Bønn er relasjon med Gud

Gud har åpnet bønnens dør for oss mennesker, og han vil at vi skal bruke den. Det åpner kanalene og for Guds hjelp og kraft til våre egne liv og til de vi ber for. Men bønn er ikke en religiøs eller lovmessig plikt, men en enestående mulighet.

Som nyfrelst tenåring og senere som ung predikant strevde jeg med å få bønn til å fungere. Jeg hørte om enkelte som ba i flere timer hver dag. De ble kalt ”bønnekjemper”.  Andre fortalte om fantastiske bønnesvar de hadde opplevd. Jeg husker at jeg bestemte meg for å stå opp tidlig om morgenen og be i et par timer hver morgen før skolebussen gikk. Det ble mislykket. Jeg la meg på kne ved sengen for å be, men sovnet. Jeg ble lei meg og følte meg dårligere enn noen gang.
Siden oppdaget jeg at bønn ikke handlet om tidspunkt eller timer, men om relasjon med Gud. Det forandret mitt bønneliv!

Bønn er en relasjon
Gud har åpnet bønnens dør for oss mennesker, og han vil at vi skal bruke den. Det åpner kanalene og for Guds hjelp og kraft til våre egne liv og til de vi ber for. Men bønn er ikke en religiøs eller lovmessig plikt, men en enestående mulighet.
Bibelen er full av løfter og vitnesbyrd om at den som ber, han får. Selv har jeg gjennom årene opplevd konkrete bønnesvar. Likevel er min erfaring at det viktigste med bønn er verken ordene jeg ber, eller bønnesvaret i seg selv. Det viktigste er fellesskapet med Gud. Jeg har igjen og igjen opplevd at Gud har ledet meg i hverdagen gjennom bønnerelasjonen med Ham. Denne relasjonen med ham skaper trygghet og indre ro, slik at vi kan høre hans stemme i hverdagen.

Hvor mye og hvor lenge?
Hvor mye og hvor lenge skal vi be før Gud svarer? Skal vi be én time hver dag, eller to timer, eller hva må til for å ha et levende og kraftfullt bønneliv? Hvor mye må vi be for at Gud skal være fornøyd og gi oss bønnesvar? Hvor mange må be for at Gud skal høre? Alt dette kan bli et religiøst strev som bare fører oss inn i skuffelse, motløshet og stress.
Gode vaner og selvdisiplin er bra for oss mennesker, også i det kristne livet. Det gjelder også bønn. En innarbeidet vane for bibellesning og bønn beriker og styrker våre liv. Men det er ikke slik at Gud belønner deg med bønnesvar hvis du bare ber lenge nok. Da mister du tryggheten og tilliten til Gud, og du vet aldri når det er nok. Da blir bønnene blir preget av usikkerhet og tvil i stedet for tro og tillit. Når vi i stedet ser på hva Jesus har gjort og takker Ham, blir vårt bønneliv preget av tro og tillit.

Relasjon gir motivasjon
Bønn er relasjon med Gud og kommunikasjon med Gud. Denne døren er åpen 24/7. Denne relasjonen motiverer oss til å be. Bønn er både stillhet og ord, og ikke minst å lytte. Gud er alltid der for å høre og for å si oss noe i vårt indre. Bønn er en innstilling på innsiden av oss, en livsstil, en levende relasjon med Gud.Gud vet hva vi trenger før vi ber. Likevel er det viktig at vi nevner våre behov for ham. Det er Gud selv som har gitt oss denne muligheten til leve med ham og samarbeide med ham i våre liv. Bibelens løfter om bønnesvar er gitt for å hjelpe oss i hverdagen. Det er dette som gjør kristenlivet så utrolig spennende!

Bønn om å få se
Gud har allerede gitt oss alt i Jesus. Derfor er vår viktigste bønn ikke å be for å få, men bønn om å få se og forstå hva Jesus har gjort for oss. Å be om å få se er viktigere enn å be om å få.
Svaret på våre bønner ligger i å få se mer av hva Jesus allerede har gitt oss.

