Natten som forandret verden

Fortellingen om Jesus er den største nyheten som noen gang har blitt fortalt. Bibelen med de mange historiene om Jesus har vært en internasjonal bestselger gjennom århundrer, og påvirket og forandret både historiens gang og menneskers liv. Over hele kloden skriver mennesker dag og tid etter Kristi fødsel. Det begynte en dramatisk natt i Betlehem for over 2000 år siden:

De hadde vært på reise i nesten en uke, det unge forlovede paret, Maria og Josef. De måtte han dra den 10 mil lange veien sørover fra Nasaret i Galilea til Betlehem i Judea fordi Josef nedstammet fra kong Davids folk og slekt. Betlehem ble kalt Davids by. Reisen gikk over lange sletter og gjennom trange fjellpass til de endelig kom fram til Betlehem.
Maria og Josef var forlovet eller trolovet. Det betyr at ekteskapsavtalen er inngått, men de har ennå ikke flyttet sammen eller levd sammen. Likevel var Maria høygravid da de startet på den lange reisen til Betlehem. Fordi hun var trolovet med Josef og skulle bli hans kone, måtte hun følge med på reisen til Betlehem og bli registrert i folketellingen som Josefs hustru.

Da Josef flere måneder tidligere fikk vite at Maria var gravid, ble han opprørt og fortvilet. Minnet om den kvelden da Marias far bragte ham nyheten, sto for alltid risset inn i hans sinn. Han hadde ikke ligget med henne, og tusener av tanker raste rundt i hans hode. Hadde Maria vært sammen med en annen? En umulig tanke! Så bestemte han seg for å bryte ekteskapsavtalen. Men en natt opplevde han at en engel i en drøm talte til ham og sa at han ikke måtte være redd, men ta Maria hjem til seg som sin kone, for det lille barnet som levde i henne var skapt av Gud selv. Du skal kalle barnet for Jesus, sa engelen, for han skal frelse sitt folk. Josef var en oppriktig troende, og drømmen var så tydelig og sterk at han valgte å følge ordene fra engelen. Josef tok den unge tenåringsjenta, Maria, hjem til seg som sin kone, men de levde ikke sammen seksuelt før barnet var født.

Det ble en vanskelig tid for det unge paret i Nasaret. Maria og Josef opplevde alle blikkene, baktalelsen og mistroen fra familie, venner og naboer, ja, fra hele byen hvor de bodde. Ryktene fortalte at den unge Maria hadde hatt en løsaktig forbindelse med en annen mann, og ingen forsto at Josef ville ta en slik kvinne til sin kone. Andre mente at Josef og Maria hadde ligget med hverandre før ekteskapet var endelig inngått. Både Marias og Josefs foreldre følte skammen hver på sin måte.

Maria hadde også hatt englebesøk. Hun kunne fortelle at en mektig engel ved navn Gabriel, hadde vist seg for henne og fortalt at hun skulle ble gravid og føde Guds sønn, verdens frelser. Redd og sjokkert spurte Maria hvordan dette kunne skje når hun ikke hadde ligget med noen mann? Den Hellige Ånd skal skape dette livet inne i deg, var svaret, og den unge tillitsfulle jomfruen Maria trodde og sa: La det skje med meg som du har sagt. De overnaturlige besøkene av engler som både Maria og Josef hadde hatt ga dem tro og styrke gjennom månedene med graviditet og folkets mistro i det lille lokalsamfunnet. De var begge overbevist om at Marias graviditet var et Guds mirakel, og selv om de ennå ikke forsto rekkevidden av det hele, var de sikre på at Gud hadde kalt Maria til å bære frem et barn som skulle bli et spesielt redskap for Gud.

Nå var de framme i Betlehem. Det var ennå natt. Det var kaldt, og den kjølige vinden gjorde at Maria frøs. Hun var utslitt etter den lange reisen, delevis til fots og delevis på eselryggen, og hun engstet seg for fødselen. Men alle hoteller og gjestehus var allerede overfulle. I sin fortvilelse gikk de fra dør til dør og ba om husly, men det hjalp ikke at Josef argumenterte med sin fødende hustru, alt var opptatt.

Til slutt ble de tilbudt en skitten stall, og der blant høy, halm og husdyr ble barnet født i fattige kår, og hans første seng ble en krybbe. Da Josef løftet opp den lille gutten rant tårene ned over Maria og Josefs kinnn, og Josef ga han navnet Jesus som betyr frelse, akkurat slik engelen hadde sagt. Da solen sto opp om morgenen var det babygråt i stallen. Der og da var det ingen av de som gikk forbi som tenkte at denne lille gutten kom til å forandre en hel verden, bare Josef og Maria visste og trodde de ordene som englene hadde fortalt dem.

Merkelige ting skjedde rundt denne guttens fødsel. Det var noen hyrder på Betlehemsmarkene som holdt nattevakt over saueflokken sin. En av nettene like etter Jesus fødsel ser de et sterkt lys og en mektig engel stå foran dem. De ble skrekkslagne av frykt, men engelen snakker til dem:
Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Plutselig var gjeterne omgitt av en skare av engler som lovpriste Gud med den vakker sang: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!”
Fulle av forundring og spenning skynder gjeterne seg inn til Betlehem og begynner å lete etter stallen hvor det nyfødte barnet skal være. Var dette en illusjon, eller var det virkelig? Til slutt finner de Maria og Josef og den lille guttebabyen, akkurat slik som engelen hadde sagt, og de lover og priser Gud.

Stallen hvor Jesus ble født lå bare noen kilometer fra kongens palass i Jerusalem. Ingen hoteller eller gjestehus hadde plass for Josef og hans unge gravide kone. Men fortellingen om Jesus har gjennom århundrer nådd ut til bygder og byer, folk og nasjoner, konger og keisere, rike og fattige, lærde og ulærde over hele verden. Overalt bringer budskapet om frelseren håp og framtidstro!

Siden den natten Jesus ble født har verden aldri vært den samme.
Millioner på millioner av mennesker har gitt plass for Jesus i sine liv. Og det bare fortsetter!

Originalversjonen av denne fortellingen som kalles juleevangeliet kan du lese i Lukas evangelium, kapittel 2, vers 1-20

Reklamer

Julen – en feiring med glede og smerte

Jeg glemmer aldri barndommens jul. Stor forventning – mye glede, og takknemlighet for enkle og fine gaver. Pappa leste juleevangeliet og ba, og talen han alltid holdt til mamma glemmer jeg ikke. Mange gode tradisjoner, og mange av de har vi fortsatt med gjennom livet.

Forventningene til julaften kan noen ganger bli for store, og mange familier opplever kanskje at julaften ikke ble helt det en drømte om, selv om den var koselig og betydningsfull. Det er nok viktig å senke skuldrene og forventningene litt, ikke minst for de voksne som strever for å gjøre alt perfekt.

Julens budskap handler om glede for alle mennesker, frelseren er født. Uten denne kjernen blir all pynt og stas og god mat lett et tomt skall, men med tankene på barnet i krybben og frelseren som kom, får julen både fest og glede, mening og innhold. 

For mange er også julaften en smertens kveld. Både sorg og glede forsterkes julekvelden, og ikke minst de såre følelsene kommer fram. Barnet en mistet, skilsmissen som gjør at ikke hele familien er samlet lenger på julekvelden, sykdommen som gjør at en i familien må tilbringe julekvelden på sykehuset, tunge minner som presser på, og ensomheten for den som feirer kvelden alene. 

Likevel er julekvelden viktig for oss mennesker. Den gir rom for for glede og sorg, men også et samhold over alle grenser, vi ar alle samlet om noe viktig og stort på denne kvelden! 

Uten å skape dårlig samvittighet minner jeg deg om at telefonen til den du vet er ensom, eller den varme og gode mailen med oppmuntrende ord, eller invitasjonen til noen som du vet trenger det, kan gjøre denne julen til noe spesielt, ikke minst for deg selv.

