Spørsmål og svar om koronapandemien

I denne tiden har det kommet opp en del spørsmål om koronakrisen fra et mer åndelig perspektiv. En del undervisning er ute på nettet og de sosiale medier, mye godt og en del mer spekulativt. Jeg har fått en del spørsmål, og jeg la ut et innlegg på YouTube og Facebook for å belyse fem aktuelle spørsmål. Det fikk god respons, og jeg ble oppfordret til å skrive dette i en artikkel, og her kommer «spørsmål og svar om koronapandemien – fra et åndelig perspektiv».
Er koronaepidemien en Guds straff?
Har djevelen seiret når kirkene lukkes?
Er korona et tegn på endetiden?
Kan Gud bruke denne krisen til noe godt?
Hva er vår oppgave som kristne i dagen situasjon?

Er koronaepidemien en Guds straff?
Da viruset ble oppdaget i Kina i januar ble det av noen antydet at det kunne være Guds straff over Kina. Siden har viruset påvirket en hel verden. De samme toner hører vi ofte når det skjer jordskjelv eller terrorhandlinger. Det korte svaret på dette er nei, det stemmer ikke. Vi har nylig feiret påske, og det Jesus gjorde på korset kan aldri overvurderes, bare undervurderes. Han tok hele menneskehetens synd, skyld og straff på seg. Det finnes ikke noen synd i fortid, nåtid eller framtid som ikke er sonet for, og ingen skal straffes to ganger for samme ugjerning. «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss» (2.Kor 5:17-21).
Vi lever i den nye pakts tid, og Gud verken belønner eller straffer etter våre gjerninger. Heldigvis. Det er ikke slik at om et menneske dør tidlig i en alvorlig sykdom, er det en straff for personens synd. Det er heller ikke slik at om en katastrofe rammer en nasjon, har Gud tatt bort sine nådige hender over dette landet.
La meg føye til at dette betyr ikke at Gud tar lett på synden. Men Han sendte ikke en bombe for å straffe en fallen verden, men han sendte en baby – sin egen sønn – for å frelse verden!
All synd, sykdom og forbannelse har sin bakgrunn i syndefallet, og til den dagen Jesus kommer tilbake vil dette ramme menneskeheten, men det betyr ikke at Gud utfører ”straffereaksjoner” over personer eller nasjoner i forhold til deres synd eller livsførsel.
Vi må også forstå forskjellen på straff og konsekvenser, Det er en velsignelse å følge Guds Ord, og synd kan ha negative konsekvenser, både personlig og for folk og nasjon. Men Gud møter oss med nåde og kraft til tilgivelse og gjenopprettelse. Det er evangeliet. Derfor tror jeg heller ikke at koronaepidemien er en straff fra Gud, og Guds plan for landet vårt er frelse.

Har djevelen seiret når kirkene lukkes?
Nei, absolutt ikke. Kirker og kristne forsamlinger var raskt på banen med nettbaserte gudstjenester og samlinger, og kristne konserter via strømmetjenester og sosiale medier. Som flere har sagt før meg: Når kirkene ble lukket kom det i stedet en kirke i hvert hjem! Mange kirker rapporterer at de har hatt flere ganger så mange tilhørere på sine digitale gudstjenester som de tidligere hadde i sine kirkebygg. Ja, vi vil tilbake til «normaliteten» og møtes i det kristne fellesskapet, men det gledelige er at i løpet av denne perioden har mange fler hørt det kristne budskapet. Kirke er ikke en bygning, men et folk, og det kristne budskapet er heller ikke bundet til et sted eller et kirkebygg. Det er Ordet og budskapet som er hellig og kraftfullt, ikke stedet eller bygningen. Dessverre har noen kristne en «alt for stor djevel» og en «alt for liten Gud». Djevelen er ikke alle steds nærværende, allmektig eller allvitende, men Gud er alle steds nærværende, allmektig og allvitende. Det er ikke i djevelens makt å seire over Guds menighet. Det finnes regimer og maktpersoner som gjennom historien har forfulgt kristne og lukket kirkebygg, men ingen kan lukke Guds levende kirke. Den har seiret ved Jesu korsdød og oppstandelse fra de døde! (Matt 16:18-19).