Frelse eller dom på Guds agenda

Når vi følger en del av debattene i kristne medier og på sosiale medier ser vi at det er et dypt skille i oppfatning både i Gudsbilde og i synet på hvordan Gud handler i vår tid i forhold til straff og dom. Det samme skille finnes også i en del av forkynnelsen i kristne kirker.

Gudsbilde
Jesus kom for å vise oss hvem Gud er. Jesus hatet synden, men desto mer elsket han synderen. Hele Jesu liv og tjeneste utstrålte godhet og kjærlighet til mennesker, og hans kraft satte mennesker fri og ga dem en ny framtid!
Da Jesus møtte den blinde mannen (Johs kapittel 9), begynte disiplene med en gang å spørre om hvorfor han var født blind. Var det på grunn av hans egen synd eller foreldrenes synd? Jesus avviser denne tankegangen radikalt. Ingen har syndet, svarer Jesus. Med dette vil Jesus slå fast at blindheten ikke er en straff fra Gud for hans personlige synd, eller foreldrenes synd. Jesus helbreder den blinde mannen og i stedet for å diskutere skyld fokuserer Jesus på oppdraget. ”Så lenge det er dag må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg,” sier han. Jesus kom for å frelse, helbrede og sette fri. Hans kjærlighet til mennesker var hans drivkraft, og ved sitt liv og sin tjeneste viste han oss hvem Gud er.

Forsoning
Synd er ikke et populært ord, men et viktig ord. Enkelt sagt betyr det «å bomme på målet».
De gode nyhetene er at hele menneskehetens synd ble lagt på Jesus på korset, og vår synd og skyld et betalt for. Han som har skapt alle var den eneste som kunne gi livet for alle.
Men straffer Gud personer og nasjoner for deres synd i dag? Vi lever i nådens tid og Gud straffer oss ikke rett og slett fordi vår synd allerede er sonet av Jesus selv! Ingen synd skal straffes dobbelt! Vår Gud handler ikke med oss etter straff og belønning! Det er evangeliet!
Gud forsonet verden med seg selv ved korset, og vår tjeneste er å fortelle dette til menneskene, slik at de kan ta imot frelse og forsoning. Jeg sier ikke at folk er «automatisk frelst», men at fra Guds side er all synd sonet.

Gammeltestamentlig domstankegang
I de siste måneder har ulike påstander om hva Gud står bak eller hva han tillater, vært framme i forbindelse med den mye omtalte boken om ”22-juli profetien”. Jeg er forundret over hvordan mange som blander sammen den gamle og nye pakt.
Den gamle pakt bygde på loven og dens klare betingelser, mens den nye pakt bygger på det som Jesus har gjort. Vi må forstå hvilken pakt og hvilken tid vi lever i, nemlig nådens tid hvor evangeliet forkynnes til frelse og forsoning for både personer og nasjoner. Når noen hevder at land og folk kommer under forbannelse eller dom fordi nasjonen ikke velsigner Israel, eller på grunn av synd og ugudelighet, har man lagt til side hva Jesus har gjort på korset og hva hans forsoningsverk innebærer (2 Kor 5:17-21). Bibelen sier at det kommer en dommens dag, men vi lever i nådens tid.

Syndens konsekvenser og Guds straff
På den annen side kan synd ha konsekvenser, men det er forskjell på konsekvenser og straff. Det er en velsignelse å følge Guds Ord, og synd og ulydighet kan ha negative konsekvenser, både personlig og for folk og nasjon. Likevel betyr ikke det at Gud utfører ”straffereaksjoner” eller dom over personer eller nasjoner i forhold til deres synder.
Hvis våre liv skulle basere seg på Guds velsignelse eller forbannelse i forhold til våre egne gjerninger, har evangeliet og Guds nåde ingen funksjon eller kraft. Da ville kristen tro ville være som alle andre religioner. Jesus tilgir og gjenoppretter, slik at på tross av våre fall og feiltrinn finnes det en vei videre i livet ved Guds nåde, fri fra fordømmelse og skyldfølelse.
Gud har allerede straffet og dømt all synd og ugudelighet gjennom sin sønn Jesus Kristus, og vårt budskap til denne verden handler om å ta imot frelse og forsoning.