Vi ønsker alle våre venner en velsignet jul og et riktig godt nytt år!

Hilsen Liss-Bente og Arnfinn Clementsen

Kirken er ikke et gammelt hus

Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle”, heter det i den danske presten og dikteren Gruntvigs salme fra 1836. I salmen beskrives sammenhengen mellom det ytre huset med sitt tårn og sine symboler og det indre åndelige huset på en interessant måte. Jeg deler ikke Gruntvigs oppfatning av kirkebygget eller symbolenes betydning, men det er ingen tvil om at det i hans salme er det åndelige huset som teller mest. I vers to skriver han; ”Himlenes Gud visst ei bebor huse som hender mon bygge”, og i tredje vers: ”Vi er Hans hus og kirke nå, bygget av levende stene”. Så langt Gruntvigs legendariske salme.

Kirke er ikke en bygning
Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Det er selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.
Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke (Matt 16:18).» Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er ”singel-kristen”
Ingen er kirke eller menighet alene. I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Den fullkomne menighet
Noen leter etter den «fullkomne menighet». Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening a religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker.
Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø! Jeg anbefaler sterkt å finne sin plass på gudstjenesten søndag sammen med sin kirke!

Ingel ”sigel-kirker” heller
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”.
Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre!
Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.
Faren med kirkesamfunn er at de lett stivner til og rett og slett får for mye å ta vare på i stedet for mot og vilje til å satse og tenke nytt. Mange vekkelsesbevegelser har endt som tilstivnede kirkesamfunn, dessverre. Det er en av grunnene til at det igjen har oppstått nye bevegelser. Kirkehistorien viser at det ofte har vært rett, Guds ånd og Guds ord har behøvd nye åpne kanaler å virke gjennom for å nå nye mennesker.
Likevel, når vi ser de lange linjer har også mange bestående kirker etter hvert tatt opp seg seg ”det nye”, og sammen har de blitt en fornyet og sterkere strøm i nasjonen.

Kirken er ikke et gammelt hus
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på nettverkstanken, både innenfor, utenfor og noen ganger på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd.
Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Grundtvigs gamle salme har dobbel betydning. Om kirkebygget faller, står den levende kirken. Men Jesus Kristi kirke er ikke et gammelt hus, men et nytt og friskt åndelig hus, og det huset står uansett hva som skjer – og det skal seire!

Rettferdighet – din nye identitet!

Av og til vasker jeg bilen. Jeg må innrømme at det er alt for sjelden. Men når bilen er nyvasket og fin, kjører jeg alltid ekstra forsiktig til å begynne med. Jeg forsøker å unngå vanndammer og sølepytter, holder ekstra avstand til bilen foran, og jeg prøver på alle måter å bevare bilen ren. Selvsagt varer det ikke lenge. Plutselig sprutes siden på bilen opp av en lastebil eller trailer som passerer meg i motgående felt, og dermed er det gjort. Når bilen ikke lenger er helt ren, slutter jeg å være så forsiktig. Hva har dette med rettferdighet å gjøre?

Rettferdig ved tro
Reformasjonens far på 1500-tallet, Martin Luther, strevde med et stort spørsmål i munkecellen: ”Hvordan kan et menneske stå rettferdig innfor Gud?” Han prøvde å tenke rene tanker, gjøre gode gjerninger, lese og be, men det strakk ikke til. Han så hvordan den katolske kirken solgte syndsforlatelse og rettferdighet gjennom avlatshandel. Det som løste Martin Luther var ordene fra Rom 1:17: “Den rettferdige skal leve ved tro.”
Ut fra dette ordet begynte reformasjonen som kom til å forandre millioner av menneskers liv over hele verden, og faktisk kirkebildet i Europa; Rettferdiggjørelse ved troen på Jesus alene!

Forståelse av rettferdighet
Jeg er veldig glad i Hebreerbrevet. Her forklares forskjellen på den gamle og nye pakt på en glitrende måte. Nødvendigheten av å forstå budskapet om rettferdighet, er tydelig: ”For den som lever av melk, er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet” (Hebr. 5:13). Noe av det første vi trenger å få tak i som kristne, er budskapet om rettferdighet i Jesus Kristus. Ved troen på Jesus er vi helt rettferdige, like rettferdige som Jesus selv. Hvis man ikke ser dette, blir kristenlivet et strev etter å oppnå rettferdighet. Igjen må man betale for sine synder med gode gjerninger, almisser og offer, men til ingen nytte. Det eneste vi kan gjøre er å ta imot det offer og den gave som ble gitt, en gang for alle, nemlig Jesus Kristus. Det setter fri! Med denne grunnvoll i livet kan man begynne å vokse i tro og utvikle det kristne liv. Uten dette blir kristendom redusert til en religion med selvstrev og fordømmelse.

Ny identitet
I den ”lutherske verden” har fokuset ofte vært sterkere på loven og synden, enn på rettferdigheten. Norsk kristenhet er preget av dette. Ofte har bekjennelsen om at ”vi synder daglig i tanker, ord og gjerninger” vært mye sterkere enn bekjennelsen av rettferdigheten i Kristus. Jesu blod renser oss fra all synd, og vi trenger alle denne rensende kraften i vårt liv hele tiden. Men gjennom troen på Jesu død og oppstandelse er vi erklært rettferdige. Det er vår stilling og nye identitet i Kristus. Kenneth E. Hagin skriver noe som forklarer dette: ”Du blir ikke en fisk ved å falle i vann. Du blir våt. Da gjelder det å tørke seg igjen”. Den som har tatt imot Jesus er helt rettferdig – hele tiden. Men når vi synder og faller, må vi ”tørke oss
igjen” og la Jesu blod rense oss fra vår synd.

Helt rettferdig
Tilbake til den nyvaskede bilen. Noen mener at budskapet om nåde og rettferdighet fører til at man ikke tar synden på alvor. Da har man misforstått. Når bilen er nyvasket vil man gjerne beholde den ren. Forståelse av rettferdigheten i Jesus gjør at man ønsker å leve rettferdig. Lov og bud vekker synden, men nåde og rettferdighet er en kraft i livet til å vokse og seire!
Det skal mye til å overbetone rettferdigheten i Kristus. I stedet bør vi våge å tro på den helt og fullt. Jeg gratulerer deg som har tatt imot Jesus; Du er helt rettferdig!

Hva nå, KrF?

Vaget ble en nedtur for Kristelig Folkeparti og en skuffelse for oss som har tro på partiet.  Etter min mening er det et tap for norsk politikk og for kristne verdier at ikke flere av de mange gode toppkandidatene på Krfs lister kom inn på tinget.

Det skal sies at media var ikke «på KrFs side» i valgkampen. Det gjorde sitt til at viktige temaer som for eksempel familien, sorteringssamfunnet, bioteknologien og aktiv dødshjelp, aldri kom på agendaen.

Dessverre tyder mye på at KrFs innstilling til regjeringsspørsmålet ble en hovedårsak til valgnederlaget. Partiet hadde etter min mening «kjørt seg litt fast» ved landsmøtevedtaket om regjeringssamarbeid. For mye energi gikk også til å forklare avstanden til FrP, i stedet for å formidle egen politikk.

Ja, det er politisk avstand til FrP i mange verdispørsmål, men det er det til Venstre også, og ikke minst til partier på venstresiden. Men å skape uklarhet om at partiet vil støtte en borgerlig regjering og bryte med tiår av praksis og forståelse av KrF som et sentrum-borgerlig parti, har etter min mening for lite grunnlag i partiets velgergrupper.
Selvsagt er det forståelig at partiledelsen var forpliktet på et vedtak om regjeringsspørsmålet fra landsmøtet, men på tross av dette kunne man opptrådt med større klarhet i valgkampen, etter min mening.