Er korona et tegn på endetiden?
Jesus sier at i de siste dager vil folk oppleve frykt og uro på grunn av det som skjer på jorden. Selv om det alltid har vært krig, naturkatastrofer og epidemier i verden, er det mye som tyder på at dette vil tilta ettersom vi nærmer oss avslutningen på denne tidsalder. Krig, katastrofer og klimautfordringer vil sette både planeten og menneskeheten på tøffe prøver. I denne koronakrisen har enkelte internasjonale politiske ledere nevnt behovet for en verdensregjering på grunn av alt det vi ikke har kontroll på i en globalisert verden. Dette er også noe Bibelen profeterer om, en verdensregjering og en sterk leder i spissen. Derfor kan koronakrisen også være en del av endetidsbildet, men samtidig advarer Bibelen oss om å være spekulative og bli drevet «fra sans og samling». Bibelen sier at når alt dette skjer skal vi som troende løfte våre hoder. Vi tar både tidens tegn og myndighetenes anvisninger på alvor, og hverdagen møter vi med framtid og tro! (Lukas 21:25-28).

Kan Gud bruke denne krisen til noe godt?
Absolutt! På flere plan. I en tid hvor vi har vært isolert fra våre venner, og ikke minst fra kirker og fellesskap, setter vi mer pris på hverandre enn noen gang. Jeg tror at mange i denne fasen opplever en fornyelse i bønn og trosliv. Dette må vi ta vare på når krisen er over. Samtidig tror jeg Den Hellige Ånd vekker noe i folkesjelen. Jeg er overbevist om at mange som vanligvis ikke tenker så mye på tro, eller ber, i disse dager igjen har bedt sine bønner. Og Gud hører. Noe vekkes til live, ikke minst i de vi kaller «bønnebarn». Jeg ber om og tror at evangeliet på nytt skal gå sin seiersgang over landet. Gud skal i vår tid utøse sin ånd over alle mennesker, og nettopp i krisetider får Guds Ånd en anledning til å tale til folk. Jeg ber om at koronakrisen skal føre til en ny åpen dør for evangeliet til vårt land! (Apg 2:17-21)

Hva er vår oppgave som kristne i denne situasjonen?
Guds levende kirke er lys og salt i denne verden. Kirken har den profetiske oppgaven å kjenne tiden vi lever, og forstå hva vi skal gjøre og hvordan vi skal gå fram i situasjonen. Vår første prioritet er alltid å forkynne evangeliet – de gode nyhetene om hva Jesus har gjort. Det kalles forsoningens tjeneste. Vi vil fortelle menneskene at Gud og himmel har forsonet seg med mennesker og jord, og at de kan ta imot et fullkomment frelsesverk av nåde. (2.Kor 5:17-21). Så må vi ikke glemme at vi har forbønnens tjeneste. Paulus sier tydelig at når vi ber for de som styrer, vil det åpne veier for Guds vilje til våre land. (1.Tim 2:1-4)

Konklusjonen er framtid og håp
Gud taler til Israel i en vanskelig tid, flere hundre år før Kristus. De er bortført til Babel. Profeten Jeremia formaner og inspirerer dem til å bygge hus, stifte familier, få barn, se framover. Vi kjenner alle de gode ordene som jeg tror er like levende og aktuelle for oss i dag, rett fra Guds hjerte:
«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp». (Jeremia 29:11)

Hvordan Jesus møtte mennesker – om lov og nåde

I norsk kristen tradisjon har vi alltid hørt at vi må forkynne lov og evangelium. Loven først for at folk skal se sin synd, og deretter nåden som skal bringe tilgivelse og et nytt liv. Det kan høres riktig ut, men ser vi nærmere på hvordan Jesus møtte mennesker, får vi et annet bilde. «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Johs 1:17).
Den gamle pakt bygde på betingelser, lov og bud, men den nye pakt bygger på nåde og sannhet. Vår oppgave er å forkynne evangeliet, og det handler ikke om hva vi gjør, men om hva Jesus har gjort.

Loven hadde sin hensikt. Gud ga loven til og gjennom det jødiske folk for å vise synden og menneskets avhengighet av Guds nåde. Men loven førte ikke til forandring av menneskenes hjerter. Betingelsene var klare; «For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle» (Jakob 2:10). Derfor, når Jesus møter de skriftlærde som har grepet en kvinne på fersk gjerning i ekteskapsbrudd, sier han: «Den som er ren, kast den første sten». Alle gikk skamfulle bort. Jesus møtte ikke kvinnen med lovens fordømmelse, men med nåde og sannhet. «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer». Nåde er ikke en «lisens» til å synde, men det er en daglig kilde og kraft til både tilgivelse, gjenopprettelse, seier og frihet fra skyld og skam.