Men vi må også leve i ærlighet i egne liv og i forsoning med hverandre slik at ikke negative konsekvenser får ødelegge i våre eller andres liv. I Guds tilgivelse ligger kraft til å tilgi hverandre, og uansett hva som har skjedd i fortiden vil Gud hjelpe, lege og gjenopprette både personlig og i relasjoner! Men glem aldri at du er forsonet med Gud! På korset forsonet han hele verden med seg selv (2.Ko3 5:18-20) og vår oppgave er å forkynne dette slik at hvert enkelt menneske kan ta imot frelse og forsoning

Forsoningens tjeneste
Det er fortsatt dag. Det er tid for å gjøre Guds gjerninger. Som Jesus var verdens lys, er vi som kristne og kirker i dag verdens lys.
Når det gjelder endetid og profetier advarer Bibelen oss mot å «bli drevet fra sans og samling”. Gud leder heller ikke sitt folk gjennom skremsel og frykt, men ved sitt Ord og sin Ånd. Som aldri før behøver vi å holde fokus. Vi har fått forsoningens tjeneste, ikke fordømmelsens tjeneste.
Frelse er på Guds agenda for vår tid!

Kirkefedre, trender og opplevelseskristendom

Utdrag av pastor Arnfinn Clementsens innledning til paneldebatt
ved sommerstevnet i Sarons Dal 2018, gjengitt i Korsets Seier uke 33, 17.august.

Reelle erfaringer av Guds kraft og nærvær er en viktig del av kirke og kristenliv, enten kirken er ny og ”trendy” eller mer tradisjonell. Personlige gudsopplevelser kan aldri erstattes av verken ytre effekter eller kirkehistoriske tradisjoner.

Opplevelsesfokus
Det er viktig at søken etter åndelige opplevelse ikke blir noe spektalulært og usunt, men en naturlig del av en levende forsamling. Hvis vårt fokus blir manifestasjoner og følelsesmessige opplevelser, kan det bli en slags mystisisme og åndelig selvopptatthet som gjør åndelige opplevelser og karismatikk innadvendt i stedet for utrustning til å tjene Gud, vinne mennesker og bygge kirke.
Der åndelige opplevelser balanseres med sunn bibelundervisning og godt lederskap, vil det bli vekst og mennesker vil møte Gud.

Trendy og moderne
En kirke må være relevant i budskap og form for å nå nye mennesker og nye generasjoner med det tidløse evangeliet. Dessverre er det mange lokale menigheter i Norge i dag som står i fare for å forsvinne om noen år, fordi man holder fast på gamle tradisjoner og ikke våger å satse nytt, åpne for ny musikk og lovsang som er født fram i vår tid, og satse på unge ledere. Samtidig skal generasjonene fungere sammen i en sunn balanse.

Historien viser at kirker og bevegelser som har vokst og blitt bestående har lagt stor vekt på undervisningen av Guds Ord, men også bygd en god og levende struktur. Med struktur mener jeg former og metoder som tar vare på livet og som er bevegelige slik at livet kan vokse og utbre seg. Jo, kirke og menighet kan sikkert bli både for ”trendy” og for opplevelesfokusert, men den største faren er å konservere kirke og kristenliv slik det alltid har vært.