I landsmøtevedtaket heter det at hvis det ikke er grunnlag for en sentrum-høyre regjering, vil partiet ”mest sannsynlig gå i opposisjon”. Slik jeg tolker ”mest sannsynlig” betyr det at det er et rom for en eller annen form for samarbeid med regjeringen, uten å sitte i regjeringen. For å gå inn i regjering må det kanskje et nytt landsmøtevedtak til, og lærdommen bør uansett være at det ikke er klokt å operere med et ”bundet mandat” i forhold til ett parti.

KrF fikk god uttelling for sin politikk som samarbeidsparti til dagens regjering i de fire år som ligger bak. Min mening er også at KrF får alt for liten kreditt blant kristne og verdibaserte velgere for den jobben de har gjort og stadig gjør i vårt Storting. I viktige verdisaker bidrar partiets representanter aktivt til å flytte stortingsflertallet i riktig retning. Jeg er ikke i tvil om at de åtte stortingsrepresentantene KrF nå har vil fortsette og gjøre en god jobb i samme retning.

KrFs landsstyre var samlet fredag 22. september. De valgte å stå fast på landsstyrevedtaket om regjeringssamarbeid, og viste i alle fall utad liten vilje til evaluering og debatt på dette punkt. Likevel må det komme en evalueringstid i partiet hvor ”hver sten snus” som partilederen uttrykte det, og hvor det åpnes for samtaler og debatter på ulike plan i partiet. Vi er mange som vil partiet det beste, og som mener at Norge behøver et oppegående og kraftfullt KrF.

KrF, verdivalg og regjering!

Det er bare dager til Stortingsvalget. Det er kanskje mer spennende enn noen gang.
I valgkampen har de ”kristne verdier” vært mye framme og på agendaen. Samtidig er det nærmest utrolig å oppleve at så få av våre ledende politikere har historisk kunnskap eller forståelse av, eller vilje til å vektlegge den kristne kultur og trosarv som har bygd Norge gjennom århundrer.

Det er viktig å understreke at i vår «moderne tid» behøver landet fremdeles å bygges på de varige og bærekraftige verdier fra Bibel og kristen tro som har bygd vårt land og samfunn gjennom generasjoner!

Min stemme går til KrF, men jeg respekterer selvfølgelig at kristne og verdibaserte velgere kommer til ulike konklusjoner. Men etter min mening er det et tap for norsk politikk hvis ikke de mange dyktige, verdibaserte toppkandidatene på Krfs lister skal komme inn på tinget. Mange av dem har vist gjennom mange år at de er dyktige og verdibaserte politikere.

Kristelig Folkeparti er et parti i sentrum av norsk politikk med et gjennomarbeidet program som dekker hele det politiske bilde og som henter sine verdier fra Bibelen og bygger på det kristne menneskesynet. Det finnes alternative ”kristne småpartier” som har mye bra i sine program, men som ikke har mulighet til de gjennomslag som KrF har. Dessverre kan det vise seg at de i stedet blir et hinder for at flere kristne politikere kommer inn på tinget, i den grad de de ”tar” stemmer fra KrF.

Mange er opptatt av hvordan KrF vil stille seg til regjeringsspørsmålet, og det er selvsagt viktig. Partiet har desseverre «malt seg litt inn i et hjørne» ved landsmøtevedtaket om regjeringssamarbeid. De tildels ulike og uklare svar fra partiledelsen i valgkampen forsterker dette.
Partiet går til valg på ønsket om en sentrum-høyre regjering med Erna Solberg som statsminister, men det synes uoppnåelig. Partiet bør uansett sikre en borgerlig regjering med Erna Solberg i spissen, så sant det blir ikke-sosialistisk flertall, som i denne perioden. Det er ennå tid til å skape større klarhet her!

KrF har fått god uttelling for sin politikk som samarbeidsparti til dagens regjering. Min mening er at KrF får alt for liten kreditt blant kristne og verdibaserte velgere for den jobben de har gjort og stadig gjør i vårt Storting. I viktige verdisaker bidrar de aktivt til å flytte stortingsflertallet i riktig retning.

Derfor bør ikke usikkerhet om regjeringsspørsmålet hindre noen i å stemme KrF. Det som er sikkert er at en stemme til KrF vil sikre fortsatt innflytelse for varige og viktige verdier som vårt land behøver.

Kristelig Folkeparti – målgruppe og veivalg

Dette «strateginotatet» ble høsten 2016 sendt til partileder og partiledelse, sentralstyret, stortingsrepresentanter, fylkesledere, fylkeskontorene, ordførere, generalsekretær, leder KrFU og leder KrF kvinner.
Mitt håp er at den kan være et konstruktivt innspill til utviklingen i partiet og belyse viktige veivalg som skal tas fram mot Stortingsvalget neste år.


Oversikt:
Innledning
I. Identitet og ståsted
II. Historie og veien videre i en ny tid
III. Kristent og politisk sentrum
IV. Viktige veivalg

Innledning
Kristelig Folkeparti er i en viktig fase. De siste årene har partiet vært i en prosess av fornyelse og modernisering som på mange måter har vært nødvendig og positiv, men som samtidig har skapt spenninger og avdekket uenighet og til dels brytninger både om hvor partiet står eller bør stå i en del verdispørsmål, og om veien videre.

Utgangspunktet for dette notatet er bidra inn i debatten og tenkningen om Krfs rolle i norsk politikk i dag, og et ønske om å se nærmere på Kristelig Folkeparti og dets forhold til det vi kan kalle ”kristen-Norge” hvor de fleste av partiets velgere trolig befinner seg. Denne betydelige gruppe av mennesker i vårt samfunn representerer også et vekstpotensial for partiet, samtidig som det er her mye av svikten i oppslutning om partiet de siste årene ligger. Å sette temaet KrF og ”kristen-Norge” på agendaen er med andre ord svært aktuelt.

Et slikt notat kan selvsagt ikke på noen måte utgi seg for å gi en fullgod analyse av disse forhold, og den bygger heller ikke på statistisk materiale. Selv om jeg ønsker å belyse situasjonen og utviklingen i KrF så objektivt som mulig, vil selvsagt mine personlige vurderinger og observasjoner komme tydelig fram. Det er også meningen.

Jeg har lagt vekt på KrFs verdier, ståsted og plassering både i forhold til det kristne landskapet, og i forhold til det politiske landskapet.

KrF er, så langt jeg kan se, i en viktig og avgjørende fase med tanke på framtiden for partiet og partiets oppgave i vårt land. KrF har hatt og har en viktig rolle i norsk politikk og samfunnsutvikling. Samtidig har ikke de siste års forsøk på å fornye og bredde ut partiet gitt gevinst, selv om den politiske innflytelsen er betydelig både i Storting, og i fylkes- og kommunestyrer.

Mitt håp er at dette notatet kan bidra til inspirasjon inn i arbeidet for å styrke KrF til det beste for vårt land.

I. IDENTITET OG STÅSTED
Selvfølgelig ønsker et parti som Kristelig Folkeparti å favne bredest mulig som et folkeparti med et kristent verdisyn i bunnen. I utgangspunktet er alle velkommen til å stemme KrF, og ”valgomatene” før de siste valg har tydet på at en større del av befolkningen ønsker ”KrF-politikk” enn de som faktisk stemmer på partiet.

Jeg tror det er viktig å definere hva som er Kristelig Folkepartis hovedmålgruppe.
En kan i iveren etter å fange bredt, noen ganger miste både den viktigste målgruppen og den større bredden. ”Hvis man jakter på to kaniner på samme tid, vil man ikke fange noen av dem” (sitat: John C. Maxwell).

