy. Det var stappfullt i lokalet, og bønnebruset overgikk alt vi noen gang hadde hørt, i tungetale og på norsk. Vi ba for by, land og folk. Jeg husker at Erik Larsson, 80 år gammel, skumper meg i siden i slutten av møtet og sier: “Hvis dette er den nye vekkelsen, da vil jeg være med!”

Jeg glemmer ikke kampanjen med Erik Larsson i Karisma Senter i 1992. Det var før vi bygde “nybygget”, og vi holdt til i lokalet Bethania som i dag er revyscene “Stavangeren”. På det tidspunkt var det 55 år siden den samme Erik Larsson opplevde vekkelsestider i Stavanger sammen med evangelist Henry Johansen, og møtene den gang var også i lokalet Bethania.

Den samme Gud var fremdeles i aksjon, og vi opplevde kraftige møter. Den da 85 år gamle Erik Larsson levde ikke på minner om fortidens vekkelse, men han forkynte aktuelt og glødende.

En annen side var at Erik ikke behøvde så mye søvn. Han ville helst at vi skulle snakke sammen hele natten. På dagtid ville han ut på byen og møte folk. Sammen besøkte vi forretninger, snakket med folk, oppsøkte gamle kjente, og vi gikk i forretninger og på kafé. En dag spurte jeg ham hvorfor han kunne være slik i hans høye alder. Svaret kom raskt og jeg har aldri glemt det: “Jag er nyfiken på livet!”

Det er så lett å stivne til eller slå seg til ro. Men livet har stadig nye faser både i innhold og opplevelser. Det går an å bevare et ungt og friskt sinn og gå videre i nye tider og nye aldre. Selv gjennom livets prøvelser og tunge perioder går det an å bevare noe av nysgjerrigheten og forventningen.

Det er et stort faresignal i en menighet når nysgjerrighet og forventning forsvinner. Det samme gjelder i lederskap. Ledere som har mistet nyfikenheten eller nysgjerrigheten på livet, er ikke i stand til å omfavne det nye Gud gjør.
Det er mer å se. Det er mer å oppleve. Det er nye steder å besøke! Det
er nye folk å bli kjent med! Det er mer å erfare med Gud. Etter en natt kommer det alltid en ny dag, og Jesus har alltid noe nytt å gi rett inn i vår livssituasjon her og nå.

Jeg besøkte Erik Larsson kort tid før han døde. Han var mest opptatt av at han ville vunnet så mange flere for Jesus! Vi snakket lenge sammen, vi ba sammen, og han la sine hender på meg og profeterte over meg og om hva Gud skulle gjøre i fremtiden. Han var evangelisten og profeten til det siste.
Jeg vil si med Erik Larsson: “
Jeg er nyfiken på livet!”