Loviskhet er det motsatte av nåde og sannhet. Det skaper en «pekefinger-mentalitet» og en atmosfære av fordømmelse hvor de som går i kirken bindes i religiøse systemer og ufrihet. Nye som kommer, hvis de skulle komme, må følge mange skrevne og ikke minst uskrevne regler og tradisjoner som menigheten eller kirkesamfunnet har nedarvet gjennom generasjoner. Det blir en negativ kultur. Jeg kan huske fra min ungdom alle regler som skulle holdes. Mye gikk på ytre ting; klær og utseende, musikkstil og metoder. Mye av dette er heldigvis annerledes i dag, men loviskhet har en tendens til å snike seg inn i nye generasjoner og nye menigheter og bevegelser, i ulike religiøse forkledninger.

Jesus møter oss med nåde og sannhet. Loviskhet og religiøsitet fordømmer og dreper liv, kraft og initiativ, men nåde og sannhet setter fri! Jesus kommer til deg og meg – og til alle – med nåde og sannhet. Vi leser om en lam mann som ble firt ned foran Jesu føtter. Det første Jesus sier til mannen er ikke; «Du er en synder». Han sier heller ikke at mannen ikke er en synder, men i stedet får mannen høre: «Dine synder er deg tilgitt». Det er nåde og sannhet som tilgir og setter fri. Nåden går foran sannheten og sannheten kommer i en atmosfære av nåde. Det er evangeliets vei som det menneskene behøver.

Sannheter og sannheten er ikke det samme. Kirken er verdens lys og jordens salt. Det betyr at den står opp for Guds Ord og er en veiviser i tiden. Men vår oppgave er ikke å fordømme en verden som Gud har forsonet seg med gjennom Jesus. Det er heller ikke vår oppgave å overbevise mennesker om deres synd. Jesus sa om Ånden: «Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd, rettferdighet og dom» (Johs 16:8). Vi vi stå sammen og forkynne evangeliet, de gode nyhetene om Jesus, for alle mennesker. Han er mye mer enn én sannhet, han er selve sannheten som setter fri! Vi møter mennesker som Jesus møtte dem, med nåde og sannhet!

Tilgivelsens kraft

Jeg har hørt mange si det med stor tyngde og alvor; «Hvis ikke du tilgir den som har gjort vondt imot deg, vil heller ikke Gud tilgi deg». Jeg må innrømme at jeg i min uforstand og iver har sagt lignende ting, men det begynner å bli veldig lenge siden.

Men må jeg tilgi andre først, for at Gud skal tilgi meg? Det høres så sant ut, men det blir likevel feil. Min erfaring er det motsatte. Det å vite at Gud har tilgitt meg, gir meg takknemlighet, motivasjon, kraft og styrke til å tilgi andre. Hvis jeg må tilgi først, er det plutselig en betingelse ved Guds tilgivelse. Selvfølgelig
er det både rett og godt å tilgi, men tilgivelse begynner ikke med oss og hva vi kan klare i egen kraft.

Tilgivelse begynner med Gud. Da Jesus døde på korset tok han på seg selv hele verdens synd, skyld, straff og skam. Det betyr at han fra sin side tilga alle mennesker! Han var den eneste som kunne tilgi alle mennesker på en gang, fordi han var skaperen – din og min skaper. Bare han som skapte alle kunne ta straffen for alle, tilgi alle og gi nytt liv til alle!
«for Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss» (2.Kor 5:19)
Guds tilgivelse er et faktum, ikke noe kan endre det. Den tilgivelsen kan vi ta imot av bare nåde. Når vi får se og erfare hva han har tilgitt oss, blir det lettere å tilgi andre.

Noen ganger er det vanskelig å tilgi. Du skal ikke anklage deg selv fordi du strever med dette. En god start er å ta en beslutning og bestemme seg for å tilgi, og be Gud om hjelp til å tilgi. Jeg har selv opplevd hvordan Gud kommer til hjelp på dette område. Tilgivelse er veien tilbake til et helt liv. Uten tilgivelse kommer en ikke videre i livet.  Å tilgi noen betyr ikke at vi plutselig glemmer det som har skjedd, eller at det ikke eksisterer lenger, men ved Guds hjelp husker vi uten at det sårer og gjør vondt på samme måte som før. Det får ikke lenger plage og ødelegge livet og framtiden.
Tilgivelse handler heller ikke om at du skal ta på deg skylden for det andre har gjort mot deg, men tilgivelsens kraft setter deg og meg fri. Selvsagt er det både rett og viktig at den som har gjort urett ber om tilgivelse, og det er mange ting som bør og må gjøres opp og hvor folk må stå til ansvar for sine handlinger. Men likevel, for vår egen del, er det bedre å tilgi uavhengig av hva den andre gjør. Da setter en seg selv fri og en overlater til Gud å virke i den andre personens liv. Det blir ingen bitter rot som gir vekst på innsiden av oss.