Jeg mener at Kristelig Folkepartis historie, verdisyn og oppgave i det politiske liv i Norge, klart viser at ”kristen-Norge” eller ”den kristne kirke” i sin bredde og i sitt mangfold er partiets hovedmålgruppe. Partiets største velgergruppe har også vært innenfor denne definisjonen.

Samtidig skal partiet ikke være et ”nisjeparti” eller ”sektparti”, men et parti med en helhetlig politikk som henter stemmer og støtte fra brede velgermasser. Tydeligheten på historie, grunnvoll, verdisyn og oppdrag, vil skape den trygghet både innad i partiet og utad til velgerne som gjør at man favner mye bredere enn det jeg kaller hovedmålgruppen. Poenget er at uten en definert kjerne og hovedmålgruppe kan man miste mye mer enn man vinner. Jeg ser altså ingen motsetning mellom ”kristelig” og ”folkelig”, men snarere en mulighet!

KrF og ”kristen-Norge”
Det er helt naturlig at Kristelig Folkeparti har et spesielt og nært forhold til den kristne kirke og til kristne organisasjoner og miljøer. Slik har det vært fra partiets begynnelse. Det kan sammenlignes med at Arbeiderpartiet har et spesielt nært forhold til arbeiderbevegelsen, Senterpartiet har tradisjonelt hatt det samme til bønder og landbruksorganisasjoner, og Høyre til næringslivet og deres organisasjoner.
I dag er dette ikke på langt nær så ”segmentert” som før, og ulike velgergruppers lojalitet til partier er heller ikke så tydelige og sterke i dag som for noen årtier siden.
Det er på mange måter positivt. Likevel vil jeg hevde at dette fremdeles er relevant for et parti som KrF med tanke på det velgergrunnlag som ligger i kristne kirker og organisasjoner, og de mange likheter som finnes i felles verdigrunnlag. Jeg vil hevde at KrF er avhengig av å bevare og øke tallet på velgere innen denne store velgergruppen.

Kirke og politikk
Det skal være klare skillelinjer mellom kirke og politikk. Det forskjell på kirkerommet og Stortingssalen, og på bedehuset og kommunehuset. Kirke og politikk må ikke blandes, men for et ”Kristelig Folkeparti” ligger det selvsagt i sakens natur at en ønsker så mye som mulig av kristne verdier og praktisk kristendom inn i politikken. Det er bakgrunnen for partiets eksistens.

Vi finner mennesker med kristen tro i hele spekteret fra høyre til venstre på den politiske akse. Likevel, KrF er helt avhengig av å pleie sitt nære forhold til kristne ledere, menigheter og organisasjoner. Det er i disse miljøer partiets grunnfjell finnes, og her finnes partiets største velgergrunnlag og sannsynligvis også vekstpotensiale.

Det er innen og gjennom de kristne miljøer at KrF har størst mulighet til å påvirke til samfunnsansvar og politisk engasjement, verve ledere og listekandidater, og hente velgere. Her finnes det en gjensidig avhengighet. Det sterke fokus på verdisaker og graden av tydelighet i dette gjør at mange aktive kristne vil samle seg i KrF, selv om en ellers ville tilhøre ulike politiske fløyer. Dette er selvsagt positivt, men også en politisk utfordring for partiet.

Kristelig og folkelig
Ved Stortingsvalget i 1997 var KrF helt oppe i 13.7 % av stemmene, men ved de siste valg har partiet dessverre måttet se 5-tallet. Jeg skal ikke her gi noen dyptgående analyse av dette, men etter min vurdering var partiet på nittitallet på den ene siden mer verdikonservativt enn i dag, men samtidig folkelig og ”spiselig” i brede miljøer. Parolen ”Du trenger ikke å være kristen for å stemme KrF”, var både sann og god. Denne tosidigheten, ”kristelig og folkelig”, som ligger i partiets navn, representerer ingen motsetning, men heller en positiv spenning som bør og kan utnyttes til vekst og utvikling i partiet. Samtidig vet vi at det siden nittitallet har vært en stor utvikling både i samfunnet og i politikken, noe som har økt utfordringene på mange plan for et kristent verdiparti.
Likevel mener jeg at det er en betydelig velgergruppe utenfor den kristne kirke som kan tenke seg å stemme på et kristent verdiparti, hvis det er ”annerledes” og et tydelig alternativ i sentrale verdispørsmål i forhold til andre partier.

Utvikling og prosesser
Gjennom de siste årene har altså Kristelig Folkeparti vært igjennom prosesser med strategiutvalg (2010), partiprogram (2014), og lederskifte. Etter Dagfinn Høybråten som leder i perioden 2004-2011 kom Knut Arild Hareide inn som ny partileder våren 2011. Etter min mening har Dagfinn Høybråten fått for liten kreditt for den store innsats han gjorde i en tildels utfordrende tid for partiet. Han sto for en trygghet i forhold til partiets mer konservative velgere samtidig som han åpnet døren for nytenkning. Store deler av media stemplet Høybråten urettmessig som en ”mørkemann”, og en del utålmodige yngre krefter innen partiet mente nok at hans lederstil og politiske ståsted ikke bidro til å fornye partiet i den grad som var ønskelig. Jeg skal ikke bruke tid på å spekulere i de spenninger som var i partiet da Høybråtens ønsket avløsning som partileder, men bare konkludere med at Knut Arild Hareide kom på banen som et samlende alternativ. Han har etter min mening gjort en god jobb. Det er ingen tvil om at hans engasjement er stort, hans stil og tale er forfriskende, og han har stor støtte i partiet. Han har klart kunsten å balansere mellom de mer konservative og liberale grupper i partiet. Hareides deltagelse i TV-debatter og media har vært mer enn godkjent, og han har også vunnet tillit i det brede politiske miljø.

Stor tillit til partileder
Så langt jeg erfarer har Hareide også vunnet tillit i bredden av kristne kirker og organisasjoner. Denne tilliten ble satt på prøve ved Hareides deltagelse i homoparaden ”Pride” i juni 2016. Spesielt innen mer konservative lutherske organisasjoner og i frikirkeligheten har dette skapt spørsmål og usikkerhet. Det har det også gjort innen partiet.

Jeg ser det slik at Hareides deltagelse i ”Pride” som var motivert ut fra støtte til ofrene for terroren mot nattklubben ”Pulse” i Orlando som tok 50 menneskeliv, kanskje hadde skapt mindre brytninger hvis ikke diverse uttalelser i etterkant hadde ført til en viss usikkerhet rundt partiets ståsted om ekteskapet. Likevel, at deltagelsen i ”Pride” skapte bølger innen både partiet og ”kristen-Norge” er ikke overraskende og har kanskje bidratt til å løfte fram en nødvendig om enn smertefull debatt i partiet.

Uansett skal det mer til enn begeistring rundt en en ny partileder for å løfte partiet til gamle høyder. Spørsmålet er hva som må til, og det holder selvsagt ikke med enkle og lettvinte svar.

Bekjennelse eller forpliktelse
Innad i partiet er det fortsatt en viss debatt om ”bekjennelsesparagrafen” som partiet forlot ved landsmøtet i 2013. I stedet kom en forpliktelse på de kristne verdiene. Personlig støttet jeg denne endringen, selv om jeg hadde ønsket en enda tydeligere forpliktelse. Bekjennelse i kirken og forpliktelse i politikken, var min vurdering. Uansett må enhver tillitsvalgt og listekandidat i Krf stå for et kristent menneskesyn og grunnverdier hentet fra Bibelen. Etter min mening er dette en forutsetning for at velgerne skal være trygge på partiets ståsted og integritet. Her ligger det kanskje en viss usikkerhet som bør ryddes av veien i forhold til kristne ledere og menigheter, og potensielle velgere både innenfor og utenfor den kristne kirke. Det handler om troverdighet i forhold til verdigrunnlaget.

