Lederskifte i menigheter

Kristen presse har viet en del spalteplass på lederskiftet som er på gang i Oslo Kristne Senter. Til dels går det på selve måten pastortjenesten overføres på fra far til sønn, noe går på selve det teologiske synet som ligger til grunn for ledermodellen som blant annet Oslo Kristne Senter står for, og for det tredje handler det om lederskifte generelt. Lederskifter i menigheter og organisasjoner er et spennede tema som fortjener å settes på dagsorden, for i prosesser som dette ligger det både fallgruber og muligheter.

Pastor- og lederrolle i forandring
I den mer tradisjonelle pastor og presterollen er man i menigheten noen få år for så å flytte videre til neste plass. Da er det menighetsrådet, eldsterådet eller styret som representerer kontinuitten i lederskap, mens prest og pastor kommer inn for en periode. I denne modellen vil ikke disse i samme grad prege utviklingen som når en leder som har grunnlagt menigheten og vært der som leder i mange år. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet vokste det mange nye menigheter fram i Norge. Et av kjennetegnene var en ny definert pastorrolle, hvor man tenkte seg at pastoren i utgangspunktet ledet menigheten på livstid, og pastorene i de fleste av disse menighetene var også menighetens grunnleggere. Noen menigheter som Oppdal Kristne Senter og Karismakirken (Karisma Senter) i Stavanger hadde sin bakgrunn i etablerte trossamfunn som Baptistsamfunnet og Pinsebevegelsen, men gjennomgikk en restart med nye vedtekter og ikke minst en ny pastorrolle. Etter hvert som årene har gått har også flere pinsemenigheter omdefinert sine lederskap og gitt pastoren en tydeligere lederrolle, og generelt kan vi si at i den karismatiske bevegelsen i sin bredde har brakt med seg et nytt syn på lederskap og tjenester. Selv om det var ulikheter både i statutter og praksis innen de nevnte menigheter, var det ingen tvil om at de opplevde det som teologisk riktig å gi større lederansvar til pastoren og forlate en demokratisk modell som ble opplevd lammende i forhold til fornyelse og forandring.

Generasjonskifte i kristen-Norge
Det er et betydelig generasjonsskifte på gang i kristen-Norge. Mange av 80- tallets pionerer fra de den gang ”nye menighetene” er i en alder hvor det er naturlig å se etter sin etterfølger. Uten å gå nærmere inn på teologiske syn og ledermodeller, vil uansett  utfordringene være store når man står foran et lederskifte. Når min kone og jeg kom til Zion, Stavanger i 1981, tenkte vi  at det ville bli noen få år. Så kom et sterkere kall til å bygge noe nytt, og når Karisma Senter brøt fram på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet innebar det for oss at vi var villige til å tjene menighet og by livet ut. Omtrent paralellt så vi pastor Martin Cave og Stavanger Indremisjon gå nye veier på sin måte og utvikle seg til en større forsamling og en bredere virksomhet. I 30 år har Cave vært pastor i denne innflytelsesrike menigheten, og IMI kirken har blitt en plogspiss i den lutherske karismatiske sammenhengen. Det er store forskjeller på Karismakirken, Oslo Kristne Senter og IMI kirken i Stavanger når det gjelder teologi og styringsmodell, men de kjennetegnes alle av å ha tydelige pastorer i spissen som har ledet forsamlingen gjennom mange år med gode team rundt seg. De har alle satset på langsiktighet og kontinuitet i pastortjenesten.