Tilgivelse er en kraft i hverdagen. Selv om Guds tilgivelse er det viktigste, handler tilgivelse i det daglige livet mest om våre relasjoner med andre mennesker. Gud har tilgitt oss ved det Jesus gjorde på korset, og det kan vi fritt ta imot. Men utfordringen ligger i vårt forhold til hverandre; i hjem og familie, på jobben, blant venner, og i kirken. Kjærligheten skjuler mange feiltrinn, og i en nær relasjon må en også ha evnen til å tåle og overse ting.
Men å be hverandre om tilgivelse og gi tilgivelse for sårende ord eller negative handlinger er en del av de vitaminer som skal til i et ekteskap, eller i relasjoner med venner og medmennesker.

«Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus» (Efes 4:32)

Er koronakrisen en straff fra Gud?

I den vanskelige tiden vi har gjennomlevd og fortsatt gjennomlever med koronaepidemien, har flere antydet at dette kan være en Guds straff over synd og åndelig forfall i verden og i vårt land. Andre mener viruset er et tegn på endens tid og kan åpne veien for en globalisering med en stekt leder som Bibelen kaller Antikrist. Når vi følger en del av debattene i kristne medier og på sosiale medier ser vi igjen og igjen at det er et dypt skille i oppfatning både i Gudsbilde og i synet på hvordan Gud handler i vår tid i forhold til straff og dom. Det er også ulike syn på de bibelske endetidsprofetier.

Men hva med koronaviruset? 
Er det en Guds straff pga menneskenes synd? Helt fra viruset ble oppdaget i Kina ved begynnelsen av dette året, har noen, heldigvis ikke mange, antydet eller ment at dette var en straff fra Gud. Vi har sett lignende uttalelser rundt jordskjelv og terrorangrep gjennom årene. Vi husker det samme etter at terroren rammet Norge i juli 2011. Slike påstander er jeg sterkt uenig i! Når det gjelder tegn på endens tid og Jesu gjenkomst kommer det i en helt annen kategori som jeg omhandler lite i denne artikkelen. Men Jesus taler om vanskelige tider, frykt og redsel for det som skal komme over jorden, i en kontekst av endetid. Det må vi ta på alvor uten å bli spekulative eller innta en holdning av fatalisme. Vi vil alltid arbeide for en bedre verden, bekjempe krig, nød, katastrofer og medisinske epidemier. Der må kristne ledere og kirker være på linje med alle gode krefter i vitenskap og samfunn.

Hvem har syndet?
Da Jesus møtte den blinde mannen (Johannes kapittel 9), begynte disiplene med en gang å spørre om hvorfor han var født blind. Var det på grunn av hans egen synd eller foreldrenes synd? Jesus avviser denne tankegangen radikalt. Ingen har syndet, svarer Jesus. Med dette vil Jesus slå fast at blindheten ikke er en straff fra Gud for hans personlige synd eller synder (han var født blind), eller foreldrenes synd. Jesus helbreder den blinde mannen og i stedet for å diskutere skyld fokuserer Jesus på oppdraget; ”Så lenge det er dag må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg.” Hans kjærlighet til mennesker var hans drivkraft, og ved sitt liv og sin tjeneste viste han oss hvem Gud er.

Forsoningen
De gode nyhetene er at hele menneskehetens synd ble lagt på Jesus på korset, og vår synd og skyld et betalt for en gang for alle. Han som har skapt alle var den eneste som kunne gi sitt liv for alle og ta skylden og straffen for hele menneskeheten.
Da kommer spørsmålet: straffer Gud personer og nasjoner for deres synd i dag? Vi lever i nådens tid og Gud straffer oss ikke rett og slett fordi vår synd allerede er sonet av Jesus selv! Ingen synd skal straffes dobbelt! Vår Gud handler ikke med oss etter straff og belønning! Det er evangeliet!
Gud sitter ikke i himmelen med fingeren på «bombeknappen». Gud sendte ikke en bombe, men en baby for å frelse verden. Han kom selv i Jesus Kristus og tok all vår synd, skyld og straff.
Gud forsonet hele verden med seg selv ved korset, og vår tjeneste (forsoningens tjeneste) er å fortelle dette til menneskene, slik at de kan ta imot frelse og forsoning. Derfor er det ikke slik at om et menneske dør av en alvorlig sykdom, eller et jordskjelv skjer i en nasjon, så er det Gud som sier at «nok er nok». Gud har forsonet verden med seg selv. (2 Kor 5:17-21, Efes 2:14-18 og Koll 1:19-20, 1.Johs 2:2)

