Feilfokuserte kristne

Kristne mennesker har dessverre lett for å bli feilfokusert. Hvis vi tar fokuset bort fra Jesus, blir kristenlivet ganske slitsomt! Det blir religion.

Det er lett å få feil fokus. Noen lever etter sine følelser, og kristenlivet preges av fordømmelse og skyldfølelse. Andre er mest opptatt av den siste profetien de fikk, i stedet for å fylle seg med Guds Ord. Noen sender sine bønnemner til predikanter over hele verden, i håp om at kraften til bønnesvar eller helbredelse skal finnes et eller annet sted, i stedet for å feste blikket på hva Jesus har gjort. Andre legger vekten på spesielle og “dype” åndelige temaer og fortolkninger, i stedet for den enkle kjærligheten til Guds Ord. I sin lengsel etter mer av Gud tiltrekkes mange av miljøer som preges av mystiske og merkelige åndelige fenomener, i stedet for å fokusere på kraften i evangeliet. Noen utvikler spesielle former for åndelig krigføring i stedet for å stå fast i den seieren Jesus har vunnet. Listen kunne blitt lang. Jeg sier ikke at alt er galt, jeg sier bare at fokuset lett blir feil.

Vi er oppatt av at Gud må gjøre noe. Selvsagt er det mange situasjoner hvor vi behøver å se Guds forvandlende kraft. Likevel blir det mye “å streve” i stedet for “å leve”! Lovisk strev avløses av karismatisk strev. Hvis vi bare ba litt mer, trodde litt mer og gjorde litt mer, ville det bryte gjennom, og hele tiden føler vi at det er “rett rundt hjørnet”. Vi oppfører oss som om Gud er langt borte, enda han er nær ved. Lovsang og bønn handler om å få Gud til å komme og gjøre noe, i stedet for å takke for det han har gjort. Det blir som om vi med vår innsats må forandre Gud slik at han blir villig til å gripe inn. Men de gode nyhetene er at Gud har gjort alt det som må gjøres – en gang for alle! Det vi skal gjøre er å ta imot og takke, og leve i det. Og Den Hellige Ånds oppgave er å formidle til oss det Jesus har gjort!

Paulus bønner i Efeserbrevet fascinerer meg. Han ber ikke om at de troende skal få mer kraft, være mer ivrige, vinne flere for Gud, og oppleve større ting. Men først og fremst ber han om at de må få se hvem Jesus er og hva han har gjort på korset. Her er vi ved kjernen. Et fornyet fokus  hva Jesus har gjort for oss. Det forløser takk og tilbedelse, bønn og tro, vekst og hellighet, og kraft til liv og tjeneste. Når menighetens forkynnelse og lovsang slutter å handle om alt det vi må gjøre og i stedet handler om det Jesus har gjort, kommer det respons fra hjertene. Vår forståelse av kristenliv, menighetsliv og tjeneste blir totalt forandret når vi baserer det 100 % på det som Jesus har gjort. Da skal vi også få se at det vi har bedt om og lengtet etter blir en virkelighet.

Reklamer

Quo vadis – Kristelig Folkeparti?

Det har blåst rundt Kristelig Folkeparti etter høstens Stortingsvalg. Valget ble en enorm nedtur, og i etterkant har ikke minst utspill fra nestlederen, Inger Lise Hansen, skapt bølger og diskusjoner.
Dette har skjedd med god hjelp av medier som VG, som har vist en tydelig agenda i dette.
Jeg tror at en bredde både i det politiske og religiøse liv fortsatt ønsker et kristent verdiparti på arenaen som en viktig samfunnsaktør i vårt land. Personlig er jeg pastor og ikke politiker, men som en samfunnsengasjert leder tillater jeg meg å bidra med noen innspill.

Partiets identitet og rolle
Man kan mene mye om Inger Lise Hansens utspill denne vinteren, men jeg vil bare konkludere med at hun har tatt opp brennbare temaer og reist en debatt som har ulmet under overflaten i partiet etter det katastrofale valgresultatet i høst.  Partileder Dagfinn Høybråten har også gjort det eneste rette i situasjonen, nemlig å hilse denne debatten velkommen. En grundig evaluering av sin identitet og rolle i norsk politikk må partiet ta, hvor ubehagelig den enn er, og forhåpentligvis kommer partiet styrket og forfrisket ut av det. Dette er ikke tiden for, som enkelte konservative kristne gjør, å miste troen på partiet og dømme det “nord og ned”. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt!