I dag må vi innse at forandringen fra bekjennelse til forpliktelse ikke skaffet partiet oppslutning, men i stedet har skapt mye usikkerhet. De krefter i partiet som ønsket at KrF med dette skulle bli mer ”spiselig” for nye velgergrupper utenfor den kristne leiren, tok etter min mening feil. Det er nettopp tydelighet og styrken i verdier og holdninger, både i partiprogram og hos de personer som representerer partiet, som gjør at folk søker seg til KrF, også folk utenfor den aktive kristne kirken. Strategiprosess og modernisering av partiet har ikke gitt de ønskede resultater, selv om mye av det etter min mening har vært riktig og nødvendig.

Kristent samfunnsengasjement
Det er stort behov for kristent samfunnsengasjement i landet vårt. Her bør KrF og ”kristen-Norge” stå sammen og spille på lag. Et sterkt KrF må etter min mening være i både kirkers og kristne organisasjoners absolutte interesse, selv om kirken ikke skal være partipolitisk. Det er ingen tvil om at på flere områder har de kristne verdier tapt terreng i vårt land, ikke minst de siste ti til tyve årene. Det bør motivere til felles positiv innsats.

Både det store behovet for kristent samfunnsengasjement og de utfordringer Kristelig Folkeparti har som parti, er viktige grunner til å arbeide med partiets forhold til kristne menigheter og organisasjoner på bredest mulig grunnlag.
Hvis dette lykkes kan det bidra til å øke velgeroppslutningen og rekrutteringen av verdibevisste ledere og politikere i partiet.

II. HISTORIE OG VEIEN VIDERE I EN NY TID

Er det noen likhet mellom den tiden KrF vokste fram og i dag? Svaret på det er et absolutt ja selv om enormt mye har forandret seg i samfunnet på de vel åtti år siden starten. Så vel det politiske som det religiøse bildet er til dels dramatisk endret i vårt land.

Kristelig Folkeparti ble startet for å forsvare åndelige, moralske og kulturelle verdier i samfunnet. Fra begynnelsen var visjonen sterk om å være et lys og et salt både i det politiske liv og i landet. Med andre ord var det et sterkt uttalt ønske blant partiets grunnleggere om å søke innflytelse ut fra et kristent grunnsyn. De ville være lys og salt i samfunnet. Vi leser at grunnleggerne av partiet bøyde sine knær og ba til Gud for land og folk. Det må kunne sies, selv om både ”kristen-Norge” og samfunnet var ganske annerledes da enn i dag, at partiets grunnleggere stort sett var det vi positivt kan kalle sunne, bibeltroende, konservative kristne.

På Kristelig Folkepartis hjemmeside kan vi lese: ”Materielle verdier ble tillagt spesielt stor vekt av de politiske partiene som kjempet om makten i 1920-årene. Kultur- og åndsverdiene kom dermed i annen rekke. Dette bekymret mange, og tanken om et eget Kristelig Folkeparti vokste derfor fram. Først ble partiet etablert i Hordaland fylke i 1933, og i 1938 ble partiets første landsstyre valgt og partiet ble snart landsdekkende.” Ingen tvil om at det nye partiet dekket et behov i det politiske Norge.

Leksikonet ”Caplex” skriver: ”Kristelig Folkeparti ser det som en hovedsak å verne om kristne og moralske verdier”. Her delte det nystartede KrF i høyeste grad oppgave og mål med bredden av kristenheten som på den tiden sto mye mer samlet enn i dag i etiske spørsmål. Det er liten tvil om at hoveddelen av velgermassen til KrF stort sett kom fra den aktive del av Den Norske Kirke med dens ulike organisasjoner og lekmannsbevegelser, og fra de de mange frikirkesamfunn med sine forskjellige vekkelsestradisjoner.

”Uskreven allianse”
Det er grunn til å tro at at det i praksis var en ”uskreven avtale” mellom bevegelser som Indremisjonen og Misjonssambandet, og de ulike frikirkesamfunn på den ene siden, og Kristelig Folkepart som politisk parti på den andre siden. Denne uoffisielle alliansen arbeidet for å fremme bibelske og kristne verdier i samfunnet med fokus på menneskets og nasjonens beste.

Kristelig Folkeparti var og er et spennende prosjekt, og de første pionerene var modige menn og kvinner. Vi kan i dag fastslå at mye er oppnådd gjennom årene til det beste for landet vårt. Kvinner og menn har stått opp for kristne verdier og en helhetlig politikk, både lokalt og nasjonalt, og partiet har vunnet stor respekt i det politiske miljøet og i samfunnet. KrF har sittet i flere regjeringer, og hatt Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik som dyktige statsministre, og for øvrig har partiet gjort en god jobb både i opposisjon og posisjon lokalt og nasjonalt.

KrF for lite verdsatt
Likevel er det grunn til å tro at mye av det partiet har oppnådd i sin åttiårige historie faktisk er for lite kjent og for lite verdsatt innen dagens kristne menigheter og organisasjoner, spesielt for de yngre generasjoner. Det samme gjelder kanske enda mer det arbeid som gjøres i dag av partiets representanter ikke minst i Stortinget. Det er en stadig utfordring for partiet å nå fram til ”kristen-Norge”, menigheter og organisasjoner med det arbeid som gjøres og de mål som oppnås. De årlige møter hvor partiets ledelse og Stortingsgruppe har invitert ledere fra kirkesamfunn og kristne organisasjoner til dialog, dekker noe av dette behovet, og har, slik jeg ser det, stor betydning.

Historie og visjon
Slik jeg ser det finnes det mye interessant og viktig å hente i partiets historie. Det er alltid inspirasjon og kraft i den opprinnelige visjonen. Historieløshet fører til rotløshet og identitetskrise. Da vet man ikke hvem man er og enda mindre hvor man skal. Derfor er det viktig igjen og igjen å stille seg de grunnleggende spørsmålene.
Her er noen av dem:
Hvorfor ble partiet stiftet? Hva var den opprinnelige visjonen? Hva ville grunnleggerne av partiet? Hva var hensikten med partiet? Hvorfor har vi et KrF i dagens samfunn? Hva er KrFs spesielle oppgave i det politiske Norge i vår tid? Hvorfor skal folk stemme på KrF i dag? Hva skiller KrF grunnleggende fra de andre partiene? Hvordan vil et samfunn bygd på KrFs ideologi se ut? Hva kan ”kristen-Norge” forvente av KrF? Hva kan KrF forvente av ”kristen-Norge”?

Nye generasjoner og en ny tid
Nye generasjoner ”står på skuldrene” til de som har gått foran og skal ta partiet og politikken videre inn i en ny tid hvor mange ting er annerledes. Politikken må utvikles og tilpasses den verden som er nå, og være realistisk og relevant, og kommunisere med vår tids mennesker. Dette må lykkes uten å fravike grunnelementene i den opprinnelige visjonen. Etter min mening bør Krf tydeliggjøre og markedsføre sin visjon, ikke minst til ”kristen-Norge”. Det kan skape fornyet liv i den ”uskrevne avtalen og alliansen” for å bygge kristne verdier inn i samfunnet.

”Historie og erfaring er en dårlig herre, men en god tjener”(sitat: Brian Houston). Historien må være der som en stabil faktor som hjelper til å navigere rett i dagens situasjon. Det finnes prinsipper et kristent verdiparti bygger på og som aldri kan fravikes. Likevel, historien må ikke fungere som en begrensning eller et hinder for fornyelse og forandring, men den skal være være en tjener for den hensikt og de strategier som er relevante i en ny tid.

