Du kan aldri bli predikant!

– personlig vitnesbyrd om helbredelse
– fra min selvbiografi, «Tøffe tider», Hermon Forlag

Det skjedde noe i 1976. Nettopp da jeg sto på terskelen til fulltidstjeneste og hadde bak meg en tøff tid etter bilulykken, fikk jeg problemer med stemmebåndene. Halsspesialisten, dr. Rebo i Drammen, kalte det ”knuter på stemmebåndene”, og dommen var knusende: ”Du kan ikke ha et yrke hvor du må bruke stemmen mye, derfor kan du aldri bli lærer, skuespiller, sanger, prest eller predikant. Foreløpig får du taleforbud i tre måneder! Du skal bare hviske forsiktig.” Det raste inne i meg. Det var som om djevelen selv lo høyt og sa: ”Du kan bare glemme at Gud har kalt deg til å bli predikant.” Jeg slet med stemmen hele høsten, men ville ikke gi opp det kallet jeg var overbevist om at Gud hadde gitt meg.

Så kom november 1976. Jeg skulle ha min første møtekampanje utenlands, i Danmark. Men jeg hadde nesten ikke stemme, og taleforbud!
Igjen og igjen tenkte jeg på bibelverset i Jakobsbrev som sier at de syke kan be menighetens eldste om å bli salvet med olje og bedt for i Jesu navn. Troens bønn skal hjelpe den syke, sier skriftstedet. (Fotnote: Jakob 5;15-15)
Fredag kveld før jeg skulle reise til Danmark var det møte hjemme i menigheten i Skotselv. I slutten av møtet ba jeg våre to eldstebrødre om å be for meg og salve meg med olje, slik Bibelen sa. Jeg må innrømme at jeg hadde ikke mye tro på disse to når det gjaldt bønn for syke. De var to fine personer, men det siste jeg vil kalle dem er ”frimodige helbredelsespredikanter”. Likevel, i tro på Bibelens ord, ba jeg dem om å be for meg. De tok litt olje på pannen min og ba mens jeg bøyde kne. Jeg husker ikke noe av bønnen og det skjedde ikke noe spesielt der og da, men jeg fikk en indre visshet om at Gud kom til å helbrede meg.

Jeg hadde ikke fått meg til å avlyse reisen til Danmark og tirsdag morgen gikk jeg på fergen i Larvik med kurs for Fredrikshavn. Tirsdag kveld sto jeg på prekestolen i Misjonshuset i Stenum ved Brønderslev på Nord-Jylland. Stemmen holdt og jeg kan aldri huske at jeg har avlyst ett møte på grunn av problemer med stemmen. Jeg var helbredet! Her lærte jeg noe om å tro på Guds Ord og løfter. Det var ikke eldstebrødrene som helbredet meg, men Jesus og Hans ord. Min erfaring har ofte vært at når Guds ord blir levende for oss og vi våger å handle på det, så skjer det umulige!

Forbønn og penger

VG har de siste dagene kjørt en «tirade mot » de såkalte «mirakelpredikantene» Svein Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen. Denne saken har flere sider, og jeg er litt overrasket over hvor mange som er raskt ute med sterke meninger. Det virker som at når VG sier «hopp», så hopper statsråder, politikere, biskoper og kristenledere…….
VGs metoder i journalistikken, at de har ringt Pedersen mange ganger under «falskt» flagg, blir lite omtalt. Forklaring og omtale fra hans advokat og pastor og folks positive opplevelser av disse predikantenes tjeneste, blir lite omtalt i media. Ifølge VG er de nå «avslørt»!

For det første ser jeg ingen grunn til å betvile disse predikantenes intensjoner og motiver ved å be for syke. Det er heller ingen tvil om at mange har fått hjelp gjennom deres tjeneste. At Forbrukertilsynet vil stanse dem fra å bruke positive historier i sine publikasjoner fra folk som har fått fått hjelp gjennom forbønn (vitnesbyrd), faller på sin egen urimelighet. Det ville få store konsekvenser for kristent arbeid generelt hvor vitnesbyrd og rapporter om hva Gud gjør har en viktig plass. Det er fortsatt både trosfrihet og ytringsfrihet i landet!