Kirkehistorie og kirkefedre
Vi har alle røtter, og vi bygger alle videre på den grunnvoll for kirken som er lagt og som vi finner i Bibelen og spesielt i det nye testamente. Vi har også røtter i de bevegelser, kirkesamfunn og tradisjoner som vi er en del av, og det skal selvsagt ikke forkastes. Å tro at det hele begynte med oss vil være toppen av naivitet.

Vi forkaster ikke kirkehistorien eller kirkefedrenes innflytelse. Men kirkehistorien har flere spor, og kanskje to hovedspor. Takk Gud for de første kirkefedre som kjempet for treenigheten og Jesu guddom, og bekreftet grunnleggende sannheter og bekjennelser fra Guds Ord som har stått seg gjennom generasjoner. Men mye av den historiske kristendom som jeg anser som våre kirkehistoriske røtter, handler om det Gud gjorde utenfor den offisielle kirke. Det har alltid vært noen der som forkynte det kompromissløse evangeliet, hadde originalmenigheten i Apostlenes gjerninger som forbilde, ba for syke og fungerte i åndens gaver.

Ofte har disse to spor gått side om side og vært innflettet i hverandre. Derfor er det viktig å anerkjenne begge disse spor, både den offisielle og uoffisielle kirke, for å si det litt forenklet, og den betydning disse har hatt for kristendommen utbredelse.
Historien har mye å lære oss, men må aldri bli vår herre. Tradisjon må aldri sidestilles med skriften. Men jeg ser at ritualer og sakramenter, seremonier og tradisjoner, faste bønner og religiøse øvelser, kan gi folk en trygghet, og hjelpe noen ut fra et kristenliv bygd på følelser og ofte usikkerhet og ustabilitet. Det kan gi folk en opplevelse av å hvile i noe objektivt som ikke bygger på hva vi gjør eller skal gjøre. For meg er dette objektive ikke ytre handlinger, men først og fremst det Jesus har gjort, og alt annet kan bli erstatninger for ”den ekte varen”.

Gamle pakts tankegang
Etter min mening har kirker gjennom historien adoptert alt for mye av den ”gamle pakts tankegang” hvor ytre ting sto sentralt i gudsdyrkelsen. Gud bor ikke i kirkebygninger, selv om de er gode å ha, men han bor i hjertene på de som tror. Utøvelse av kristen tro er ikke en religion med ytre rammer og forskrifter, regler og bud, men et liv fra innsiden og ut.

Vi behøver ikke å gå tilbake til ørkenfedrene eller kirkefedrene, eller adoptere oldkirkens eller middelalerens gudstjenestemønster, ritualer eller bønner, for å finne åndelig substans, men heller gå hele veien tilbake til det mest framtidsrettede som finnes, nemlig Guds eget ord. Å fokusere på kirkefedre og århundre gamle tradisjoner kan føre levende kirker inn i mønstre som gjør at en mister begvegeligheten og ledelsen av Den Hellige Ånd.
Jeg ser en retning i dag, også innen det vi regner som pinsekarismatiske miljøer, hvor en legger stor vekt på symboler, sakramenter og oldkirkelige bønner, ritualer og åndelige høytider, og noen tar til og med tilbake jødiske høytider og feiringer. Det stemmer dårlig med apostelen Paulus undervisning f. eks i Galaterbrevet. Det er Jesus som er vårt liv, vår tro og våre høytider.

Konklusjon
Vi må ikke gå tilbake til skyggene når vi har solen, eller til rammene når vi har selve innholdet. Takk Gud for historien. Men den må være en tjener og ikke en Herre,
og takk Gud for levende kirker i dag som bygger på solid grunnvoll og er både relevante og åndelig levende, og bringer evangeliet til nye mennesker og nye generasjoner.

 

 

Hva nå – KrF?

KrF har på mange måter vært i en krise gjennom mange år, og stadige prosesser har ikke evnet å ta tak i de grunnleggende spørsmål og skillelinjer som finnes i partiet, og skapt mer tretthet enn engasjement. Med sin tale til landsstyret og sin nye bok har i alle fall partileder Knut Arild Hareide klart å skape engasjement.