For Kristelig Folkeparti har det vært viktig de siste årene å gjennomgå en evaluering av sin identitet og rolle i norsk politikk. Dette arbeidet er ikke ferdig. Samtidig er det viktig at prosessen får gå i et riktig tempo og uten at det skapes for mye usikkerhet i sentrale verdispørsmål. Partiet må tilbake på offensiven i en tid hvor både det politiske og religiøse bildet har endret seg kraftig i Norge. Forhåpentligvis kommer KrF styrket og forfrisket ut av dette og vinner tilbake tapt terreng, ikke minst i forhold til ”kristen-Norge”.

Et ”annerledes” parti
I en partiflora hvor det etter min mening er for mange partier, vil jeg hevde at det fortsatt er behov for et tydelig, verdibasert folkeparti med en helhetlig politikk – et Kristelig Folkeparti. Partiets navn sier mye om partiets egenart. KrF bygger på kristne verdier, og det skal samtidig være et bredt folkeparti.

KrF må våge å tenke nytt og gå nye veier uten å kompromisse med de sentrale verdiene partiet bygger på. Det er nemlig det som kvalifiserer partiet til en plass i det politiske Norge, og det er det som gjør at kristne menigheter og menighetsledere vil kjenne seg trygge på partiet som en viktig alliansepartner for å bygge landet og vinne tilbake tapt terreng i forhold til et kristent verdisyn. Jeg forstår godt hva Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, mente når han på landsmøtet i 2013 sa i sin tale at KrF er et ”vanlig parti”. Selvfølgelig er KrF ikke en menighet eller en kristen organisasjon, men et politisk parti. Samtidig er det viktig at KrF ikke er et ”vanlig parti”, men et ”annerledes parti” enn alle de andre, i verdigrunnlag og i utvikling av politikken! Hvis ikke vil mange av partiets velgere eller potensielle velgere konkludere med at man like godt eller kanskje heller kan stemme på et annet parti.

Fornyelse og revitalisering
De grunnleggende verdier fra partiets begynnelse er fortsatt tilstede i politisk program og politisk tenkning. De ”kristendemokratiske verdier”, menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, er høyaktuelle og virker inn i på de fleste politiske områder. All politikk dreier seg om mennesker!
Hvordan disse verdier skal formidles og tilpasses dagens samfunn er det ulikt syn på. Derfor behøver KrF fornyelse, både visjonært og politisk. Jeg tror på en revitalisering av ”gode, gamle kjernesaker”, samtidig som nye dagsaktuelle saker settes på dagsorden.

Partiets ledere og stortingsrepresentanter har en god evne til å ”ta ballen” der den aktuelle debatten her og nå. Vi kan bare nevne samvittighetsfrihet for leger i abortspørsmålet, surrogati, sorteringssamfunnet, barnets rettigheter i forhold til mor og far osv.

KrF skal ha ros for at det i hver Stortingsperiode legger fram forslag til endring av abortloven, og at en i programmet har funnet nye positive innfallsvinkler som å lovfeste ”retten til liv”. Som et apropos til dette kan jeg nevne at ved flere anledninger har jeg hørt kristne ledere og ”menighetsfolk” klage på KrFs unnfallenhet i abortspørsmålet, men de kjenner ikke til hva som egentlig gjøres i Stortingssalen. Det er altså et informasjonsbehov til stede, og kanskje også et behov for at partiets ledere litt oftere når anledningen byr seg ”taler Roma midt imot” og sier det ”politisk ukorrekte” i media vinklet på en positiv og naturlig måte, enten det gjelder abort, ekteskapet eller andre viktige verdispørsmål.

Behov for KrF
Det behøves et parti som utrettelig og uavhengig av trender og meninger vil arbeide for det ufødte barnets rett til å leve. Kampen mot sorteringssamfunnet er i dag høyaktuell, og spørsmålene og grenseoppgangene rundt bioteknologilovgivningen er et annet eksempel på områder hvor KrF gjør en uvurderlig innstats. Som nevnt er mange ikke klar over hvilken helhjertet og faglig dyktig jobb som gjøres av partiets Stortingsrepresentanter og politikere på dette området.

Norge er bygd, ikke bare på en kristen kulturarv, men på en kristen trosarv. Ut fra den kristne arv, røtter og tro kan vi inkludere og integrere mennesker i et trygt og mangfoldig samfunn hvor det er ytringsfrihet og religionsfrihet. Det betyr et samfunn med klare rammer og ansvar som beskytter friheten og valgmulighetene for det enkelte mennesket. I dette arbeidet kan og bør Kristelig Folkeparti og kristne menigheter og organisasjoner stå sammen, og kristne menigheter og organisasjoner bør gi KrF kreditt for det arbeid partiet gjør på disse områder.

KrF er på banen med nyere tidsaktuelle saker, f. eks klima og miljø. Med sitt sterke fokus på menneskeverd vil partiet kunne se utfordringer og situasjoner med friske øyne og være politisk nyskapende. De gode sakene er der, men det må jobbes med tydeliggjøringen og formidlingen i et samfunn hvor media i alt for stor grad setter dagsorden. Min konkusjon er at det er stort behov for et verdibasert parti som KrF i vårt land i dag.

Kirke og parti i ulike roller
Selv om Krf fra starten av ønsket å være ”salt og lys” i landet, ser jeg det slik at denne oppgaven ikke først og fremst tilhører et politisk parti. Det er kirken som skal være ”lys og salt” i landet. Når enkelte konservative kristne miljøer legger skylden på KrF for ”ugudeligheten i landet”, faller det på sin egen urimelighet.
Kirkens hovedoppgave er selvsagt forkynnelsen av Jesu Kristi evangelium, og vi kan tenke oss hva det ville bety for kristne verdier hvis mange flere kom til tro og det var større vekst i kirker og kristne forsamlinger. Mye av styrken vi ser i Krfs historie har sammenheng med nasjonale vekkelser og at den kristne tro sto sterkere i landet. Kirken skal selvsagt ikke være partipolitisk, men det er også et problem når kirker og menigheter ikke våger å være positivt på banen i samfunnsspørsmål. Det svekker kirken, det svekker samfunnet, og det svekker indirekte KrF. Her har man ulike roller, men likevel bør man arbeide sterkere for samme sak. Det vil tjene både kirker og Krf at det arbeides med å tydeliggjøre denne rollefordelingen.
Innen ”kristen-Norge” gjøres det en rekke godt samfunnsengasjerende arbeid som f. eks innen rusomsorg, sosialt arbeid, skoler og utdannelse, men mye mer kan og bør gjøres både praktisk og ved tydelig tale. Her er Krf en viktig samarbeidspartner som gjør en stor innsats og åpner vei i det politikse miljø.

Folk flest ønsker en kirke som ikke bare er en seremonimester og en serviceinstitusjon, men en veiviser for livet. Dette er helt i takt med kirkens store leder og forbilde, Jesus Kristus. Med Jesus som felles eksempel og modell kan ”kristen-Norge” og KrF utvikle sine ulike roller, samarbeide på en rekke felter, og stå fram i kjærlighet og sannhet uten fordømmende holdninger.

En del verdikonservative kristne har mistet troen på KrF. Noen av dem har valgt å forlate partiet og andre har startet små kristne fløypartier. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt! KrF bør ikke bruke krefter på å bekjempe verken dem eller andre, men det utfordrer partiet til å begrunne sine verdier og standpunkt med enda større tydelighet og frimodighet.

III. KRISTENT OG POLITISK SENTRUM

”Kristenfolket” eller ”kristen-Norge” er ikke entydige begrep, og variasjonen i så vel teologi som tradisjoner og metoder innen de ulike kristne kirkesamfunn, menigheter og organisasjoner, er svært store.
Dette kan i en del saker være en utfordring for Kristelig Folkeparti, og det vil være umulig for KrF som politisk parti å innfri alle ulike ønsker fra kristent hold. En del av disse forventningene ligger også utenfor politikkens område.

