Kirkefedre, trender og opplevelseskristendom

Utdrag av pastor Arnfinn Clementsens innledning til paneldebatt
ved sommerstevnet i Sarons Dal 2018, gjengitt i Korsets Seier uke 33, 17.august.

Reelle erfaringer av Guds kraft og nærvær er en viktig del av kirke og kristenliv, enten kirken er ny og ”trendy” eller mer tradisjonell. Personlige gudsopplevelser kan aldri erstattes av verken ytre effekter eller kirkehistoriske tradisjoner.

Opplevelsesfokus
Det er viktig at søken etter åndelige opplevelse ikke blir noe spektalulært og usunt, men en naturlig del av en levende forsamling. Hvis vårt fokus blir manifestasjoner og følelsesmessige opplevelser, kan det bli en slags mystisisme og åndelig selvopptatthet som gjør åndelige opplevelser og karismatikk innadvendt i stedet for utrustning til å tjene Gud, vinne mennesker og bygge kirke.
Der åndelige opplevelser balanseres med sunn bibelundervisning og godt lederskap, vil det bli vekst og mennesker vil møte Gud.

Trendy og moderne
En kirke må være relevant i budskap og form for å nå nye mennesker og nye generasjoner med det tidløse evangeliet. Dessverre er det mange lokale menigheter i Norge i dag som står i fare for å forsvinne om noen år, fordi man holder fast på gamle tradisjoner og ikke våger å satse nytt, åpne for ny musikk og lovsang som er født fram i vår tid, og satse på unge ledere. Samtidig skal generasjonene fungere sammen i en sunn balanse.

Historien viser at kirker og bevegelser som har vokst og blitt bestående har lagt stor vekt på undervisningen av Guds Ord, men også bygd en god og levende struktur. Med struktur mener jeg former og metoder som tar vare på livet og som er bevegelige slik at livet kan vokse og utbre seg. Jo, kirke og menighet kan sikkert bli både for ”trendy” og for opplevelesfokusert, men den største faren er å konservere kirke og kristenliv slik det alltid har vært.

Kirkehistorie og kirkefedre
Vi har alle røtter, og vi bygger alle videre på den grunnvoll for kirken som er lagt og som vi finner i Bibelen og spesielt i det nye testamente. Vi har også røtter i de bevegelser, kirkesamfunn og tradisjoner som vi er en del av, og det skal selvsagt ikke forkastes. Å tro at det hele begynte med oss vil være toppen av naivitet.

Vi forkaster ikke kirkehistorien eller kirkefedrenes innflytelse. Men kirkehistorien har flere spor, og kanskje to hovedspor. Takk Gud for de første kirkefedre som kjempet for treenigheten og Jesu guddom, og bekreftet grunnleggende sannheter og bekjennelser fra Guds Ord som har stått seg gjennom generasjoner. Men mye av den historiske kristendom som jeg anser som våre kirkehistoriske røtter, handler om det Gud gjorde utenfor den offisielle kirke. Det har alltid vært noen der som forkynte det kompromissløse evangeliet, hadde originalmenigheten i Apostlenes gjerninger som forbilde, ba for syke og fungerte i åndens gaver.

Ofte har disse to spor gått side om side og vært innflettet i hverandre. Derfor er det viktig å anerkjenne begge disse spor, både den offisielle og uoffisielle kirke, for å si det litt forenklet, og den betydning disse har hatt for kristendommen utbredelse.
Historien har mye å lære oss, men må aldri bli vår herre. Tradisjon må aldri sidestilles med skriften. Men jeg ser at ritualer og sakramenter, seremonier og tradisjoner, faste bønner og religiøse øvelser, kan gi folk en trygghet, og hjelpe noen ut fra et kristenliv bygd på følelser og ofte usikkerhet og ustabilitet. Det kan gi folk en opplevelse av å hvile i noe objektivt som ikke bygger på hva vi gjør eller skal gjøre. For meg er dette objektive ikke ytre handlinger, men først og fremst det Jesus har gjort, og alt annet kan bli erstatninger for ”den ekte varen”.

Gamle pakts tankegang
Etter min mening har kirker gjennom historien adoptert alt for mye av den ”gamle pakts tankegang” hvor ytre ting sto sentralt i gudsdyrkelsen. Gud bor ikke i kirkebygninger, selv om de er gode å ha, men han bor i hjertene på de som tror. Utøvelse av kristen tro er ikke en religion med ytre rammer og forskrifter, regler og bud, men et liv fra innsiden og ut.