 Teletorgtjenesten til 14 kroner minuttet kan selvsagt diskuteres, og det er ikke “min metode”. Penger er alltid er et ømtåelig punkt, og så vel innsamlingsmetoder som forbuk av penger skal tåle offentlighetens lys. Helbredelse koster ingenting, det er noe Gud gir av nåde. Men å finansiere kristen virksomhet koster penger. Her er Pedersens metode med Teletorg uortodoks og kanskje i et grenseland, men det skal også sies at det gjøres i full åpenhet. De som ringer får vite hva det koster, og så langt jeg kjenner til skjer alt innenfor lov og regel. At Pedersen tilbyr forbønn over telefonen og har ansatte for å gjennomføre det praktiske og organisatoriske, betyr ikke at man betaler for å oppnå helbredelse. Argumentet fra Bibelen, «for intet har vi fått det, for intet skal vi gi det», som blant annet ble brukt i avisen Dagen, treffer etter mitt syn ikke helt her. Spørsmålet blir da om det er galt å ta betalt til dekning av lønn og utgifter ved kristen forkynnelse, forbønn osv. Bibelen sier også “den som forkynner evangeliet skal leve av evangeliet”. Men et søkelys på dette og en bevisstgjøring rundt hva slags innsamlingsmetoder som er forenlige med kristen virksomhet, er både sunt og nødvendig, og må selvsagt tåles av de som praktiserer forbønn, enten det er personlige tjenester eller kirker.

En annen side som jeg personlig reagerer mer på, er når Pedersen uttaler seg om medisinske forhold som f. eks. cellegift. Dette har han heldigvis beklaget, blant annet på sin facebookside. Jeg tror det er viktig at forbønn for syke ikke blandes sammen med medisinske råd eller meninger. Da kommer en fort inn i et grenseland. Kristen forbønn for syke er ikke «alternativ behandling», men det er rett og slett bønn til Gud om helbredelse i en atmosfære av tro på Guds løfter og omsorg for den som er syk. Alle som ber for syke må være oppmerksom på balansen mellom det å skape håp og forventning hos mennesker i en sårbar livssituasjon, og den trøst og omsorg disse behøver.
Etter min mening behøver det ikke være noen motsetning her.
Gud helbreder, og han gir også styrke og hjelp gjennom sykdom og etter sykdom.

 

Om helbredelse ved bønn

Helbredelse ved bønn er et tema som stadig kommer opp til debatt. I Norge hadde vi i mange år ”kvakksalverloven” av 1936 som handlet om ”innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur”. Loven skulle beskytte både legeyrket og den syke fra «bløffmakere». Heldigvis har trosfriheten stort sett gått foran denne loven når det gjelder praktisering av forbønn for syke. Fra 1. januar 2004 ble ”kvakksalverloven” opphevet og ble fra samme dato erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og paksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av ”den sunne lære”. En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter ”lovet for mye” eller den syke fikk opplevelsen av å ha ”for liten tro”.

Med pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en ”nytestamentlig menighet”. Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i ”ytterkantene” eller utenfor den offisielle pinsebevegelsen. Troens Bevis og Aril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70 og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte. I dag er det ikke lenger bare ”pinsevenner som er pinsevenner”. Oasebevegelsen og IMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd. Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv. Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et ”trospress” som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og prakis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på ”helbredelsespredikanter”, eller på mennesker med spesiellle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal ”følge etter spesielle predikanter”, men han sa at ”helbredelse skal følge etter de som tror”. Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen. Vi kan alle legge hendene på de syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder sykdom og helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjennopprettet syndefallet, og at en dag – i den nye verden – skal forsoningsverket slå 100% igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død! Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Jesus snakket om de tegn som naturlig skulle følge de troende; ”på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet”. Mange tenker at helbredelse handler om «helbredelsespredikanter», utvalgte redskaper og mennesker med spesielle nådegaver. Jo, det er en del av det, selv om det er nettopp i dette bildet at en del usunnheter også har oppstått. Likevel må kritikerne huske at det usunne eller ”falske” finnes fordi det er noe som er sunt og ekte! Men vår store utfordring er å la helbredelse bli en naturlig del av menighetsliv og kristenliv, i gudstjenester og aller mest i hverdagen. De troenska skal legge hender på de syke, sa Jesus. Kall til dere menighetens åndelige ledskap og se skal salve dere med olje og be for dere, sier Jaokobs brev.

Omsorg og sjelesorg er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, og det er sterkt å beklage, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet! Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!

Biskopens tale

Talen til biskop Michael Curry i det engelske prinsebrylluppet 19.mai er verd å høre. I 13-14 minutter fengslet han ”en hel verden”. Den ligger selvfølgelig tilgjengelig på You Tube. Brudeparet hadde selv valgt denne pastoren til å tale, og de hadde valgt teksten fra Høysangen 8:6” Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en Herrens brann”.