Hareide hadde en god og på mange måter velbegrunnet tale til landsstyret for et par uker siden. Jeg tror han mener alvor, og jeg har respekt for han og hans vurderinger, men er likevel og totalt sett skeptisk til det «linjeskifte» som han råder til.
Jeg har forståelse for Hariedes ønske om å komme ut av en fastlåst posisjon for partiet og den nåværende tilstanden i et slags “politisk ingenmannsland”. Likevel, KrF har oppnådd viktige seire sammen med Høyre-Frp regjeringen, men får liksom ikke gjennomslag eller kreditt for det verken i media eller blant mange av partiets velgerne. Noe må gjøres. Lederen må gå foran. Hareide kjenner selvsagt presset. Likevel, å konkludere med å skifte kurs uten at det er gjennomarbeidet med Stortingsgruppen, nestledere eller landsstyre er en “risikosport”, selv om det kan synes både radikalt og modig.

Uvirkelig situasjon
Egentlig opplever jeg situasjonen litt “uvirkelig”. Hvorfor dette landsmøtet? Ja, vi trenger et landsmøte for å løse opp den fastlåste knuten i forhold til FrP. Dette landsmøtevedtaket som sikkert ble applaudert fram der og da har siden høstet liten eller blandet forståelse og skapt mye uro. Alternativet til landsmøte er å fortsette som nå til neste valg og inngå et nærmere samarbeid med regjeringen.På den annen side vil et landsmøtevedtak nå som åpner for regjering med Ap legge nye føringer som det kan bli vanskelig å reversere. Partiet kan gå fra den ene fastlåste situasjon til den andre.
Det blir altså ekstraordinært landsmøte 2. november. Så langt jeg forstår er det eneste riktige på dette landsmøtet å løse “knuten” med FrP, slik at partiledelse og landsstyre kan finne en samarbeidsform med regjeringen som gir best uttelling. Landsmøtets oppgave er å vedta politikk og de store linjer, men kanskje ikke å “velge regjering” eller låse landsstyret til bestemte koalisjoner eller samarbeidsavtaler.

Stort engasjement
Knut Aril Hareides initiativ har skapt stort engasjement og fått frem i lyset de dype uenigheter som finnes i partiet om hvordan et sentrumsparti skal forholde seg til høyre eller venstresiden.
At nærmere 2000 har meldt seg inn i partiet de siste ukene sier ikke veldig mye. Noen har meldt seg inn pga den sammenfallende vervingsaksjon som har vært meget god og vellykket. Andre opplever at partiet etter Hareides tale har blitt eller kan bli aktuelt for dem, og de vil støtte dette og delta i prosessen. Dette sammen med endel “hendelser” de siste årene som bekrefter eller oppleves som at partiet forlater den mer verdikonservative linjen, gjør at en del nye velgere og velgergrupper interesserer seg for partiet. Hvor mange nye velgere det gir i realiteten er selvsagt uvisst. Utmeldinger vil i så fall komme etter landsmøtet i forhold til vedtakene der. Mange sitter nå på gjerdet.

Grunnverdier
Jeg har støttet mye av ønskene om modernisering og fornyelse av partiet og en bredere forståelse av hva kristne verdier er og hvordan de kan påvirke samfunnsutviklingen. Jeg har engasjert meg aktivt i debatten om partiets verdier og visjon, og støttet forandringen fra bekjennelse til forpliktelse. Krf er ingen menighet, men partiets program skal bygge på tydelige verdier som vi finner i Bibelen og det kristne menneskesynet. Det må alle tillitsvalgte forplikte seg på, ellers er det ikke noe Kristelig Folkeparti.
Dessverre må vi konstantere at partiets grunnverdier på flere områder har “trange kår” i det politiske Norge. Det gjelder både høyre og venstresiden. Verden har forandret seg, og det har de politiske partiene også. Men vi har sett at KrF sammen med høyresiden har fått gode gjennomslag for flere av sine viktige saker.Dette veivalget handler ikke “bare” om kristne verdier, selv om det er viktigst for mange av oss, men om et politisk veivalg hvor høyre og venstresiden har ulike tanker og løsninger om hvordan samfunnet skal bygges. Nestleder Kjell Inge Ropstad bruker uttrykkene velferdssamfunn eller velferdsstat med tanke på høyre og venstresiden I politikken.