Fra leder til leder
Jeg har hatt den glede å følge Oslo Kristne Senter fra starten av, og jeg er overbevist om at valget av sønnen Thomas som ”utøvende pastor”  er gjort gjennom en prosess og i god forståelse med ledere og menighet. Det handler ikke om ”arv”. Et pastorkall og en tjeneste skal ikke gå i arv, men det skal heller ikke være et hinder at det er nær familie. Åge Åleskjær vil fortsatt ha en funksjon som hovedpastoren eller ”biskopen” menigheten og for de øvrige OKS-menighetene, og Thomas Åleskjær vil få tid til å etablere sitt lederskap og se hvordan det fungerer i forhold til eget kall og menighet. For meg høres det ut som en sunn prosess som sørger for trygghet og kontinuitet.
I IMI kirken har det også vært lederskifte. Egil Elling Ellingsen har overtatt som pastor for menigheten, mens Martin Cave er styreleder og hovedpastor for IMIs store og mangfoldige arbeid som strekker seg ut i inn og utland. De to vil stå sammen på veien videre i en spennende utvikling for IMI.
Personlig overlot jeg roret til min etterfølger, Tormod Røyland, i Karismakirken høsten 2010. Jeg opplevde at tiden var inne for dette etter nærmere 30 års pastortjeneste i Stavanger, og vi forberedte overtakelsen godt gjennom lengre tid, og har i ettertid stått sammen i en nær relasjon.
Selv om menighetsmodeller og vedtekter er forskjellige vil alltid den som har lagt grunnen og bygget opp en menighet ha en funksjon på veien videre. Det er et åndelig prinsipp i dette. Men det er viktig at det ikke blir som en ”syvende far i huset”, men som en god far for menigheten, og en rådgiver og støtte for ny pastor og nye ledere som vokser fram. Når dette fungerer i en rett og god balanse, vil det gi menigheten kraft til å vokse ved at man tar med seg pionerens gjennombruddskraft og bygger videre på grunnvollen som ble lagt, samtidig som man går videre og gjør nye ting i en ny tid.

Hvem peker ut neste pastor
Når en pastor har bygget opp en menighet og ledet den gjennom mange år, vil det selvsagt være avgjørende hvem han ser som sin etterfølger. Det ville vært galt om det skulle komme en pastor i OKS som ikke var etter Åge Åleskjærs hjerte. Det er ingen tvil om at Egil Elling Ellingsen er Martin Caves mann til å lede IMI kirken videre. For meg ville det heller ikke vært aktuelt å avslutte tjenesten som hovedpastor før det var en etterfølger klar til å overta. Personlig spilte jeg bredt på lag med lederskap og menighet i denne fasen, men selvsagt hadde jeg en klar formening om hvem som var aktuelle, og hvem jeg ønsket å gi ledelsen videre til. Menigheten kunne være trygge på at den som overtok arbeidet var utpekt og velsignet av meg, samtidig som menigheten selv ga sin tilslutning til det. Så er det klart at den som går inn i en pastortjeneste må oppleve et Guds kall til dette, ikke minst med de utfordringer det er å føre videre et arbeid som en leder har bygget opp gjennom mange år.

Stor utfordring
Et lederskifte er en prosess, og det tar tid. Den som skal overta må ha visjonen og arbeidet sterkt i hjertet. Derfor blir det som regel en som har ”vokst opp i huset”. Forberedelsestiden er viktig, selve overgangen er viktig, og ikke minst tiden etter hvor de to skal gå sammen i nye funksjoner og ikke minst i god relasjon. Jeg håper vi skal få mange gode eksempler på at dette fungerer i Norge i årene som kommer!

Forsvinner Jesus ut av Norges grunnlov mandag 21. mai?

Mandag 21. mai vedtas etter all sannsynlighet endringer i grunnloven som handler om stat-kirke. Kort sagt skal ikke lenger den lutherske tro være statens offisielle religion, og vi har ikke lenger en statskirke. Det er mange meninger ute og går blant dett, og det skulle bare mangle om det ikke var åpnet for det i et demokratisk samfunn. Men når en del “erkekonservative” kristne bruker uttrykk som “Jesus ut av grunnloven”, “avkristning”, “Norge er ikke lenger en kristen stat”, ja, noen har til og med kalt morgendagens vedtak for et “statskupp”. Ja, vi snakker i hvert fall ikke samme språk!

Vi hører om dem som vil fysisk vil forsøke å hindre stortingspolitikere å komme inn på Stortinget for å stemme i morgen. Stortingsrepresentantene mottar mailer og brev, noen i “så sier Herren- form”, om hvilken ulykke dette er for landet. Jeg opplever slikt både utidig og blasfemisk.

