KrF behøver en helt ny giv!

Det blåser rundt Kristelig Folkeparti, og igjen er det Inger Lise Hansen som setter agendaen. Hele denne situasjonen har vært ødeleggende for partiet, for Dagfinn Høybråten som avslutter som leder etter stor innsats, og ikke minst for Inger Lise Hansen selv som kunne hatt en lysende karriere i partiet.
Nå behøver partiet en helt ny giv på veien videre. La oss håpe at vårens landsmøte vil bringe en ny og framtidsrettet linje som samler partiet rundt de kristne verdiene som gjør partiet berettiget og svært nødvendig i det politiske Norge.

Alt tyder på at Knut Arild Hardeide vil bli partiets nye leder etter landsmøtet til våren. Hardeide blir av mange sett på som mannen som kan samle partiet og bringe det høyere opp, ikke bare på meningsmålinger, men ved høstens kommunevalg og fram mot det virkelige slaget, Stortingsvalget 2013. Etter min mening har Hardeide gjort en god jobb i en del intervjuer og debatter, og han er en sympatisk og inspirerende personlighet, men det er selvsagt for tidlig å gi ham karakter som partileder.

KrF har vist seg som et sentrumsparti som søker regjeringsmakt, og som har lyktes med det. Både sentrumsregjeringen og sentrum-høyre regjeringen under Bondeviks ledelse viste seg å være svært regjeringsdyktige, og atskillig mer stabile enn det vi ser i dag i det rødgrønne prosjektet.

I dag er det uklart hvor KrFs partiledelse går i regjeringsspørsmålet, og vi kan neppe vente noe svar før etter at den nye partiledelsen er på plass, eller kanskje ikke før ved eller etter valget i 2013. Jeg har forståelse for at det er for tidlig allerede nå binde seg til et regjeringsalternativ, men mange velgere er utålmodige på dette punkt!

Både avtroppende og påtroppende partileder har vært tydelige i sin kritikk av den rødgrønne regjeringen, både i spørsmål og verdier, omsorg, friskoler og frivillige organisasjoner for å nevne noe. Selv om KrF i dag er langt nede på meningsmålingene, bør partiet allerede nå klargjøre enda tydeligere hva de krever for å være med i en ny regjering, selv om partiet ikke allerede nå bør låse seg til en mulig løsning. Tydelighet vil bringe velgere tilbake.

Det store problemet i dag er partiets størrelse. Det er stor forskjell på å forhandle om regjeringsmakt, eller ha innflytelse i opposisjon, med 10% av stemmene eller med 5%. Jobben for en ny partiledelse er å gjenreise KrF med tydelighet og aktuelle politiske saker bygd på tydelig kristne verdier som jeg tror en stor del av det norske folk vil ha.

Pinsebevegelsen går videre

Pinsebevegelsens nye lederkonferanse, LED 11, nærmer seg avslutning. I forkant var jeg spent på om årets konferanse bare hadde en ny ramme, et nytt navn og et nytt sted, eller om innholdet også var nytt og grensesprengende. Det ble det.

Sammenslåingen av den tradisjonelle Predikantkonferansen og PBU (barne- og ungdomslederkonferansen) til LED 11 var etter min mening en suksess. Når barne- og ungdomslederne strømmet inn fredag kveld var det ikke lenger så mye som minnet om de “gode, gamle” Predikantkonferansene. De ytre rammene ble som et signal om at det er en ny tid!  Takk til bevegelsens lederråd for et modig og flott arrangement, både i ramme, praktisk opplegg, stil og innhold.

Pastor Magnus Perssons tale lørdag kveld var mer enn tankevekkende, den var radikal og kraftfull. Det er en stor utfordring å gjøre menigheten tilgjengelig for nye mennesker. Det handlet om vår holdninger. Vil vi ligne far eller den hjemmeværende sønnen? Dette er noe ale kristne menigheter, uansett ståsted eller trossamfunn, bør tenke grundig igjennom og gjøre sitt valg. Det burde egentlig ikke være så vanskelig. En konferanse er ikke over når den er over. Det er egentlig da den begynner. Det fokuset på visjon og oppdrag som jeg savnet i begynnelsen av denne konferansen kom til de grader i avslutningen. Vi er her for å vinne verden. Vi er til for andre mennesker. Nå må vi våge å satse på neste generasjon, og stå med dem som mødre og fedre. Jeg tenker på ordene til erkebiskopen av Canterburry, William Temple, for snart 70 år siden: “Menigheten er den eneste institusjon i verden som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“

Pinsebevegelsen har en stor oppgave i Norge som et levende nettverk av lokale menigheter. Vårt land behøver åndskraftig og relevant kristendom som gjør den levende Jesus synlig og tilgjengelig for folket. Sammen med alle kristne må vi ta oppdraget og utfordringene på alvor. Jeg ser store muligheter!

Pinselederne samles

 Denne uken avholder Pinsebevegelsen sin årlige konferanse for pastorer og  ledere, tidligere Predikantkonferansen. Navnet er nytt, LED 11, stedet er nytt,  hotell i Sarpsborg, og rammen er ny med et samarbeid med barne-og  ungdomsorganisasjonen, PBU. Motto for dagene er: “Jeg vil bygge min menighet-  for neste generasjon!” Mye positivt i alt dette!

I alle år har denne konferansen vært lagt til “modermenigheten” Filadelfia, Oslo. Gjennom pinsebevegelsens historie i Norge har også pastoren (forstanderen) i samme menighet fungert som en uskreven leder for bevegelsen. Fra begynnelsen av var dette en selvfølge, og med rette, men etter hvert ble det en belastning, ikke minst for de pastorer som skulle gå i grunnleggerens sko.
Pastor Egil Svartdahl brøt i sin tid med dette mønsteret, og siden har det vært en utvikling slik at det nå er et lederråd med en leder i spissen som skal koordirnere og til en viss grad lede bevegelsen.

Det er mange spennende momenter ved årets konferanse. Rammen er ny, og flere av talerne representerer nytenkning. Likevel er det spennende å se om det bare er rammen som er ny, eller om det også varsler at pinsebevegelsen er klar til å ta nye steg for å “gjøre Jesus synlig i Norge” som det heter i bevegelsens visjon.

Å lede en bevegelse av selvstendige menigheter er ikke enkelt. Like fullt behøves det et visjonært og strategisk tenkende lederråd som vil føre an og være til inspirasjon for de lokale menighetene. Sammensetningen av dette vil si mye om i hvilken grad en våger å tenke nytt og tenke framover, eller bevege seg i de trygge farvann. Her bør det unge og framtidsrettede komme klart til syne.

Et spennende tema i konferansen blir panelsamtalen om de ulike strømninger i vår tid, og om modeller og forbilder. Gjennom de siste årene har mye dreid seg om steder som Toronto, Pensacola og Lakeland, med stor vektlegging på opplevelser og manifestasjoner. Hillsong representerer en annen side med en langt mer evangeliserende og ungdommelig apell.  En menighetsbevegelse som pinsebevegelsen bør fokusere på åndskraft og relevans, og først og fremst hente impulser fra menigheter som vokser og fokuserer på å vinne verden for evangeliet. Hvordan kan Pinsebevegelsen og pinsemenighetene føre an i det karismatiske landskapet med sunne og tydelige signaler? Kanskje årets konferanse vil varsle en endring?

Vi imøteser ukens konferanse med spenning, og håper å få noen gode svar!