Vi behøver ikke å gå tilbake til ørkenfedrene eller kirkefedrene, eller adoptere oldkirkens eller middelalerens gudstjenestemønster, ritualer eller bønner, for å finne åndelig substans, men heller gå hele veien tilbake til det mest framtidsrettede som finnes, nemlig Guds eget ord. Å fokusere på kirkefedre og århundre gamle tradisjoner kan føre levende kirker inn i mønstre som gjør at en mister begvegeligheten og ledelsen av Den Hellige Ånd.
Jeg ser en retning i dag, også innen det vi regner som pinsekarismatiske miljøer, hvor en legger stor vekt på symboler, sakramenter og oldkirkelige bønner, ritualer og åndelige høytider, og noen tar til og med tilbake jødiske høytider og feiringer. Det stemmer dårlig med apostelen Paulus undervisning f. eks i Galaterbrevet. Det er Jesus som er vårt liv, vår tro og våre høytider.

Konklusjon
Vi må ikke gå tilbake til skyggene når vi har solen, eller til rammene når vi har selve innholdet. Takk Gud for historien. Men den må være en tjener og ikke en Herre,
og takk Gud for levende kirker i dag som bygger på solid grunnvoll og er både relevante og åndelig levende, og bringer evangeliet til nye mennesker og nye generasjoner.

 

 

Uanede ressurser

Gud har skapt denne verden med enorme ressurser. Det norske ”oljeeventyret” er et godt eksempel på hva som skjer når skjulte ressurser oppdages, gjøres tilgjengelige og utnyttes til det beste for et samfunn. Samtidig handler det alltid om mennesker. Stavangers mangeårige ordfører, Arne Rettedal, er et godt eksempel. Han var en av de ledere som så mulighetene og grep mulighetene, og ikke minst på grunn av den ressursen han var, ble Stavanger Norges oljehovedstad.

Kirkens ressurser
Kirkens største ressurs er ikke bygninger og eiendommer, historie og kulturelle skatter, økonomi og eiendeler, organisering og markedsføring, lederskap eller strategi. Alt dette har betydning, men ressurs nummer én er folket – den enkelte av oss – deg og meg! I oss mennesker finnes det skjulte ressurser som må oppdages, gjøres tilgjengelige og brukes. Hos de fleste mennesker finnes det flere ressurser enn vi selv forstår eller har tatt i bruk. Hensikten med disse ressursene er å velsigne andre mennsker, og bygge kirke og samfunn. Dette handler ikke om å få en plass i rampelyset, men det handler om å leve i det som Gud har lagt ned i den enkelte. Da blir kirken mye mer enn en institusjon, den blir et levende folk hvor den enkelte har stor betydning. Plattformen og talerstolen er viktig, men det er når hele folket kommer i bevegelse at store ting kan skje.

Ubrukte ressurser
Det er mye som vil hindre oss i å bruke våre ressurser. Fortidens nederlag er for mange et stort hinder eller en begrensning. Fortidens seire eller såkalte “storhetstid” kan være et like stort hinder. Hvis en tenker at det beste og største er bak, har en parkert.
Axel Sandemoses bok fra 1933,”En flyktning krysser sine spor”, om tilværelsen i småbyen Jante, kan være et eksempel på hvilket som helst sted eller by. Janteloven kjenner vi alle. Det er noen usynlige rammer fra barndom og oppvekst en ikke får lov til å bryte ut av.
Vårt selvbilde kan sette begrensninger rundt livet og hindre oss i å leve ut det Gud har gitt. Jeg snakker ikke om å ha et stort “ego”! Det er forskjell på et oppskrytt eller oppblåst image og en naturlig identitet hvor en har ekte tro på seg selv og det Gud har gitt en.

Oppgave eller nådegave
Plikt og ansvar er en del av livet, både i hjem og familie, og kirke og samfunn. Men det som virkelig gir resultater, er når vi begynner å virke og tjene med det vi har i vårt hjerte. Som pastor i flere tiår har jeg sett igjen og igjen hvor tungt det ofte er å få folk til å fylle oppgavene i kirken. Men jeg har også sett hvor mye lettere det går når vi fokuserer på nådegave i stedet for oppgave.
Det Gud har lagt i våre hjerter, det vi kjenner motivasjon og lyst til å gjøre, det som fungerer for oss med de talenter vi har, det går mye lettere og gir helt andre resultater. Vår oppgave som ledere er å fremelske dette og kanalisere det, slik at mangfoldet blir en kraft som går i samme retning. Mangfold er faktisk en forutsetning for enhet! Vi behøver en folkebevegelse i vårt land som blir folkets bevegelse og ikke bare ledernes bevegelse. Vi vil se folkevekkelse, men det må være folkets vekkelse!