Talen var kraftfull. Jeg siterer: ”Guds kjærlighet kan forandre verden! Kilden til denne kjærligheten er Gud selv. Jesus døde for å frelse oss alle, han ofret sitt liv for oss. Hvis vi oppdager kraften i kjærligheten vil det være som å oppdage ilden på nytt.”
Media var positivt «sjokkert». «Han stjal showet», var en av kommentarene. Biskopen selv har deltatt i mange nyhetssendinger og ”talkshows” etter seremonien med fokus på denne talen. Han ble verdensberømt over natten!
Den fornemme forsamlingen i ”the royal wedding” hadde neppe hørt noe lignende i en slik setting. Stilen var annerledes og budskapet rett på sak!

Men så kommer det et stort MEN fra noen i “kristen-Norge”. De har “googlet” biskopen og foretatt en “bakgrunnssjekk” av hans liv og lære. På facebook skriver mange av disse og konkluderer svært negativt. Dette er en “liberal” biskop som går inn for likekjønnede ekteskap, og hans forkynnelse tenderer mot New Age. Dette er ikke kristendom, men derimot “kristlam”, og hans definisjon av kjærlighet er ikke bibelsk osv.

Jeg er ikke ute etter å forsvare biskopens syn i ulike spørsmål, og jeg har ikke grunnlag for å uttale meg om hans liv eller lære. Jeg har heller ikke foretatt noen grundig “bakgrunnssjekk” av biskopen. I stedet har jeg tenkt at alle de hundretalls millioner som så denne vielsen fikk høre en tale som var uvanlig sterk og levende, og de fikk med seg budskapet som ble gjentatt igjen og igjen om kraften i Guds kjærlighet.

Noe av det som kom fram på facebook var at her manglet det klar forkynnelse om synd, og noen etterlyste klar tale om omvendelse osv. Jeg ser dette litt annerledes. Vi kan neppe forvente at “alt Guds Ord” skal komme med i en 13-14 minutters tale i en vielse i det engelske kongehus. Dette var verken et vekkelsesmøte eller en bibelundervisning.

Her sitter vi “hjemme på berget” og de fleste kirker og menigheter taler bare “til seg selv”, og de fleste av oss predikanter taler for det meste til kristne. La oss ikke i all vår “rettroenhet” miste det store perspektivet.

Jeg velger som Paulus å glede meg når Kristus blir forkynt, selv om det kan være brist både hos budbæreren og hans teologi. Min bønn er at mange av de som så og lyttet fikk tak i budskapet om at Guds kjærlighet er en ild som kan forandre verden, og at Jesus viste oss den kjærligheten da han ga sitt liv for alle mennesker. Kanskje dette ble en døråpner til tro for noen og at Guds Ånd kan bruke det videre i deres liv. Og hvorfor skal ikke vi positivt bruke den åpne døren dette skapte til å forkynne evangeliet med enda større frimodighet til alle mennesker!

Vi går ikke til kirke

Kanskje en provoserende tittel på denne artikkelen, men jeg skal forklare hva jeg mener. Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Ikke misforstå meg. Selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.

Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke”.
Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er kirke eller menighet alene.
I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Noen leter etter den «fullkomne menighet».
Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening av spesielt religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker. Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø!

Det er heller ingen ”singel kirker”.
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”. Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre! Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.

Vi trenger å skjerpe vårt fokus.
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på relasjoner og nettverk, både innenfor, utenfor og på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd. Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Norge trenger evangeliet. Verden trenger evangeliet. Det bør skjerpe vårt fokus!

Den tredje bølge

På pinsedagen i Jerusalem for snart to tusen år siden startet enn bølge som ingen gjennom historien har kunnet stanse, og det fortsetter i vår tid. Gud sendte Den Hellige ånd slik han hadde lovet. Vi trenger å ”gjenoppdage” denne urkristne kraften, og personlig oppleve realiteten i et åndsfylt liv i vår tid – Her og Nå!”

Avhengige av Den Hellige Ånd.
Jeg har hørt noen si at vi ikke må fokusere for sterkt på Ånden, fordi det kan skygge for Jesus. Heldigvis er det motsatt. Åndens oppgave er å gjøre Jesus stor, vise Hans makt og kraft, og gjennom oss fortsette å gjøre Hans gjerninger.
Vi er rett og slett helt avhengige av Den Hellige Ånd. Vi skal gjøre vårt beste i hverdag og gudstjeneste, men uten denne grensesprengende dimensjonen blir det lite fruktbart. Den første menighetens vekst og gjennombrudd var uten tvil et resultat av den suverene ledelsen av Den Hellige Ånd.