Konklusjon
Mitt syn er at den politiske innflytelsen for KrF vil være større i en flertallsregjering med Erna Solberg som statsminister, enn i en mindretallsregjering med Ap og Sp som må støtte seg på SV. KrF er og har alltid vært et sentrumsparti, men historisk sett vil jeg mene at det har fungert og fungert godt i landskapet sentrum-høyre, og der ligger det fortsatt store muligheter. Når jeg oppsummererer helheten kommer jeg til en annen konklusjon enn partilederen.

 

 

 

 

 

Uanede ressurser

Gud har skapt denne verden med enorme ressurser. Det norske ”oljeeventyret” er et godt eksempel på hva som skjer når skjulte ressurser oppdages, gjøres tilgjengelige og utnyttes til det beste for et samfunn. Samtidig handler det alltid om mennesker. Stavangers mangeårige ordfører, Arne Rettedal, er et godt eksempel. Han var en av de ledere som så mulighetene og grep mulighetene, og ikke minst på grunn av den ressursen han var, ble Stavanger Norges oljehovedstad.

Kirkens ressurser
Kirkens største ressurs er ikke bygninger og eiendommer, historie og kulturelle skatter, økonomi og eiendeler, organisering og markedsføring, lederskap eller strategi. Alt dette har betydning, men ressurs nummer én er folket – den enkelte av oss – deg og meg! I oss mennesker finnes det skjulte ressurser som må oppdages, gjøres tilgjengelige og brukes. Hos de fleste mennesker finnes det flere ressurser enn vi selv forstår eller har tatt i bruk. Hensikten med disse ressursene er å velsigne andre mennsker, og bygge kirke og samfunn. Dette handler ikke om å få en plass i rampelyset, men det handler om å leve i det som Gud har lagt ned i den enkelte. Da blir kirken mye mer enn en institusjon, den blir et levende folk hvor den enkelte har stor betydning. Plattformen og talerstolen er viktig, men det er når hele folket kommer i bevegelse at store ting kan skje.

Ubrukte ressurser
Det er mye som vil hindre oss i å bruke våre ressurser. Fortidens nederlag er for mange et stort hinder eller en begrensning. Fortidens seire eller såkalte “storhetstid” kan være et like stort hinder. Hvis en tenker at det beste og største er bak, har en parkert.
Axel Sandemoses bok fra 1933,”En flyktning krysser sine spor”, om tilværelsen i småbyen Jante, kan være et eksempel på hvilket som helst sted eller by. Janteloven kjenner vi alle. Det er noen usynlige rammer fra barndom og oppvekst en ikke får lov til å bryte ut av.
Vårt selvbilde kan sette begrensninger rundt livet og hindre oss i å leve ut det Gud har gitt. Jeg snakker ikke om å ha et stort “ego”! Det er forskjell på et oppskrytt eller oppblåst image og en naturlig identitet hvor en har ekte tro på seg selv og det Gud har gitt en.