Guds vilje i oss
Ofte skapes det en motsetning mellom vår vilje og Guds vilje, og vi har ofte hørt at at det Gud vil kommer alltid til å være noe du og jeg ikke vil. Slik kan det noen ganger være, men det nye livet vi har fått i vårt indre vil det Gud vil.
Guds vilje er ikke noe stort og uoppnåelig som tar fra oss alle våre egne ønsker og drømmer, eller livets lykke, men Guds vilje og vår vilje skal i stedet få plass side om side i vårt indre. Da vil skjulte ressurser komme til syne og bli tilgjengelige ressurser. Tilgjengelige ressurser vil bli brukt og vise seg å være uanede ressurser. Resultatet blir personlig vekst og kirkevekst!

Du kan aldri bli predikant!

– personlig vitnesbyrd om helbredelse
– fra min selvbiografi, «Tøffe tider», Hermon Forlag

Det skjedde noe i 1976. Nettopp da jeg sto på terskelen til fulltidstjeneste og hadde bak meg en tøff tid etter bilulykken, fikk jeg problemer med stemmebåndene. Halsspesialisten, dr. Rebo i Drammen, kalte det ”knuter på stemmebåndene”, og dommen var knusende: ”Du kan ikke ha et yrke hvor du må bruke stemmen mye, derfor kan du aldri bli lærer, skuespiller, sanger, prest eller predikant. Foreløpig får du taleforbud i tre måneder! Du skal bare hviske forsiktig.” Det raste inne i meg. Det var som om djevelen selv lo høyt og sa: ”Du kan bare glemme at Gud har kalt deg til å bli predikant.” Jeg slet med stemmen hele høsten, men ville ikke gi opp det kallet jeg var overbevist om at Gud hadde gitt meg.

Så kom november 1976. Jeg skulle ha min første møtekampanje utenlands, i Danmark. Men jeg hadde nesten ikke stemme, og taleforbud!
Igjen og igjen tenkte jeg på bibelverset i Jakobsbrev som sier at de syke kan be menighetens eldste om å bli salvet med olje og bedt for i Jesu navn. Troens bønn skal hjelpe den syke, sier skriftstedet. (Fotnote: Jakob 5;15-15)
Fredag kveld før jeg skulle reise til Danmark var det møte hjemme i menigheten i Skotselv. I slutten av møtet ba jeg våre to eldstebrødre om å be for meg og salve meg med olje, slik Bibelen sa. Jeg må innrømme at jeg hadde ikke mye tro på disse to når det gjaldt bønn for syke. De var to fine personer, men det siste jeg vil kalle dem er ”frimodige helbredelsespredikanter”. Likevel, i tro på Bibelens ord, ba jeg dem om å be for meg. De tok litt olje på pannen min og ba mens jeg bøyde kne. Jeg husker ikke noe av bønnen og det skjedde ikke noe spesielt der og da, men jeg fikk en indre visshet om at Gud kom til å helbrede meg.

Jeg hadde ikke fått meg til å avlyse reisen til Danmark og tirsdag morgen gikk jeg på fergen i Larvik med kurs for Fredrikshavn. Tirsdag kveld sto jeg på prekestolen i Misjonshuset i Stenum ved Brønderslev på Nord-Jylland. Stemmen holdt og jeg kan aldri huske at jeg har avlyst ett møte på grunn av problemer med stemmen. Jeg var helbredet! Her lærte jeg noe om å tro på Guds Ord og løfter. Det var ikke eldstebrødrene som helbredet meg, men Jesus og Hans ord. Min erfaring har ofte vært at når Guds ord blir levende for oss og vi våger å handle på det, så skjer det umulige!

Forbønn og penger

VG har de siste dagene kjørt en «tirade mot » de såkalte «mirakelpredikantene» Svein Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen. Denne saken har flere sider, og jeg er litt overrasket over hvor mange som er raskt ute med sterke meninger. Det virker som at når VG sier «hopp», så hopper statsråder, politikere, biskoper og kristenledere…….
VGs metoder i journalistikken, at de har ringt Pedersen mange ganger under «falskt» flagg, blir lite omtalt. Forklaring og omtale fra hans advokat og pastor og folks positive opplevelser av disse predikantenes tjeneste, blir lite omtalt i media. Ifølge VG er de nå «avslørt»!