Gammeltestamentlig domstankegang
Dessverre finnes det en del gammeltestamentlig domstankegang i den kristne kirke. Som nevnt hører vi i forbindelse med naturkatastrofer, epidemier eller terrorhandlinger ulike påstander om at Gud står bak dette. Jeg er forundret over hvordan mange blander sammen den gamle og nye pakt.
Den gamle pakt bygde på loven med alle dens krav og betingelser, mens den nye pakt bygger på det som Jesus har gjort. Vi må forstå hvilken pakt og hvilken tid vi lever i, nemlig nådens tid hvor evangeliet forkynnes til frelse og forsoning for både personer og nasjoner. Når noen hevder at land og folk kommer under forbannelse eller dom fordi nasjonen ikke velsigner Israel, eller på grunn av synd og ugudelighet, har man lagt til side hvilken pakt vi lever i og hva som skjedde da Gud i Kristus forsonet verden med seg selv. Ja, Bibelen taler om en dommens dag, men vi lever i nådens tid.

Syndens konsekvenser og Guds straff
Synd betyr «å bomme på målet», og synd har konsekvenser både i personlige liv og for nasjoner, men fra Guds side av er all synd sonet og forbannelse brutt. Det er forskjell på konsekvenser og straff. Det er en velsignelse å følge Guds Ord, og synd og ulydighet har negative konsekvenser, både personlig og for folk og nasjon. Likevel betyr ikke det at Gud utfører ”straffereaksjoner” eller dom over personer eller nasjoner i forhold til deres synder.
Hvis våre liv skulle basere seg på Guds velsignelse eller forbannelse i forhold til våre egne gjerninger, har evangeliet og Guds nåde ingen funksjon eller kraft. Da ville kristen tro være som alle andre religioner og vi ville alle «ligge tynt an».
Derfor tror jeg heller ikke at koronaepidemien er en straff fra Gud.

Forsoningens tjeneste
Det er fortsatt dag. Inntil Jesus kommer tilbake er vårt fokus det oppdrag Jesus ga oss, å forkynne evangeliet for alle mennesker. Som Jesus var verdens lys, er vi som kristne og kirker i dag verdens lys. Ikke minst har vi en viktig oppgave i å be for de som styrer og regjerer, folk og nasjoner, og alle mennesker (1.Tim 2:1-4). Mye tyder på at koronakrisen har økt bønneengasjementet, og det er godt og viktig. Jeg tror også at denne krisen kan skape en ny åpenhet for det evige og åndelige, og kanskje kriser som dette kan skape grunnlag for ny folkevekkelse i vår tid. Det gjelder for oss som kristne og kirker å forstå tiden vi lever i, møte framtiden med tro og ikke frykt, og se mulighetene i den tid vi lever.
Når det gjelder endetid og profetier advarer Bibelen oss mot å «bli drevet fra sans og samling”. Gud leder heller ikke sitt folk gjennom skremsel og frykt, men ved sitt Ord og sin Ånd. Som aldri før behøver vi å holde fokus. Vi har fått forsoningens tjeneste og forbønnens tjeneste, men ikke fordømmelsens tjeneste. Frelse er på Guds agenda for vår tid!

Du er god nok

Her kan du lese forordet til boken «Du er god nok», og få en liten forsmak på hva denne boken handler om.
Du kan bestille boken på https://www.hermon.no/du-er-god-nok

Kjære venn.
Livet kan arte seg veldig forskjellig fra person til person, og vi befi nner oss på ulike steder på livsreisen. Noen ganger opplever vi virkelig å være på rett sted til rett tid, og alt ser ut til å stemme. Vi trives og livet kjennes meningsfylt. Andre ganger skulle vi ønske vi var på et helt annet sted, ingenting ser ut til å stemme, og alt oppleves som fullstendig skivebom. Noen dager er selvbildet på topp, mens andre ganger er følelsen av egenverd helt fraværende. Det er vel ikke meningen at livet skal gå opp og ned som en jojo, men vi må innrømme at ikke alle dager er like.