Oppgave eller nådegave
Plikt og ansvar er en del av livet, både i hjem og familie, og kirke og samfunn. Men det som virkelig gir resultater, er når vi begynner å virke og tjene med det vi har i vårt hjerte. Som pastor i flere tiår har jeg sett igjen og igjen hvor tungt det ofte er å få folk til å fylle oppgavene i kirken. Men jeg har også sett hvor mye lettere det går når vi fokuserer på nådegave i stedet for oppgave.
Det Gud har lagt i våre hjerter, det vi kjenner motivasjon og lyst til å gjøre, det som fungerer for oss med de talenter vi har, det går mye lettere og gir helt andre resultater. Vår oppgave som ledere er å fremelske dette og kanalisere det, slik at mangfoldet blir en kraft som går i samme retning. Mangfold er faktisk en forutsetning for enhet! Vi behøver en folkebevegelse i vårt land som blir folkets bevegelse og ikke bare ledernes bevegelse. Vi vil se folkevekkelse, men det må være folkets vekkelse!

Guds vilje i oss
Ofte skapes det en motsetning mellom vår vilje og Guds vilje, og vi har ofte hørt at at det Gud vil kommer alltid til å være noe du og jeg ikke vil. Slik kan det noen ganger være, men det nye livet vi har fått i vårt indre vil det Gud vil.
Guds vilje er ikke noe stort og uoppnåelig som tar fra oss alle våre egne ønsker og drømmer, eller livets lykke, men Guds vilje og vår vilje skal i stedet få plass side om side i vårt indre. Da vil skjulte ressurser komme til syne og bli tilgjengelige ressurser. Tilgjengelige ressurser vil bli brukt og vise seg å være uanede ressurser. Resultatet blir personlig vekst og kirkevekst!

Du kan aldri bli predikant!

– personlig vitnesbyrd om helbredelse
– fra min selvbiografi, «Tøffe tider», Hermon Forlag

Det skjedde noe i 1976. Nettopp da jeg sto på terskelen til fulltidstjeneste og hadde bak meg en tøff tid etter bilulykken, fikk jeg problemer med stemmebåndene. Halsspesialisten, dr. Rebo i Drammen, kalte det ”knuter på stemmebåndene”, og dommen var knusende: ”Du kan ikke ha et yrke hvor du må bruke stemmen mye, derfor kan du aldri bli lærer, skuespiller, sanger, prest eller predikant. Foreløpig får du taleforbud i tre måneder! Du skal bare hviske forsiktig.” Det raste inne i meg. Det var som om djevelen selv lo høyt og sa: ”Du kan bare glemme at Gud har kalt deg til å bli predikant.” Jeg slet med stemmen hele høsten, men ville ikke gi opp det kallet jeg var overbevist om at Gud hadde gitt meg.

Så kom november 1976. Jeg skulle ha min første møtekampanje utenlands, i Danmark. Men jeg hadde nesten ikke stemme, og taleforbud!
Igjen og igjen tenkte jeg på bibelverset i Jakobsbrev som sier at de syke kan be menighetens eldste om å bli salvet med olje og bedt for i Jesu navn. Troens bønn skal hjelpe den syke, sier skriftstedet. (Fotnote: Jakob 5;15-15)
Fredag kveld før jeg skulle reise til Danmark var det møte hjemme i menigheten i Skotselv. I slutten av møtet ba jeg våre to eldstebrødre om å be for meg og salve meg med olje, slik Bibelen sa. Jeg må innrømme at jeg hadde ikke mye tro på disse to når det gjaldt bønn for syke. De var to fine personer, men det siste jeg vil kalle dem er ”frimodige helbredelsespredikanter”. Likevel, i tro på Bibelens ord, ba jeg dem om å be for meg. De tok litt olje på pannen min og ba mens jeg bøyde kne. Jeg husker ikke noe av bønnen og det skjedde ikke noe spesielt der og da, men jeg fikk en indre visshet om at Gud kom til å helbrede meg.

Jeg hadde ikke fått meg til å avlyse reisen til Danmark og tirsdag morgen gikk jeg på fergen i Larvik med kurs for Fredrikshavn. Tirsdag kveld sto jeg på prekestolen i Misjonshuset i Stenum ved Brønderslev på Nord-Jylland. Stemmen holdt og jeg kan aldri huske at jeg har avlyst ett møte på grunn av problemer med stemmen. Jeg var helbredet! Her lærte jeg noe om å tro på Guds Ord og løfter. Det var ikke eldstebrødrene som helbredet meg, men Jesus og Hans ord. Min erfaring har ofte vært at når Guds ord blir levende for oss og vi våger å handle på det, så skjer det umulige!