For det første ser jeg ingen grunn til å betvile disse predikantenes intensjoner og motiver ved å be for syke. Det er heller ingen tvil om at mange har fått hjelp gjennom deres tjeneste. At Forbrukertilsynet vil stanse dem fra å bruke positive historier i sine publikasjoner fra folk som har fått fått hjelp gjennom forbønn (vitnesbyrd), faller på sin egen urimelighet. Det ville få store konsekvenser for kristent arbeid generelt hvor vitnesbyrd og rapporter om hva Gud gjør har en viktig plass. Det er fortsatt både trosfrihet og ytringsfrihet i landet!

 Teletorgtjenesten til 14 kroner minuttet kan selvsagt diskuteres, og det er ikke “min metode”. Penger er alltid er et ømtåelig punkt, og så vel innsamlingsmetoder som forbuk av penger skal tåle offentlighetens lys. Helbredelse koster ingenting, det er noe Gud gir av nåde. Men å finansiere kristen virksomhet koster penger. Her er Pedersens metode med Teletorg uortodoks og kanskje i et grenseland, men det skal også sies at det gjøres i full åpenhet. De som ringer får vite hva det koster, og så langt jeg kjenner til skjer alt innenfor lov og regel. At Pedersen tilbyr forbønn over telefonen og har ansatte for å gjennomføre det praktiske og organisatoriske, betyr ikke at man betaler for å oppnå helbredelse. Argumentet fra Bibelen, «for intet har vi fått det, for intet skal vi gi det», som blant annet ble brukt i avisen Dagen, treffer etter mitt syn ikke helt her. Spørsmålet blir da om det er galt å ta betalt til dekning av lønn og utgifter ved kristen forkynnelse, forbønn osv. Bibelen sier også “den som forkynner evangeliet skal leve av evangeliet”. Men et søkelys på dette og en bevisstgjøring rundt hva slags innsamlingsmetoder som er forenlige med kristen virksomhet, er både sunt og nødvendig, og må selvsagt tåles av de som praktiserer forbønn, enten det er personlige tjenester eller kirker.

En annen side som jeg personlig reagerer mer på, er når Pedersen uttaler seg om medisinske forhold som f. eks. cellegift. Dette har han heldigvis beklaget, blant annet på sin facebookside. Jeg tror det er viktig at forbønn for syke ikke blandes sammen med medisinske råd eller meninger. Da kommer en fort inn i et grenseland. Kristen forbønn for syke er ikke «alternativ behandling», men det er rett og slett bønn til Gud om helbredelse i en atmosfære av tro på Guds løfter og omsorg for den som er syk. Alle som ber for syke må være oppmerksom på balansen mellom det å skape håp og forventning hos mennesker i en sårbar livssituasjon, og den trøst og omsorg disse behøver.
Etter min mening behøver det ikke være noen motsetning her.
Gud helbreder, og han gir også styrke og hjelp gjennom sykdom og etter sykdom.

 

Om helbredelse ved bønn

Helbredelse ved bønn er et tema som stadig kommer opp til debatt. I Norge hadde vi i mange år ”kvakksalverloven” av 1936 som handlet om ”innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur”. Loven skulle beskytte både legeyrket og den syke fra «bløffmakere». Heldigvis har trosfriheten stort sett gått foran denne loven når det gjelder praktisering av forbønn for syke. Fra 1. januar 2004 ble ”kvakksalverloven” opphevet og ble fra samme dato erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og paksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av ”den sunne lære”. En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter ”lovet for mye” eller den syke fikk opplevelsen av å ha ”for liten tro”.

Med pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en ”nytestamentlig menighet”. Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i ”ytterkantene” eller utenfor den offisielle pinsebevegelsen. Troens Bevis og Aril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70 og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte. I dag er det ikke lenger bare ”pinsevenner som er pinsevenner”. Oasebevegelsen og IMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd. Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv. Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et ”trospress” som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og prakis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på ”helbredelsespredikanter”, eller på mennesker med spesiellle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal ”følge etter spesielle predikanter”, men han sa at ”helbredelse skal følge etter de som tror”. Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen. Vi kan alle legge hendene på de syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder sykdom og helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjennopprettet syndefallet, og at en dag – i den nye verden – skal forsoningsverket slå 100% igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død! Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Jesus snakket om de tegn som naturlig skulle følge de troende; ”på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet”. Mange tenker at helbredelse handler om «helbredelsespredikanter», utvalgte redskaper og mennesker med spesielle nådegaver. Jo, det er en del av det, selv om det er nettopp i dette bildet at en del usunnheter også har oppstått. Likevel må kritikerne huske at det usunne eller ”falske” finnes fordi det er noe som er sunt og ekte! Men vår store utfordring er å la helbredelse bli en naturlig del av menighetsliv og kristenliv, i gudstjenester og aller mest i hverdagen. De troenska skal legge hender på de syke, sa Jesus. Kall til dere menighetens åndelige ledskap og se skal salve dere med olje og be for dere, sier Jaokobs brev.