Modernisering
KrFs framtid synes usikker på tross av partlederens forsikringer om at partiet står ved sitt program. De grunnleggende verdiene fortsatt der som et felleseie, men hvordan de skal formidles og tilpasses dagens samfunn er det ulikt syn på. Jeg tror det er behov for et parti som bygger tydelig på kristne verdier, men samtidig må partiet moderniseres og gjøres mer relevant i vår tid. Det behøves ny frisk entusiasme for gode, gamle verdisaker som livsrett og menneskeverd, men samtidig trenger partiet å komme opp med nye aktuelle saker som engasjerer folk og ikke minst yngre mennesker. De gode sakene er der, men det må jobbes med tydeliggjøringen og formidlingen i et samfunn hvor media i alt for stor grad  setter dagsorden. Mange mennesker i vårt land ønsker å bygge sine liv og sine barns framtid på kristne verdier, men innpakningen må være annerledes enn for 30 år siden. Et nytt og mer moderne navn på partiet kan også være en god idè og en del av moderniseringen, men kanskje ikke det viktigste i første omgang.

Bekjennelsesparagrafen
Jeg er enig i at “bekjennelsesparagrafen” i sin nåværende form har gått ut på dato. Likevel bør ledere og kandidater til partiets tillitsverv og valglister selvfølgelig stå for partiets kristne verdigrunnlag. Et tydelig verdidokument bygd på de kristne verdier er en forutsetning for partiets egenart, troverdighet og bærekraft. Som politisk parti er ikke det viktigste å kreve en personlig kristen bekjennelse, men at man gir sin loyalitet til de verdier som partiet står for.Bekjennelsesparagrafen kan implementeres på en annen måte i partiets program og verdigrunnlag. Samtidig, hvis mennesker som ikke bygger på kristne verdier skal ha tillitsverv i partiet, blir KrF ikke så mye annerledes enn et hvilket som helst parti. Da er det bedre at kristne politikere engasjerer seg i andre partier!

Ideologi og teologi.
Når vi hører Knut Arild Hardeide og andre KrF ledere gjenta at man ikke må blande politikk og teologi, er det bare delvis rett. Vi skal ikke blande menighet og politikk, men for et parti med kristent verdigrunnlag kommer man ikke utenom et teologisk grunnlag. Noe annet er at partiet ikke skal tolke alle teologiske spørsmål, det hører hjemme i kirken.
Politikk handler om ideologi, ikke teologi, men bak enhver ideologi ligger det alltid en filosofi, en tenkning. For et kristent parti vil Bibelen og teologien skape forutsetninger og vilkår for politikken, og sette rammer for den ideologi som ligger til grunn for partiets politikk. Det ville vært merkelig om en ultrablå høyrekonservativ person eller markedsliberaler skulle ha et tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti. Det er en selvfølge at de som leder partiet har en sosialistisk filosofi. Like selvfølgelig er det at de som leder et kristent verdiparti skal ha en kristen grunnfilosofi.

Politikk og menighet
Kristelig Folkeparti har alltid hatt et nært forhold til kirke og kristendom. Det er naturlig, selv om man må jobbe med grenseoppgangene. Etter min mening skal kirken også holde seg unna partipolitikk, selv om den må ha både rett og plikt til å mene noe om samfunnsspørsmål og politiske saker.
KrF vil ha et nært forhold til kristne miljøer akkurat som Arbeiderpartiet har et nært forhold til arbeiderbevegelsen, Senterpartiet til bønder og landbruk osv. Likevel skal skillelinjene være klare mellom menighet og politikk, og det vil selvsagt være kristne i ulike partier, akkurat som det er bønder fiskere og arbeidsfolk i alle partier.

Jeg ønsker Kristelig Folkeparti lykke til i denne viktige fasen i partiets historie.

Dommedag

Siden avisene Stavanger Aftenblad (”Er dette ondskapens akse?”) og Vårt Land (”Dommedagsprofetier og endetid”) i dag, 19.april, siterer fra min blogg om “Finanskrise og endetid” fra februar i fjor, gjengir jeg den i sin helhet her på min blogg. Vårt Land skriver: “Etter finanskrisen skrev pastor Arnfinn Clemetsen om endetiden på sin blogg: – Ingen tvil om at vi ser opptakten til dette på mange områder i vår tid. Krig, terror, jordskjelv, naturkatastrofer og finanskriser er noen av stikkordene, skriver Clementsen.”

