Slitne pastorer og utrygge ledere

Kristne aviser og media slo stort opp at pastorene i to av pinsebevegelsens største og mest kjente kirker sa opp sin stilling eller ba om en forandring i ansvar og oppgaver. I seg selv behøver ikke dette å være så merkelig, men når disse pastorene i tillegg forteller åpent om slitenhet og om hvor vanskelig det er å innfri alle forventningene til pastorrollen, vekker det en del oppsikt. De fortjener ros for sin åpenhet.

Det er mangel på rekruttering til pastoroppgaven i norske kirker og menigheter på tvers av trossamfunn. I tillegg opplever mange av pastorene og pastorparene at den tradisjonelle pastorrollen med alle sine forventninger er vanskelig å fylle. Dårlig lønn har også vært en utfordring for mange i disse sammenheng.
Å være lavtlønnet med et lederskap rundt seg av folk som er høyt lønnet i sine yrker, er ikke lett selv om de fleste vegrer seg for å sette navn på det. Heldigvis har det blitt bedre.

Det er mange grunner til å se nærmere på pastortjenestens betydning og innhold. Slik jeg ser det er det grunnleggende viktig å ha én pastor i spissen for menigheten, som hyrde og ansvarlig leder. Det handler verken om et diktatur eller om å være menighetens “altmuligmann”, men om å være en tydelig og god leder som skaper enhet og kraft som igjen vil gjennomsyre hele forsamlingen.

Det er vanskelig å fylle den tradisjonelle pastorrollen i pinsebevegelsen og andre trossamfunn. Alle forventningene, både de uttalte og ikke minst de ikke-uttalte gjør at man alltid kommer til kort. Man er konstant på etterskudd, til og med i mindre menigheter. Ofte er det en kultur i menigheten og spesielt i eldsteråd eller lederskap med lite tilbakemelding og oppmuntring som også gjør sitt til at mange blir usikre og utrygge i oppgaven. Jeg har hørt flere pastorer si at de reiste til neste menighet etter noen år, selv om de hadde en god tid og egentlig følte for å bli, men ingen sa noe som bekreftet det. Slikt er leit å høre.
Jeg er glad for at pastorer i dag er lengre tid i menighetene. Både menigheten og pastorfamilien vil nyte godt av langsiktig stabilitet.

Jeg tror at en menighet skal ledes og bygges av et team av ledere med ulike nådegaver og funksjon. Men uten én pastor som tydelig teamleder vil det neppe lykkes. Der hvor en trygg og god leder bygger kirke sammen med et team av ledere kommer veksten og utviklingen. Derfor er det viktig at denne lederrollen defineres både generelt og i forhold til dens utrusting som har oppgaven. Det er også viktig at pastorer våger å stå opp imot alle de uskrevne lovene og forventningene og bidra til å definere sitt kall og sin oppgave. Tydelige rammer og trygghet gir kraft og styrke i tjenesten og motvirker frustrasjon og unødvendig slitenhet.

Jeg ønsker velkommen en bredere “debatt” om pastortjenesten og ledertjenestene i Guds forsamling, både ut fra Guds Ord og erfaringene fra ulike menigheter.
Jesus og menigheten er verdens håp, og den verden vi lever i fortjener gode menigheter med gode ledere som betyr noe langt utover menighetens egne grenser.

Guds sønner og døtre

Jeg er fascinert av Jesu tre fortellinger i Lukas 15. Kapitlet begynner med at “alle tollere og syndere” ønsket å være sammen med Jesus og høre ham. Et kvalitetsbevis på våre liv og våre kirker må være at folk som ikke går i kirke ønsker å være sammen med oss.

Fokus på det tapte. De to første fortellingene er om den tapte sauen og den tapte sølvmynten. Mannen forlot de 99 sauene og brukte hele sin kapasitet på å finne den éne som han hadde mistet. Kvinnen som mistet den éne av ti sølvpenger slapp alt hun hadde i hendene og satset alt på å finne den éne. Jesus sier at det ikke en noe som skaper slik glede i himmelen som når en finner det som var mistet. Det betyr at vårt hovedfokus hele tiden er å vinne tilbake det tapte.

Respekt og verdi. Den tredje fortellingen i Lukas 15 handler om faren og de to sønnene. Den ene forlangte sin del av arven, dro til et land langt borte, og levde et utesvevende liv. Den andre ble tilbake på gården og levde et pliktoppfyllende liv. Faren fascinerer meg. For det første respekterte han den yngste sønnens valg. Det forteller oss at alle mennesker må møtes med respekt, enten de er langt borte i religion, kultur, holdninger, eller i et utesvevende liv. Mennesker som møter oss eller våre kirker må oppleve en følelse av verdi. For det andre ventet faren tålmodig. Vi må bygge vennskap med nye mennesker og la dem få gå veien fra tvil til tro uten å presse eller overkjøre dem. Når sønnen endelig var på vei hjem sprang faren ham i møte.

Hele tiden sønn. Begge sønnene var hele tiden sønner. Den ene var hjemme, men likevel utenfor i sitt religiøse strev. Den yngste sønnen var langt borte, men også han var hele tiden en sønn! Jeg tror at Gud ser på alle som sine sønner og døtre. Jeg sier ikke at alle er automatisk frelst, men jeg må innrømme at jeg liker ikke betegnelsen “ufrelst” eller “frafallen”. Det er lett for oss å plassere folk i “båser” og dømme feil, fordi folk ikke går i kirke eller passer inn i vårt kristne mønster. Jeg ser for meg at mange tapte sønner og døtre er på vei hjem til fars hus, og vår oppgave er å komme dem i møte med Guds kjærlighet, kraft og tilgivelse.