Pinsevekkelse og karismatisk bevegelse
I begynnelsen av det tyvende århundre brøt pinsevekkelsen fram. Den Hellige Ånd hadde for en stor del vært begrenset til en teoretisk bekjennelse i kirken gjennom flere hundre år. Nå begynte folk å oppleve det samme som i den første kristne tid; tungetale, profetier, helbredelser og undergjerninger. I begynnelsen var det ikke noe ønske om å danne nye menigheter eller trossamfunn, men fordi så mange av de etablerte samfunn lukket seg vokste pinsemenigheter fram over hele verden i det vi kaller ”den klassiske pinsevekkelsen”.
På seksti og sytti tallet kom en ny kraftig bølge over verden som sprengte disse grenser. Fra vårt eget land glemmer jeg ikke møtene i Sarons Dal hvor Aril Edvardsen samlet pastorer og forkynnere fra nær sagt alle kirkesamfunn, og de vitnet om dåpen i Den Hellige Ånd, tungetalen og det nye åndens liv de hadde opplevd. Tradisjonelle grenser ble brutt og det var ikke lenger bare ”pinsevenner som var pinsevenner”!

Den tredje bølge

Professor ved ”Fuller University” C.P. Wagner (1930-2017) introduserte begrepet «den tredje bølge». I følge ham var pinsebevegelsen og den karismatiske bevegelse de to første. «Den tredje bølge» skulle gå på tvers av alle kirkesamfunn i tiden fram mot Jesu gjenkomst og føre til en verdensvid oppvåkning og kirkevekst fulgt av overnaturlige fenomen, tegn og under. Professor ved Harvard universitetet i USA, Harvey Cox (1929-), kaller dette ”den tredje maktfaktor i kristenheten”. Evangelist Aril Edvardsen skriver om dette i ”Troens Bevis” blant annet i oktober 2006 og brukte uttrykket ”den evangeliske, felleskirkelige pinsekristendommen”. Han forventet en ny stor bølge av åndsutøselse i tiden før Jesus gjenkomst. Det er vanskelig å tallfeste hva som har skjer og er i ferd med å skje, men i dag finnes mange hundre millioner kristne i verden som i ordets beste forstand kan kalles ”karismatiske kristne.”

Himmelsk bistand.
I store deler av Asia, Afrika og Sør Amerika vokser kirken med enorm kraft. Men Gud er den samme i Norge og Europa. I takt med at kirken utfører sitt oppdrag vil Guds Ånd utøses og mennesker komme til tro. Kirker som åpner for Åndens liv og kraft vil vokse, og nye vil plantes. Dette vil skje på tvers av trossamfunn og tradisjonelle rammer. Som aldri før behøver vi himmelsk bistand, og vi vil åpne opp for Hans ledelse og kraft i vår tid.

Be for landets ledere – uten reservasjoner

Selvsagt skal vi be for de som styrer og regjerer, enten vi er enig med dem eller ikke, eller enten de gjør godt eller galt. Det kan vi gjøre frimodig – uten reservasjoner! Jesus sier til og med at vi skal be for de som forfølger oss og velsigne de som forbanner oss, så svaret burde være ganske enkelt.
Jeg pleier å si at forbønn gjør dårlige ledere bedre, og gode ledere enda bedre!

Hør hva Paulus sier om dette:
“Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig i Gud vår frelsers øyne, Han som vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.” 1Tim 2:1-4

Be for alle mennesker
For det første nevner Paulus forbønn og takk for alle mennesker! Vi skal altså be for alle, uten reservasjoner.  Det er viktig å huske at når vi ber for et land, så ber vi først og fremst for mennesker. Og vi skal be for ALLE mennesker. Om vi ikke kan nevne hvert eneste navn, kan vi be for kategorier av mennesker; arbeidsplasser, yrkesgrupper, skoler, universiteter, sykehus, sosiale institusjoner, fengsler, nabolag, familie og venner. Vi kan be for land, byer og bygder, bydeler og gater. Den Hellige Ånd er strategen som vil minne oss om hvordan, hvem og hva vi skal be for, og over de mennesker og områder vi ber for vil Gud virke og skape forandring.

Be for de som styrer og regjerer
Statsminister og regjering behøver vår daglige forbønn. Det samme gjelder stortingsrepresentantene, ordførerne og de mange som sitter i landets flere hundre kommunestyrer. Det er viktig at vi ber og arbeider for å få gode ledere i landet, men bønn må ikke bare være noe vi gjør foran et valg. Vi må fortsette å be, for vedvarende og utholdende bønn virker!
Bønn er heller ikke en påtvungen plikt, men en enestående mulighet til å se forandring!

Bønn er innflytelse
Bibelen sier ikke at vi bare skal be for gode ledere eller troende ledere. Nei, Bibelen oppfordrer oss til å be for de som styrer, uansett. Bønn er innflytelse. De som styrer og regjerer behøver vår forbønn. La Guds ånd lede deg til å be strategiske bønner som påvirker og forandrer! La oss ha tro på bønnens enestående makt og muligheter!