Et større pinsenettverk

Pinsebevegelsen er inne i en positiv utvikling. Lederrådets evne til å tenke visjonært og målrettet samtidig som det åpnes for et mangfold av menigheter er bra, og vi ser konturene av en bevegelse som kan bli en plog i landet, med både spiss og bredde, tydelighet og romslighet.

Samtidig tror jeg at Pinsebevegelsen ikke bør være altfor opptatt av at flere skal slutte seg til, verken enkeltmenigheter eller bevegelser.  Noen av oppslagene i de kristne avisene kan gi inntrykk av det når man spekulerer i hva som blir sagt ved kaffebordet blant lederne i Oslo Kristne Senter, eller hva som må til for at “De Frie Evangeliske Forsamlinger” skal slutte seg til. Selv om det er positivt ment tror jeg det er viktig at den enkelte  menighet og lederskapet selv får definere hvor de står og hvor de er på vei. Jeg er trygg på ulike forsamlinger og lederskap vil gå den veien de kjenner er rett for dem, i gode relasjoner med andre menigheter og bevegelser.

Karismakirken i Stavanger knyttet seg til Pinsebevegelsen i 2010 etter å ha vært en frittstående karismatisk menighet. Mens jeg fortsatt var hovedpastor i menigheten, ble det klart for meg at vi behøvde å være en del av et større nettverk. Vi hadde gode relasjoner nasjonalt med en rekke pinsemenigheter og frittstående forsamlinger, og lokalt med byens ulike kirker. Personlig ble jeg invitert inn i pastorfellesskapet blant pinsevennene i Rogaland flere år før vi bestemte oss for å blir en del av bevegelsen. Det er alltid positivt når relasjon kommer foran organisasjon.

Vi samtalte åpent i lederskapet i Karismakirken om betydningen av nettverk, og hadde flere alternativer oppe til vurdering, etter hvert også i samråd med ham som skulle bli neste hovedpastor. Konklusjonen ble pinsebevegelsen, noe menigheten tok godt imot det, selv om store deler av vår forsamling på den tid hadde liten eller ingen bakgrunn i bevegelsen.
Beslutningen om å tilknytte oss Pinsebevegelsen var ikke var motivert ut fra “rotløshet” eller “lengsel etter å komme tilbake”, men ut fra hva vi tror er det beste med tanke på framtiden!

Når Korsets Seier skriver om forsoning med “De frie venner” mer enn 100 år etter Norqvelle og Barratt, oppleves det litt kunstig. Vi har hatt et utmerket samarbeid med “de frie venner” i byer og bygder over hele landet i mange tiår, ikke minst i fellesmøtesammenheng. Hvis “De Frie Evangeliske Forsamlinger” skulle ønske å bli en del av pinsebevegelsen, tror jeg det er viktig at det handler om en framtidsrettet visjon for menigheter, by og land, mer enn å rydde opp i gamle misforståelser som nye generasjoner ikke engang kjenner til.

Jeg har flere ganger tatt til orde for, i den kristne dagspressen, en stor og samlende “pinsebevegelse”, gjerne med et nytt og samlende navn. Pastor Frank Erlandsen hadde for øvrig en god vurdering av begrepet “pinsevenn” og “pinsemenighet” i Korsets Seier for en tid tilbake.
Et slikt nettverk kunne inkludere både “frie venner” og kanskje andre bevegelser, og de fleste av de frittstående menighetene som måtte ønske det. Sammen kunne dette bli en åndelig kraft i landet vårt. Jeg ser mulighetene til og konturene av dette i dagens pinsebevegelse. Likevel, hvis alle nye må kalle seg pinsevenner eller pinsemenigheter og gå inn under en relativ trang historisk paraply, blir dette vanskelig for noen. Samtidig er den forskjell som det tidligere har vært mellom f.eks “de frie venner” og Pinsebevegelsen, eller Oslo Kristne Senter og Pinsebevegelsen, ikke større enn den variasjon som i dag finnes innenfor bevegelsen og som det bør være rom for.

Uansett er ikke dette tiden for å blankpusse våre særegenheter og tradisjoner, men behovet er åpne, utadvendte og inkluderende menigheter og nettverk som står sammen i alt sitt mangfold for å gjøre Jesus synlig i landet!

Sunn bedømmelse og hensyn til hverandre

Jeg har lært gjennom livet å ikke være for “kjapp” i å karakterisere andre og sette folk i bås. Ofte plasserer vi mennesker for lettvint; konservativ, liberal, radikal, ortodoks, tradisjonell, ubibelsk, vranglærer osv. Når jeg har blitt bedre kjent med noen av de jeg “har satt i bås”, har jeg måttet innse at jeg har tatt feil. Samtidig er det befriende og godt å vite at vi heller ikke behøver å ha en mening om alt og alle.

Romerbrevet er Paulus teologiske mesterverk. I dette brevet møter vi med all tydelighet de grunnleggende problemer i menneskeheten; synd, ugudelighet, ulydighet, og menneskets manglende evne til å frelse seg selv. Men med enda større kraft møter vi Jesu fullkomne frelsesverk som har makt til å tilgi synd og gjøre et menneske rettferdig for Gud.

I de siste kapitlene i Romerbrevet anvender Paulus teologien inn i noen av livets utfordringer. Han skriver om det kristne livet i hverdagen og i menigheten. I Romerne 14:10-14 advarer han oss mot å dømme hverandre og se ned på hverandre. “Hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror?”
Fordommer, forskjellsbehandling og dømmesyke bryter fullstendig med Guds kjærlighet og Jesu Kristi evangelium. Vi skal ikke se ned på hverandre, men respektere og oppmuntre hverandre. Det handler om holdninger, og uten de rette holdninger teller våre meninger lite, selv vi kaller det troskap mot Skriften.

Gud gjør ikke forskjell på folk, og som Guds barn skal vi leve ut hans kjærlighet og hans holdninger. Paulus viser oss i Romerbrevet at alle mennesker er syndere på like fot og står uten ære innfor Gud, men alle kan også på like fot ta imot Guds rettferdighet på grunn av det Jesus har gjort (Rom 3:23-24). Med andre ord; vi står alle likt innfor Gud, og vi er alle avhengige av samme nåde.

Dømmesyke er den verste av alle “åndelige sykdommer”. Vi setter oss selv i Guds sted og dømmer andre mennesker på grunn av deres synder, eller kanskje enda oftere på grunn av ytre ting eller kulturelle forskjeller. Kristenlivet deles inn i rene og urene områder, og det religiøse og loviske overtar for livet og friheten i Kristus.

I stedet for å dømme hverandre anbefaler Paulus oss å ta hensyn til hverandre. “Ingen må få sin bror eller søster til å snuble og falle” (Rom 14:13). Vi skal altså legge vinn på å leve slik at vårt liv og våre handlinger ikke fører til at andre snubler og faller. Ikke noe er urent i seg selv, men hvis noen opplever det som urent, blir det urent for dem. Med andre ord; vi skal ta hensyn til hverandres samvittighet. Friheten i Kristus Jesus er en frihet under ansvar. Noen ganger er det riktig å “demonstrere” friheten i Kristus i forhold til religiøsitet og loviskhet, men på den annen side skal vi ta hensyn til andre menneskers samvittighet. Kristenlivet handler ikke om lov og bud, men om å ledes av Guds kjærlighet. Vår oppgave er å leve slik at mennesker ikke føres bort fra Kristus, men at de dras til Kristus.