Religionens trange sirkel

Gud har en uendelig stor sirkel av kjærlighet. Den omfatter alle mennesker på kloden.  Dessverre er ikke alltid våre sirkler så store. Bibelen forteller hvordan Peter begrenset sin sirkel til bare jøder. Han var veldig skeptisk når Gud kalte ham til å gå til hedningen Kornelius. Heldigvis ble han overbevist og sa med stor frimodighet: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”, og “I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk“. Les historien i Apostlenes Gjerninger, kapittel 10.

Den kristne religionen
Den “kristne religionen” med alle sine bud og krav har holdt mange borte fra “den gode sirkel”. Mange har blitt ekskludert fra “det gode selskap” i menigheten når det har gått i stykket for dem i livet. Det unge paret som “måtte” gifte seg. Den unge kvinnen som ble gravid utenom ekteskap. Den nyfrelste alkoholikeren som hadde et tilbakefall. Ungdommen som vokste opp i menigheten, men som gjorde opprør mot det loviske og fastlagte mønster. Slik kunne vi fortsette. Listen vil bli lang. Det handler ikke om å unnskylde synd eller om at alt er like bra, men om å akseptere og respektere hverandre, og ha omsorg for den som strever og sliter.

Jesus er for alle
Verden er vidåpen for Jesus, men mange er ikke åpne for kirken eller de kristne. Den kristne religionen er ikke attraktiv. Vi må utvide våre hjerter og gi plass for nye mennesker i våre sirkler. Hverdagen er vår viktigste arena for å berøre mennesker med Guds kjærlighet. All religion har i sitt vesen å ekskludere mennesker på grunn av hvem de er eller hva de gjør, men Jesus inkluderer alle, og de gode nyhetene om hva Jesus har gjort på korset tilhører alle.

Ut av religionens trange sirkel
Hva er forskjellen på religion og ekte kristen tro? Religion handler om å gjøre, kristen tro handler om at det er gjort. Det er stor forskjell på gjøre og gjort. Hvert eneste menneske fortjener å få høre alt om han som ga sitt liv for dem, slik at de kan ta imot den største av alle gaver, evig liv! I kirker og bedehus i Norge forkynnes Guds Ord stort sett for de samme menneskene hver søndag. Det er på tide å komme ut av religionens trange sirkel. Ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!

Kryss over

Pastor Paul Scanlons bok “Kryss over (”Crossing over”) har blitt lest av mange med stor  interesse. Boken omhandler ikke en eller annen berømt megakirke i USA, eller en voksende “supermenighet” i Korea, men en menighet i en by i Bradford, England. Dette kan vi identifisere oss med.

“Kryss over” har blitt et begrep for forandring. Fra fortid til framtid, fra tradisjon til nytenkning, fra innadvendthet til utadvendthet, fra isolasjon til fruktbarhet, fra stagnasjon til vekst, og fra generasjon til generasjon . Med andre ord; akkurat det vi trenger her “hjemme på berget”! Selv sier Scaclon i sitt forord til boken: “Det finnes mange menigheter som har hatt en fantastisk fortid, men som ikke har noen framtid uten at det skjer en radikal forvandling.” Dessverre tror jeg han har fullstendig rett.

Historien om menigheten i Bradford er spennende. Selv om denne menigheten hadde sine særegenheter i synet på apostler og embeder, kan den på mange måter godt sammenlignes med en norsk frikirkemenighet, eller for den saks skyld et luthersk bedehus, med mange gode og oppriktige troende som ber om vekkelse og venter på at noe skal skje. Det var bare ett stort problem: Ingen vekst!
Slik var situasjonen på slutten av 90- tallet. Ti år senere er menigheten 10-doblet! Jeg tenker at her må det være noe vi kan lære!

