Bibelens eget bibelsyn

Mange av de debatter som kommer opp i ”den kristne verden”, både i kirker og i media, handler egentlig om bibelsyn. Som ung og nyfrelst lærte jeg at pinsebevegelsen hadde et fundamentalistisk bibelsyn, eller et konservativt bibelsyn. Fundamentalistisk er et ord vi helst unngår i vår tid da det får tankene til å gå i retning av ekstreme holdninger og religiøse sekter. Konservativt er også et ord med en viss bismak i den offentlige debatt, men det uttrykker troen på at Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. På den andre siden har vi et liberalt bibelsyn hvor en egentlig tiltar seg retten til å endre betydningen av bibelord i takt med tid og kultur. Men egentlig har Bibelen sitt eget bibelsyn.

Bibelen er både guddommelig og menneskelig. Den er guddommelig i innhold, men i skrivestil og uttrykksmåte er den forskjellig fra forfatter til forfatter. ”De hellige Guds menn skrev drevet (inspirert) av Den Hellige Ånd”, sier Bibelen (2.Pet 1:19)
Det er altså ikke et ordrett diktat fra Gud, men en gjengivelse av hva Gud vil ha sagt. Detaljer og løsrevne vers kan føre oss på avveie, derfor er det viktig å lese Bibelen i sammenheng og ikke bygge liv og lære på løsrevne sitater. Bibelen selv sier at ”summen av Guds Ord er sannhet” (Salme 119:160). Martin Luther sa det på denne måte; ”Skrift forklarer skrift og dunkle skriftsteder må opplyses av de klare.”
Det kan være fristende å lese Bibelen for å få bekreftet sitt eget syn, og det er lett å falle i den grøften at en leser Bibelen med sitt kirkesamfunns eller vår tradisjons briller. I stedet bør vi lese Ordet med et åpent sinn for å høre hva Gud sier til oss som mennesker, og la det prege våre liv, holdninger og verdier.

Bibelen har sitt eget bibelsyn. Som en bibeltroende kristen har jeg en konservativ tilnærming til skriftens autoritet, men jeg innser at bokstavtro lett kan bli religion eller feil tro! Bibelen er en bok som må forstås slik den forstår seg selv. Bibelen er vår rettesnor for tro og lære. Alt skal prøves på Ordet. Den er viktigere enn syner, profetier og åpenbaringer. Den må leses og anvendes ut fra Guds plan og hensikt for oss mennesker. Vi kan sammenligne bibelsyn og bibelbruk med hvordan fariseerne og sadukeerne brukte Skriften på Jesu tid. Fariseerne var de erkekonservative som fulgte lovens bokstav mens sadukeerne var ”liberalteologene”. Det interessante er at begge disse retningene kolliderte med Jesu liv og lære. Sadukeerne forkastet Ordets autoritet mens fariseerne brukte ordet på feil måte og i feil ånd.

Bibelen er ikke en religionsbok. Den er heller ikke en relekvie. Permene, papiret og trykksverten er ikke hellig, men innholdet er ”syv ganger renset” av Gud. For å få tak i budskapets kjerne, innhold og kraft må den leses inspirert av Den Hellige Ånd. ”Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende”, sier Bibelen selv (2.Kor 3:6). Når Bibelen brukes som en lovbok og ikke som en en levende bok eller ”livbok”, blir resultatet ofte feil. Folk føres inn i fordømmelse og bundethet, i stedet for inn i Kristi liv, og åndens frukter får ikke vokse fram. Både det gamle og det nye testamente må leses i lys av den nye pakt og Jesu forsoning. Jesu død og oppstandelse forandret alt. I det fullbrakte verk som Jesus har gjort forenes hele Bibelen i evangeliet som viser oss veien til frelse og evig liv (Johs 3:16). Da blir ikke Paulus formaninger i brevene lovbud, men levende ord som den Hellige Ånd i oss vil gi oss kraft til å leve etter.

Bibelen har en hovedperson og ett hovedbudskap. Det er Jesu Kristi evangelium og personen Jesus Kristus. Jeg tror det var den samme Martin Luther som sa: ”Jesus er Bibelens kjerne og stjerne”. Jesus finnes i alle Bibelens bøker. Å lese Bibelen ut fra forståelsen av hva Jesus har gjort, hvilken rekkevidde forsoningen har, og hva evangeliet betyr, forandrer alt. Å lese Bibelen ”på jakt” etter Jesus i hver eneste bok, også i Det Gamle Testamente, åpner boken på en ny måte. Å lese Bibelen under bønn om at Den Hellige Ånd skal lyse og vise vei til hele sannheten, gjør Bibelen levende. Da blir bibelsyn og bibeltroskap en levende kraft i livet.
Ja, Bibelen er vårt fundament og teoligiske rettesnor, og vi skal i vår tid stå opp for troen på Ordet. Men den er også også vår ”bankboks” med Guds løfter og vår ”matboks” med daglig påfyll som metter vårt åndelige liv i gode og vonde dager, og leder oss på veien gjennom livet.