Forbønn og penger

VG har de siste dagene kjørt en «tirade mot » de såkalte «mirakelpredikantene» Svein Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen. Denne saken har flere sider, og jeg er litt overrasket over hvor mange som er raskt ute med sterke meninger. Det virker som at når VG sier «hopp», så hopper statsråder, politikere, biskoper og kristenledere…….
VGs metoder i journalistikken, at de har ringt Pedersen mange ganger under «falskt» flagg, blir lite omtalt. Forklaring og omtale fra hans advokat og pastor og folks positive opplevelser av disse predikantenes tjeneste, blir lite omtalt i media. Ifølge VG er de nå «avslørt»!

For det første ser jeg ingen grunn til å betvile disse predikantenes intensjoner og motiver ved å be for syke. Det er heller ingen tvil om at mange har fått hjelp gjennom deres tjeneste. At Forbrukertilsynet vil stanse dem fra å bruke positive historier i sine publikasjoner fra folk som har fått fått hjelp gjennom forbønn (vitnesbyrd), faller på sin egen urimelighet. Det ville få store konsekvenser for kristent arbeid generelt hvor vitnesbyrd og rapporter om hva Gud gjør har en viktig plass. Det er fortsatt både trosfrihet og ytringsfrihet i landet!

 Teletorgtjenesten til 14 kroner minuttet kan selvsagt diskuteres, og det er ikke “min metode”. Penger er alltid er et ømtåelig punkt, og så vel innsamlingsmetoder som forbuk av penger skal tåle offentlighetens lys. Helbredelse koster ingenting, det er noe Gud gir av nåde. Men å finansiere kristen virksomhet koster penger. Her er Pedersens metode med Teletorg uortodoks og kanskje i et grenseland, men det skal også sies at det gjøres i full åpenhet. De som ringer får vite hva det koster, og så langt jeg kjenner til skjer alt innenfor lov og regel. At Pedersen tilbyr forbønn over telefonen og har ansatte for å gjennomføre det praktiske og organisatoriske, betyr ikke at man betaler for å oppnå helbredelse. Argumentet fra Bibelen, «for intet har vi fått det, for intet skal vi gi det», som blant annet ble brukt i avisen Dagen, treffer etter mitt syn ikke helt her. Spørsmålet blir da om det er galt å ta betalt til dekning av lønn og utgifter ved kristen forkynnelse, forbønn osv. Bibelen sier også “den som forkynner evangeliet skal leve av evangeliet”. Men et søkelys på dette og en bevisstgjøring rundt hva slags innsamlingsmetoder som er forenlige med kristen virksomhet, er både sunt og nødvendig, og må selvsagt tåles av de som praktiserer forbønn, enten det er personlige tjenester eller kirker.

En annen side som jeg personlig reagerer mer på, er når Pedersen uttaler seg om medisinske forhold som f. eks. cellegift. Dette har han heldigvis beklaget, blant annet på sin facebookside. Jeg tror det er viktig at forbønn for syke ikke blandes sammen med medisinske råd eller meninger. Da kommer en fort inn i et grenseland. Kristen forbønn for syke er ikke «alternativ behandling», men det er rett og slett bønn til Gud om helbredelse i en atmosfære av tro på Guds løfter og omsorg for den som er syk. Alle som ber for syke må være oppmerksom på balansen mellom det å skape håp og forventning hos mennesker i en sårbar livssituasjon, og den trøst og omsorg disse behøver.
Etter min mening behøver det ikke være noen motsetning her.
Gud helbreder, og han gir også styrke og hjelp gjennom sykdom og etter sykdom.