På den annen side må KrF noen ganger ta ta standpunkt der hvor teologi, biskoper og kirke kommer til ulike konklusjoner. I viktige verdispørsmål som har konsekvenser for samfunnsutviklingen må KrF ha en tydelig stemme. Den nye ekteskapsloven er ett eksempel på denne utfordringen som tidligere nevnt, og hvor Krf etter min mening må finne en vei som klart ivaretar den historiske og bibelske ekteskapsforståelsen, samtidig som den implementeres i en politikk som fungerer i dagens samfunn.

På tross av ulikheter, teologisk og metodisk, finnes det en del enhetsfaktorer i ”kristenheten” som samler bredt. Det finnes en bred kristen, tverrkirkelig hovedstrøm hvor Kristelig Folkeparti etter min mening har hatt og bør ha sitt sterkeste nedslagsfelt, og også i praksis finne sine nærmeste samarbeidspartnere i påvirkningen av samfunnsutviklingen. Samtidig må KrF jobbe aktivt for hele bredden av kristne kirker og organisasjoner, og også være en viktig samarbeidspartner og støtte og hele det ”frivillige Norge”.

Konservatisme og kristen humanisme
Vi har vi i dag det vi kanskje kan kalle en ”kristen erkekonservativ fløy” innen ”kristen-Norge”. Hvis verdikonservatisme går over i fanatisme og blander sammen menighet og politikk, ligger det utenfor KrFs område og hva partiet kan identifisere seg med. Slike kristne miljøer vil heller aldri oppleve KrF som et parti som er ”Bibelsk nok” eller ”kristent nok” for dem, og det er heller ikke den type verdikonservatisme som har preget utviklingen av partiet siden starten for mer enn åtti år siden. Samtidig vil jeg bemerke at konservatisme ikke er et negativt ord, og at sunn konservatisme har sin plass både innen kirke og politikk.

Det finnes også en annen ytterlighet som kanskje kan kalles ”kristenhumanisme” hvor man stort sett forfekter en type toleranse og humanisme som verken viser vei eller er tydelig i mange verdispørsmål. Den sekulære humanismen er vår tids nye folkereligion i Europa, og den har stor innflytelse i det politiske miljø, men også langt inn i kirkelige og kristne kretser. Denne representerer en tankegang som har nøytralitet og toleranse som varemerker, og avviker etter min mening både fra klassisk kristen tro og fra den ideologi og det verdigrunnlag som historisk sett ligger til grunn for Kristelig Folkepartis politikk. Dessverre ser vi mer og mer i vårt samfunn at toleransen har ”enveiskjøring”, at de som står for kristne verdier avkreves en toleranse som de ikke selv møtes med. Spørsmålet om samvittighetsfrihet for leger i abortspørsmålet er ett eksemplene på dette. Det kan kalles ”den intolerante toleransen”.

Kristent og politisk sentrum
Selvfølgelig skal ikke Kristelig Folkeparti identifiseres med én bestemt type menighet eller teologi, eller med en smal verdikonservativ gruppe kristne. Likevel må KrF som et kristent verdiparti til en viss grad velge hva slags kristen profil partiet skal ha. KrF er politisk et sentrumsparti. Etter min mening hører KrFs kjerne hjemme i sentrum, både politisk og i det kristne landskap.

Det er heller ikke KrFs oppgave å tolke teologiske spørsmål, eller svare på hva som er synd, eller rett og galt, i en hver situasjon. Dette hører til kirkens og teologiens område. Men hvis kirken svikter og er utydelig, vil det i en del spørsmål gjøre det vanskeligere for KrF å stå for kristne verdier.

Min konklusjon er at KrF vil finne sitt grunnfjell i det brede og mangfoldige kristne sentrum, både innenfor og utenfor Den Norske Kirke. Samtidig vil et verdibasert og folkelig KrF favne bredt blant mennesker uansett hvor de er eller ikke er i forhold til kristen tro.

Et sted går grensen for hva et parti som bærer kristennavnet kan akseptere i forhold til moral og verdier. Dette er spesielt viktig i en verden i stadig forandring, og hvor det kristne fundament ikke lenger er en selvfølge, og hvor kristen tro og kultur utfordres av et religiøst og kulturelt mangfold. Denne grensesettingen må være en del av en konstruktiv og levende debatt i partiet.

Kristendom og politikk
Det blir ofte sagt at vi ikke må blande politikk og kristendom, og det er etter min mening bare delvis rett. Som nevnt tidligere i dette notatet skal vi ikke blande kirke og politikk. Kirke og politikk og kristendom og politikk er to forskjellige ting. En tydeligere forståelse av rolledelingen mellom menighet og politikk, er en stor og viktig utfordring. For et kristent verdiparti vil Bibelen og teologien og troen skape forutsetninger og vilkår for politikken, og sette rammer for den ideologi som ligger til grunn for partiets politikk. Det ville vært merkelig om en ultrablå høyrekonservativ person eller markedsliberaler skulle ha et tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti. Det er en selvfølge at de som leder partiet har en sosialistisk ideologi. Like selvfølgelig er det at de som leder et kristent verdiparti skal ha et tydelig kristent verdigrunnlag. For et parti som henter sitt verdigrunnlag fra Bibelen og bærer kristennavnet, blir det også feil hvis man ikke kan snakke om Bibelen og troen med frimodighet.

Etter min mening skal kirken som institusjon ikke drive partipolitikk, selv om den må ha både rett og noen ganger plikt til å mene noe om samfunnsspørsmål og politiske saker. Det er også helt naturlig at mange av kirkens og Krfs meninger er sammenfallende, og at man på mange flere områder har samme fokus.
Jeg mener også at pastorer og kirkeledere bør oppmuntre sine medlemmer til engasjement i politikk og samfunn. I menigheten er det lett å bli innadvendt og ”sneversynt” og bare bli opptatt av å få dekket menighetens eget behov for ledere og medarbeidere. Sammen har vi et ansvar for å bygge vårt samfunn.

IV. VIKTIGE VEIVALG

Jeg har fokusert på Krfs rolle som et kristent verdiparti, og spesielt partiets forhold til ”kristen-Norge”. Mitt håp er at dette notatet kan bidra positivt og gi noen nyttige innspill om veien videre for KrF.

Jeg har ønsket å belyse at det må være en sammenheng mellom partiets linje i sentrale verdispørsmål og det jeg har kalt hovedmålgruppen eller kjernevelgerne. Det betyr ikke at jeg ønsker et snevert, innadvendt, religiøst, verdikonservativt parti som ikke er i stand til å fange opp det som rører seg i tiden. Jeg tror at KrF er og skal være et folkeparti!

Mitt håp er at Krf også i framtiden skal fremme en politikk som har en sunn balanse mellom konservative og bestående kjerneverdier, og en relevant politisk tenkning og nytenkning som kan viderutvikle et trygt og stabilt velferdssamfunn med både åpenhet og toleranse og positiv grensesetting. Partiet må frimodig løfte fram den kristne kulturarven i et mangfoldig samfunn.
Det er tydelighet på den kristne kulturarven og partiets verdier hentet fra Bibelen som gjør det attraktivt å stemme på KrF.

Kristendemokratisk norsk modell
De siste tiårene har begrepet ”kristendemokrati” mer og mer blitt brukt av ideologene innen partiet. Dette blir også kalt ”den tredje vei i politikken”.
De kristendemokratiske verdiene, menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, gir et godt grunnlag for politiske alternativ. Med det kristne menneskesynet i sentrum kan politikk skapes og utvikles og konkretiseres i partiprogram og praktisk politikk. Det er viktig at partiets ideologer og ledere knytter den praktiske politikken til historiske og bærekraftige bibelske verdier og skaper en sterk kristendemokratisk norsk modell for KrF.
Slik jeg ser det har Krf historisk bygd enda tydeligere på Bibelens verdier, og på kristen tro og kulturarv, enn det vi kan lese ut fra de mer alment godtatte kristendemokratiske prinsipper. Hvis KrF utvikler seg til et kristendemokrati på linje med en del andre kristendemokratiske partier i Europa, kan partiet, slik jeg ser det, miste noe av sin historiske styrke og egenart. Jeg tror KrF er tjent med å være et moderne kristendemokrati med solid forankring i sine grunnverdier, og bevare nærheten til sin hovedmålgruppe, ”kristen-Norge”. Etter min mening kan det gi tillit til partiet langt utenfor partiets kjernevelgere og gi nye velgere.