Kanskje du opplever at livet ditt så langt har vært godt og meningsfullt? Det er veldig bra! Andre føler at livet ikke har blitt det de håpet på eller drømte om. Kanskje du er skuffet et over andre mennesker, eller aller mest på deg selv? Jeg pleier å si at den personen jeg har hatt mest trøbbel med i livet, er nettopp; meg selv.
Alt for mange mennesker sliter med et dårlig selvbilde og følelsen av aldri å strekke til. På tross av alt en står i og forsøker å få til, føles det ofte som om man aldri blir god nok. Jeg skriver spesielt til deg som strever med akkurat det – som ikke føler deg god nok, uansett hvor du er på livets reise eller troens vei.
Jeg tror du behøver å høre hvor viktig og betydningsfull du er. Jeg tror du behøver å legge fra deg det du strever med, og se at på tross av dine små eller kanskje store feil, og din følelse av mislykkethet, er du god nok!

Denne boken er ingen teologisk eller filosofisk hovedoppgave. Jeg har valgt å skrive den som en hilsen fra hjerte til hjerte. Jeg vil forsøke å avsløre misforståelser og usannheter som stjeler din frihet og glede! Når vi bytter ut krav med nåde, misforståelser med sannhet, settes vi fri!
Da kan vi slutte å streve – og begynne å leve.

Hvert kapittel har en tittel som handler om sant og usant! Noen har en dobbel betydning. Og min hensikt er å oppklare misforståelser for deg, skille det sanne fra det usanne, og det ekte fra det uekte.
Jeg ønsker at denne boken skal inspirere deg til å være deg selv og leve det livet du er skapt for å leve!

Hilsen

Arnfinn Clementsen, forfatter

Vi går ikke til kirke

Kanskje en provoserende tittel på denne artikkelen, men jeg skal forklare hva jeg mener. Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Ikke misforstå meg. Selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.

Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke”.
Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er kirke eller menighet alene.
I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Noen leter etter den «fullkomne menighet».
Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening av spesielt religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker. Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø!

Det er heller ingen ”singel kirker”.
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”. Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre! Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.

Vi trenger å skjerpe vårt fokus.
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på relasjoner og nettverk, både innenfor, utenfor og på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd. Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Norge trenger evangeliet. Verden trenger evangeliet. Det bør skjerpe vårt fokus!

Ved årsskiftet – «om fokus og prioritering»

Et nyttårsskifte er tiden for evaluering og nye målsettinger. Dessverre er det veldig lett for oss, både enkeltpersoner og kirker, å fortsette på samme måte som før – og som alltid. «Same procedure as last year»……
Det som er sikkert er at om vi fortsetter å gjøre det vi alltid har gjort, vil vi få de samme resultater som vi alltid har fått. Kanskje vi må justere og fokusere på nytt.

Fokus og proriteringer
Heldigvis har det skjedd mye nytenkning i kristne kirker de siste årene. Nye kirker er dannet som har nådd nye mennesker og nye generasjoner. Likevel tror jeg vi alle trenger å tenke igjennom hva vi holder på med.
Vår frelser og leder, Jesus Kristus, ga noen klare beskjeder før han for opp til himmelen. Det handlet om et oppdrag han ville ha utført før han kom tilbake: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet», «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler». Kirke er et gudgitt fellesskap som bygger mennesker og gir tilførsel til positive liv for personer og familier. Men prioriteringen må være klar. Kirkens vesentlige ressurser og arbeid må brukes på det som mesteren selv «bestilte»; å forkynne de gode nyheter – evangeliet, og spre Guds kjærlighet til alle mennesker i nærsamfunnet og på kloden. Og barn- og ungdomsgenerasjonen bør stå øverst på prioriteringslisten!

Velg side
For noen år siden hadde jeg en spesiell opplevelse. Guds ånd talte til meg om prioriteringer både for meg som pastor og menigheten. Ordene var: «Velg side for den ikke-troende verden og den unge generasjonen». Det betydde ny tankegang og ny prioritering, ikke minst i eget liv! Jesus var «tolleres og synderes venn». Jesus satset på en disippelflokk av unge mennesker. Jeg mener selvfølgelig ikke unge i motsetning til de eldre, eller ikke-troende i motsetning til de troende, men rett og slett en forandring i kjærlighet og prioritet.

Lykke til Guds menighet i 2020 med å leve i Guds plan inspirert og fylt av Guds ånd, i Hans kraft, mot og visdom!