Omsorg og sjelesorg er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, og det er sterkt å beklage, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet! Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!

Biskopens tale

Talen til biskop Michael Curry i det engelske prinsebrylluppet 19.mai er verd å høre. I 13-14 minutter fengslet han ”en hel verden”. Den ligger selvfølgelig tilgjengelig på You Tube. Brudeparet hadde selv valgt denne pastoren til å tale, og de hadde valgt teksten fra Høysangen 8:6” Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en Herrens brann”.

Talen var kraftfull. Jeg siterer: ”Guds kjærlighet kan forandre verden! Kilden til denne kjærligheten er Gud selv. Jesus døde for å frelse oss alle, han ofret sitt liv for oss. Hvis vi oppdager kraften i kjærligheten vil det være som å oppdage ilden på nytt.”
Media var positivt «sjokkert». «Han stjal showet», var en av kommentarene. Biskopen selv har deltatt i mange nyhetssendinger og ”talkshows” etter seremonien med fokus på denne talen. Han ble verdensberømt over natten!
Den fornemme forsamlingen i ”the royal wedding” hadde neppe hørt noe lignende i en slik setting. Stilen var annerledes og budskapet rett på sak!

Men så kommer det et stort MEN fra noen i “kristen-Norge”. De har “googlet” biskopen og foretatt en “bakgrunnssjekk” av hans liv og lære. På facebook skriver mange av disse og konkluderer svært negativt. Dette er en “liberal” biskop som går inn for likekjønnede ekteskap, og hans forkynnelse tenderer mot New Age. Dette er ikke kristendom, men derimot “kristlam”, og hans definisjon av kjærlighet er ikke bibelsk osv.

Jeg er ikke ute etter å forsvare biskopens syn i ulike spørsmål, og jeg har ikke grunnlag for å uttale meg om hans liv eller lære. Jeg har heller ikke foretatt noen grundig “bakgrunnssjekk” av biskopen. I stedet har jeg tenkt at alle de hundretalls millioner som så denne vielsen fikk høre en tale som var uvanlig sterk og levende, og de fikk med seg budskapet som ble gjentatt igjen og igjen om kraften i Guds kjærlighet.

Noe av det som kom fram på facebook var at her manglet det klar forkynnelse om synd, og noen etterlyste klar tale om omvendelse osv. Jeg ser dette litt annerledes. Vi kan neppe forvente at “alt Guds Ord” skal komme med i en 13-14 minutters tale i en vielse i det engelske kongehus. Dette var verken et vekkelsesmøte eller en bibelundervisning.

Her sitter vi “hjemme på berget” og de fleste kirker og menigheter taler bare “til seg selv”, og de fleste av oss predikanter taler for det meste til kristne. La oss ikke i all vår “rettroenhet” miste det store perspektivet.

Jeg velger som Paulus å glede meg når Kristus blir forkynt, selv om det kan være brist både hos budbæreren og hans teologi. Min bønn er at mange av de som så og lyttet fikk tak i budskapet om at Guds kjærlighet er en ild som kan forandre verden, og at Jesus viste oss den kjærligheten da han ga sitt liv for alle mennesker. Kanskje dette ble en døråpner til tro for noen og at Guds Ånd kan bruke det videre i deres liv. Og hvorfor skal ikke vi positivt bruke den åpne døren dette skapte til å forkynne evangeliet med enda større frimodighet til alle mennesker!

Vi går ikke til kirke

Kanskje en provoserende tittel på denne artikkelen, men jeg skal forklare hva jeg mener. Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Ikke misforstå meg. Selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.

Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke”.
Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er kirke eller menighet alene.
I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Noen leter etter den «fullkomne menighet».
Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening av spesielt religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker. Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø!

Det er heller ingen ”singel kirker”.
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”. Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre! Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.

Vi trenger å skjerpe vårt fokus.
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på relasjoner og nettverk, både innenfor, utenfor og på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd. Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Norge trenger evangeliet. Verden trenger evangeliet. Det bør skjerpe vårt fokus!