Jeg er overbevist om at tiden for en statskirke er over, og jeg ser ingen avkristning i at statskirken forsvinner og erstattes av en luthersk folkekirke, og at alle trossamfunn likestilles. Jeg ser heller ikke at Jesus forsvinner ut av grunnloven, så vidt jeg vet har han aldri vært nevnt. Jeg tviler også sterkt på om statskirken er en garantist for hans tilstedeværelse, selv om den historisk har hatt betydning for landet. Den nye teksten i grunnloven sier at Norge fortsatt vil bygge på den kristne og humanistiske arv. Selvsagt kunne det vært uttrykt sterkere, men dette er ikke “statuttene” til en menighet, men landets grunnlov. Norge er ikke en kristen stat, men et land som bygger på en kristen grunnvoll, tro og arv. Det er vi takknemlige for, og det vil vi bevare!

Nå er det levende kristne og kirker over hele landet som må se mulighetene, ta ansvar og gjøre jobben! Vi har full frihet til i ord og gjerning å proklamere Jesus, be for landet, fremme kristne verdier, vise Guds kjærlighet gjennom gode gjerninger, og utøve positiv samfunnsinnflytelse. Jeg tenker at morgendagen er en god dag for landet hvis vi ser framover og bruker mulighetene!

Kristendommen og grunnlovet – hva nå?

I disse dager endres Norges grunnlov i forhold til kirken. I flere hundre år har Norge hatt en evangelisk, luthersk tro, og med det en statskirke, grunnfestet i sin grunnlov. Politisk er det bred støtte for den forandringen som nå kommer. En del konservative kristne ledere advarer høylydt!

Heldigvis fikk ikke SV igjennom å fjerne kristendommen fra grunnloven. I stedet lyktes det for Krf å få fram en tydelig pasus om at landet vårt fortsatt skal bygge på den kristne og humanistiske arv.

Det som nå skjer er at statskirken forsvinner og Den Norske Kirke blir en folkekirke løst fra Staten. Det er etter min mening på høy tid i et samfunn med full tros-og religionsfrihet. Det er faktisk ikke så veldig mange år siden pinsemenigheter og andre “frimenigheter” ble kalt for “dissentere”. Selv om denne betegnelsen ligger en del år bak har skillet i definisjon statskirke – frikirker blitt mer og mer kunstig og feilaktig. Noe annet er at Statskirkeordningen har hatt sin historiske betydning, og Den Norske Kirke vil som folkekirke vil fortsatt ha en betydelig posisjon og inneha en del privilegier i kraft av størrelse og tradisjoner. Likevel blir det en en ny likhet mellom kirker og trossamfunn. Det er også helt riktig i vår tids flerkulturelle og multireligiøse samfunn.

Noen kristne ledere har fremstilt dette som et nytt og stort skritt i avkristningen av landet. Jeg tror ikke det. Jeg er glad for, og det er betydningsfullt, at den kristne tro og arv fortsatt vises tydelig i grunnloven, noe vi først og fremst kan takke Kristelig Folkeparti for, men på den annen side er det ikke bokstaven i grunnloven eller Statskirken om avgjør “trosnivået” i det norske folk, eller i utviklingen av året samfunn.  Det er den levende Jesu Kristi Kirke som i sin bredde kan gjøre Jesus synlig og formidle de kristne verdier til folket!

Norge bygger på den kristne tro og kulturarv. Derfor er det viktig og godt at vår kristne arv stadfestes i grunnloven. Samtidig, i en tid da vårt land blir mer og mer mulitireligiøst, skal vi frimodig holde fast på vår historie og det vi har bygget vårt land på. De nye formuleringene i grunnloven fastslår også det. Samtidig må vi som kristne og som kirker i et demokratisk samfunn stole på at den kristne tro står sin prøve og fortsatt kommer til å prege landet. Ingen ting kan erstatte levende og frimodige kirker som forkynner evangeliet midt i et mangfoldig samfunn med ytringsfrihet og religionsfrihet.