Nytt partiprogram 2017-2021
Nytt partiprogram ble vedtatt på årets landsmøte i mai, og i det store og hele står partiet fast på sine kjerneverdier som f. eks. retten til liv og ekteskapet mellom mann og kvinne.
For KrF handler det om å finne balansen mellom å holde fast på viktige verdier og prinsipper uavhengig av det ”politisk korrekte” eller tidens strømninger, og samtidig utvikle relevant politikk for et moderne velferdssamfunn i endring. I grenseoppgangen mellom konservativt og liberalt må KrF fínne sin hovedstrøm, slik at ikke partiet i verdisyn blir så lik andre partier at det ikke lenger er behov for et KrF.

En del i partiet er redd for at viktige verdier som nei til selvbestemt abort og ønsket om reversering av ekteskapsloven, skal være på vikende front. Som et kristendemokratisk parti som henter verdier fra Bibelen og setter menneskeverd i sentrum, bør svaret i abortspørsmålet være enkelt. Retten til liv og menneskeverd er og blir en kjernesak for KrF. KrF er det eneste partiet som er imot selvbestemt abort og som i stedet vil lovfeste retten til liv. Det er ingen grunn til å tro at dette skal bli rokket ved.

Det er viktig, slik partiets representanter gjør, å ta ”ballen” der hvor den er aktuell i den politiske debatt, som i spørsmålet om såkalt ”fosterreduksjon”, surrogati, bioteknologiloven mm, men samtidig holde frem partiets grunnstandpunkt.

Av og til blir det hevdet at Krf ikke kan fortsette å fokusere på ”tapte saker”.
For et verdiparti som KrF vil det være saker som synes ”politisk tapte”, i alle fall i overskuelig framtid, men som likevel representerer viktig verdier og standpunkt som må holdes oppe i så vel partiprogram som i samfunnsdebatten. Det handler om partiets integritet.

Ekteskapsloven
KrF som politisk parti skal selvsagt ikke gå inn i kirkens rolle å uttale seg teologisk om parforhold og samliv, men partiet vil etter min mening tjene på å holde fast på den definisjon av ekteskapet som både bærer de lange historiske linjer og som de fleste kirker og kirkesamfunn verden over anerkjenner. Det står ikke i motsetning til at homofile og lesbiske parforhold også skal ha juridiske rettigheter og respekteres i vårt samfunn.

Kirkemøtets vedtak har skapt bølger i det kristne landskapet. Når ikke landets biskoper viser tydelig vei i en så viktig sak, hvordan kan et politisk parti ha klar tale, spør mange. Et relevant spørsmål. Likevel må KrF som et politisk parti med en tydelig vedibasis ha et klart standpunkt til ekteskapet og familien.

På tross av biskopenes utydelighet og uenighet og den Norske Kirkes utvikling i dette spørsmålet står fortsatt hovedtyngden av kristne menigheter og kristne ledere samlet i synet på ekteskapet. En tydelighet i dette vil bidra til fortsatt troverdighet blant mer verdikonservative kristne som partiet er helt avhengig av.

Personlig tenker jeg at tiden etter hvert kan være inne for å løfte vigsel og det juridiske ved ekteskapet ut av kirken og overlate det til offentlige myndigheter. Det ligger utenfor hensikten med dette notatet å gå nærmere in på det. Men likevel må Krf ha en tydelig definisjon av ekteskapet.

Sentrum og regjeringsalternativ
KrFs holdning til regjeringsalternativ er stadig på agendaen. Det er stor politisk spennvidde i KrF. Som et verdiparti og sentrumsparti har partiet både tillitsvalgte og medlemmer som ellers ville vært å finne på både til høyre og til venstre på den politiske aksen. Det er grunnverdiene som gjør at disse samles i KrF.

Krf er opptatt av å få et sterkt sentrum tilbake i norsk politikk. Etter min mening er det viktig å ”blankpusse” KrF-politikken, men ikke være så opptatt av et samlet sentrum. For et verdiparti som KrF er det ikke mer å hente hos f. eks. Venstre enn i de andre partiene når det gjelder verdier. Venstres initiativ til innføring av et ”tredje kjønn” kalt ”hen” er et godt eksempel!

Det viktigste er ikke et sterkt sentrum, men et sterkt KrF!

Av og til blir det sagt fra ledere i Krf at ”det er ikke så viktig hvem man samarbeider med, men hva man samarbeider om”. Det er mye riktig i det. Likevel vil et skifte fra ikke-sosialistisk til sosialistisk side være dramatisk for mange av Krfs tillitsvalgte, medlemmer og velgere, og være et brudd med en lang og solid tradisjon i norsk politikk. Selv om verdier eller mangel på tydelige verdier er jevnt fordelt i dagens politiske akse, skal det være meget klare grunner for å endre dette.

KrF er i dag et samarbeidsparti til regjeringen, og har på den måten bidratt konstruktivt i styringen av landet, noe partiet også har gjort og fått uttelling for.
Jeg tenker at uttaleser fra partiets ledere som stadig stiller spørsmålstegn ved dette samarbeidet, og spørsmål om hvilken side partiet skal velge etter neste års valg, skaper unødvendig uro i partiet.
Vedtaket på årets landsmøte om å satse på en sentrum-Høyre regjering og holde Frp utenfor har ikke skapt nødvendig ro i forhold til regjeringsspørsmålet.

Viktige veivalg
Det er også viktig å understreke at KrFs verdier har mye større bredde enn abortloven og ekteskapsloven, men jeg har valgt å fokusere på disse fordi de representerer viktige ”grensesteiner” og har i tillegg stor symbolsk verdi.

Veien framover er spennende og viktig. Selvsagt er det naturlig med meningsbrytninger og prosesser i et levende politisk parti. Likevel mener jeg å se en tretthet i Krf som skyldes en del av de prosesser partiet har vært igjennom de siste årene. Det kan virke som det er en ”avstand” mellom partiets ledelse og velgere når det gjelder både innhold og tempo i noen av de endringer og prosesser som har vært på agendaen de siste årene og som fortsatt er på agendaen.

Prosjektet KrF er ikke avsluttet, men det er i en avgjørende fase. Man kan ikke leve på tidligere politiske seire, og det nivået i oppslutning som KrF befinner seg på i dag kan partiet på ingen måte være tilfreds med. Arbeidet med å gjøre partiet mer ”spiselig” for nye velgergrupper har skapt en del unødvendig usikkerhet. De siste valgene og meningsmålingene kan tyde på at betydelige deler av det vi kan definere som partiets hovedmålgruppe, ikke støtter opp om eller stemmer på partiet.

Det ser ikke ut til at nye velgere dekker opp for ”lekkasjen i den andre enden”.
Det er en viktig tanke å ta med seg når KrF skal inn i valgkamp og stake ut kursen videre. KrF bør i denne fasen benytte muligheten til å gjøre politikken enda mer relevant, samtidig som en ikke forandrer eller svekker kjerneverdier.

Kristelig Folkeparti har vært en viktig del av det politiske liv i Norge og har med sin kristne verdiprofil bidratt positivt og sterkt til utviklingen av velferdsstaten gjennom over 80 år. Vårt land fortjener at det fortsetter!

 

Stavanger, august 2016/ oppdatert juli 2017
© Arnfinn Clementsen