 

Framtid og håp for Norge

I hver nasjon bygger Jesus sin levende kirke. Hans kirke har budskapet som har kraft til å forandre mennesker, hjem og familier, bygder og byer, og nasjoner. Kirken representerer et annet rike, og gjennom kirken skal gudsrikes verdier formidles og påvirke vår verden.

Kirkehistorien er spennende lesning
. Sterke vekkelser begynte i ånd og kraft, men ble til kirkesamfunn som stivnet til i tradisjoner og systemer. Likevel hadde de stor betydning for mennesker og samfunn i sin tid, og mange har det fortsatt. Når vi leser vårt lands historie ser vi en klar sammenheng mellom vekkelser og nasjonal utvikling og landevinninger. Situasjonen i kirken avspeiler seg i land og folk. Jeg vil nevne et par eksempler.

Hans Nilsen Hauge og ”den haugianske vekkelsen” er et godt eksempel. Ingen tvil om at denne vekkelsen påvirket til at det norske folk reiste seg og fikk tro på framtiden, og fikk grunnloven på plass i 1814. Historien forteller om betydelige vekkelser som Indremisjonen og andre i siste halvdel av 1800-tallet, og pinsevekkelsen fra begynnelsen av 1900-tallet. Ingen tilfeldighet at dette henger sammen med 1905 da Norge igjen ble et selvstendig land. På mange måter er norsk kirkehistorie og nasjonal historie parallell historie.

Kirken har innflytelse på en nasjons framtid. Både Bibel og historien viser oss at det er en sammenheng mellom kirke og nasjon. Jesus sier til sine disipler at de jordens salt og verdens lys. En sløv kirke svekker nasjonen, en våken og åndsfylt kirke skjerper nasjonen. En levende kirke påvirker og bygger samfunnet gjennom den enkelte troende i hverdagen, og gjennom den kraft Gud har lagt i sin kirke.

Noen gir politikerne skylden for ”alt som er galt” med landet. Politikerne har selvsagt et ansvar, ikke bare for budsjett og velferdsgoder, men også for verdier og holdninger. Derfor skal vi be for dem og være nøye på hvem vi gir vår stemme. Men det er ikke politiske partier eller politikere som er salt og lys i landet. Det er heller ikke andre institusjoner; universiteter, skoler, fagforeninger, næringsliv, bankvesen, eller noe annet som er salt og lys i landet. Det er Jesu levende kirke som er salt og lys i samfunnet, og håpet for fremtiden.

Bibelen oppfordrer oss til å be for landet. Paulus formaner menigheten til å be og takke for alle mennesker, og spesielt for de som styrer og har høye stillinger i landet. (1.Tim 2:1-4) Dette står sammen med et løfte; menighetens bønner skal påvirke atmosfæren i landet, og Paulus kobler dette sammen med at folk skal blir frelst. Guds vil at alle skal bli frelst, sier apostelen. Hvilket perspektiv.
Vi ser i Guds ord og vi har lært av historien at nasjonale vekkelser ikke bare kommer ”når Gud vil”, men at det alltid er en sammenheng med hans levende kirke; gjennom bønn, tro og arbeid. Gud har valgt å arbeide gjennom sitt folk.

Jeg tror at Norge igjen kan få oppleve ”folkevekkelse”. Med folkevekkelse mener jeg at store skarer av mennesker tar imot evangeliet i bygder og byer, og folket påvirkes av det som skjer i den åndelige verden. Men folkevekkelse er først og fremst ”folkets vekkelse”, av folket og for folket. Det finnes vekkelser som har ”kommet og gått” med ”store predikanter”, men de bestående vekkelser har samtidig blitt bært fram av et ”vekkelsens folk”.

Jeg tror at vi igjen skal få se en kraftig innhøstning av mennesker for Guds rike i vårt land. Når Jesu levende kirke reiser seg i bønn og formidler evangeliet og den levende Jesus i hverdag og kirke til det norske folk, da er det noe på gang. Ikke minst er min bønn og tro at den unge generasjonen av ”Jesus etterfølgere” skal bringe folkevekkelse til landet. Hundretusener av nye kristne vil bety et ”klimaskifte” i landet.

Det er framtid og håp for vårt land. Midt i økonomiske nedgangstider, økende arbeidsløshet, uoversiktelig flyktningestrøm, og i en tid hvor mange grenser og verdier har blitt flyttet, representerer Jesu levende kirke håp og fremtid for vårt land. Jesus er verdens håp, og den levende kirke er hans kropp i denne verden.