Sitatene gir ikke et helt bilde i det jeg skrev, og er først og fremst en kommentar til finanskrisen. Men min artikkel er faktisk relevant også inn i de siste måneders og ukers begivenheter med jordskjelv og vulkanutbrudd. Jeg behandler også endens tid, Jesu gjenkomst og dommedag i forhold til klimatrusselen, natukatastrofer, krig og terror og mye mer i min bok “Livet i endens tid”, Hermon Forlag.

Slik jeg forstår Bibelen er ikke dommedag nær. Mange forveksler dommedag med Jesu gjenkomst. Ifølge Bibelen vil Jesu gjenkomst være starten på en 1000 årig fredsperiode på jorden, og ikke før etter dette kommer dommens dag. Likevel skal vi ta alvorlig at en eventuell økning av naturkatastrofer er et av tegnene på det som Bibelen kaller endens tid. Likevel, å bruke det som skremsel er helt feil!
Men vår tids “dommedagsprofeter” er stort sett ikke prester og predikanter, men vitenskapsmenn og klimaforskere. Det kristne budskapet handler om håp og framtidstro.
Uansett, vårt fokus i dag må være å hjelpe de som trenger hjelp, og sammen arbeide for å skape en bedre verden!

Kristne verdier på dagsorden

Et samfunn må bygge på tydelige og solide verdier. Norge har tradisjonelt vært et land hvor den allment aksepterte tenkemåte har hatt sin basis i Bibelen og det kristne verdigrunnlag.I vår tid med kulturelt og religiøst mangfold, ser det ut til at flere og flere har problemer med å stå for de kristne verdier, eller forklare hva disse verdier er. Vi trenger en verdidebatt som tydeliggjør forskjeller og som klargjør hvilke verdier det norske samfunn skal bygge sin framtid på.

Kristendom og humanisme
Selvfølgelig er det likheter mellom kristendom og humanisme. Mange ord og uttrykk er de samme; kjærlighet, respekt, toleranse og forståelse. Likevel en det en stor forskjell. Kristne verdier bygger på grunnleggende absolutter som troen på at det finnes en Gud, og på Bibelens prinsipper.
Humanismen, derimot, er et tankesystem som
setter mennesket i sentrum i stedet for Gud, og gjør alt relativt. Absoluttene blir borte, og på tross av mange gode og riktige ord forsvinner grunnlaget under våre føtter. Her er det selvfølgelig viktig å skille mellom “humant”, “humanitært” og “humanistisk”. Humanisme er en livsfilosofi, mens humant og humanitært er viktige verdier som vi finner i de fleste religioner og livsanskuelser, og ikke minst i kristen tro. Det er betenkelig at den humanistiske filosofi har fått et så sterkt fotfeste i hele vårt samfunn. Det gjelder innen politikk, skole, utdanning og kultur, men faktisk også langt inn i kirken som skulle være en kraftfull bærer av de positive, kristne verdier.

Den nøytrale folkekirken
De kristne verdier som vårt samfunn har vært bygd på gjennom generasjoner, utfordres i dag av den humanistiske livsfilosofi. Ved at den kristne tro mer og mer nøytraliseres i skolen, mister den oppvoksende generasjon et viktig fundament. Her har den rødgrønne regjeringen tydelig vist sin agenda. I “Trond Giskes folkekirke” er det plass for alle. Det blir en nøytral folkekirke hvor alle kan tro som de vil og leve som de vil, og vi vil få en kirke som er begrenset til en serviceinstitusjon, med biskoper og prester som seremonimestre. Til slutt står verken begrepet “kirke” eller “kristen” for noe som helst. Jo, det blir både bredde og takhøyde i en kirke som “passer for alle”, men jeg tviler på om det er dette vårt folk egentlig ønsker. Dette handler selvsagt ikke om å påtvinge noen en kristen tro, men jeg er overbevist om at de fleste vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det forholder vi oss til på en åpen og positiv måte. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir likevel feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for de verdier som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier på dagsorden
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende. Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt og stort sett mener ingenting om allting, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.