Jeg har vært pastor i over 30 år. Jeg har sett framgang og tilbakegang, vekst og stagnasjon, medgang og motgang. Jeg er takknemlig for å ha vært pastor i en levende menighet som har levd i stadig forandring. Det kostet en pris å gå gjennom vår store “Kryss over- prosess” på slutten av 80-tallet og bli til Karisma Senter/Karismakirken.  Likevel ser jeg at alt for mye krefter har gått med til å vedlikeholde virksomhet, “blankpusse gamle troende” og holde liv i våre “karismatiske ritualer”. Det er et tankekors at den karismatiske menighetskulturen har blitt alt for selvopptatt og innadvendt, og mange er mye mer på jakt etter nye åndelige opplevelser enn etter menneskers frelse,

Bradfordmenigheten gjorde noen kraftige oppdagelser. Det var egentlig ikke for lite bønn det sto på, eller mangel på Den Hellige Ånds kraft. Det var heller ikke Gud som “måtte gjøre noe”.  Problemet var at menigheten var isolert fra den verden den skulle vinne. Når synderne begynte å komme, var det mange av “bønnesjelene” som ikke ville være med fordi det skjedde på en ny måte. Folk klagde på at de ikke fikk sitte på sin vante plass, og ledere var såret over at de mistet sine posisjoner. Paul Scanlon gir en håpefull hilsen, ikke minst til forkynnere og menighetsledere:” Din tid trenger ikke være omme, og din dag behøver ikke være over. Dagens utfordringer i menigheten din trenger ikke å bety slutten på din tjeneste, men snarere begynnelsen på noe nytt.”

Kirke som Jesus

Verden har forandret seg radikalt de siste tiårene.  Ingenting er lenger “sikkert som banken”. De bestående normer og institusjoner som tidligere skapte trygge rammer rundt menneskers liv, fungerer ikke lenger på samme måte.  Det gjør heller ikke kirken. Vi ser at begrepene “kristen” og “kirke” stadig utvannes og tilpasses tidens trender, og mange vet ikke hva de skal tro. Derfor er det viktig å definere hva det er å være en kristen, og hva er det å være menighet eller kirke i vår tid.

Tilbake til Jesus
For meg blir svaret å gå “tilbake til Jesus”. Jesus er selve kristendommens kjerne. Verden behøver å møte en kirke som ligner Jesus.  Den institusjonelle og religiøse kirke har ikke svaret, men Jesus er svaret. Den kirke som har Jesu liv og som ligner Ham, vil ikke bare overleve, men vokse! Jesus brydde seg om mennesker, Jesus var sosial og bygde relasjoner, Jesus var full av nåde og sannhet, Jesus levde i det overnaturlige, Jesus var bevisst sin identitet og sitt oppdrag. Slik kunne vi fortsette!

Identitet
Jesus var bevisst sin identitet. Han visste hvem han var, hvor han kom fra, og hvilket oppdrag han hadde i denne verden. Som kristne må vi vite det samme.  Vår identitet er ikke “vi lutheranere”, “vi baptister”, “vi pinsevenner”, “vi karismatikere” osv., men vår identitet er i Jesus. Vi er Guds barn, borgere av himmelens rike, jordens salt og verdens lys, og vi er Jesus til stede i verden. Vi er kristne! Vi er kirken! Kirke er ikke et sted vi går til, men det er noe vi er. Kirkebygninger og funksjonelle lokaliteter har sin hensikt, men de er ikke menigheten eller kirken! Vi går ikke til kirken på søndag, vi kommer sammen som kirke! Hvis vi skal være en relevant  kirke for mennesker i vår tid, må vi forstå at kirke er et liv blant mennesker der de er.

Oppdrag
Jesus var fokusert på sitt oppdrag. Det bør vi også være. Jesus sier at slik han var sendt til verden, er vi sendt til verden. Vi er her i Kristi sted, på hans vegne. Ikke som sinte krigere som fordømmer mennesker, men som gode ambassadører.
Erkebiskop William Temple uttalte i sin tid: “
Kirken er den eneste institusjon som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“.  Verden er full av selvopptatte kristne, spesielt i den vestlige verden, som kommer “til kirken” på søndag for å få.  Tradisjonalisme, innadvendthet og loviskhet gjør at mange ikke lenger kommer til møter og gudstjenester. Det ble for tungt. Når vi kommer sammen er det for å få for å gi! Vi må ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!  Vårt oppdrag er rett og slett å redde verden!

Kirke der folk er
Jeg tror vi må være kirke der folk er, i hverdagen. Det vil også fylle våre kirkebygninger med mennesker som har møtt Jesus som er realitet i sine liv, og fått sine behov møtt, gjennom oss!