Hvordan kan vi være stille?

“Hvordan kan jeg være stille”, skriver Rudi Myntevik i en sang. Når integriteten i livet forsvinner og vi ikke lenger står for noe, da har vi tapt. I min barndom var det vanlig å skrive i hverandres minnebøker. Faktum er at jeg skrev alltid det samme verset i alle minnebøkene: ”Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært, døden ikke heller” (Christian Richardt,1837).”  Jeg vet ikke helt hvorfor dette ble barndommens favorittvers, men ordene har i hvert fall fulgt meg hele livet.

Ryggrad i stedet for “ønskekvist”. Gjennom årene har jeg møtt mange mennesker som har gjort sterkt inntrykk. Noen har vært kjente personer på nasjonalt eller internasjonalt nivå, andre har vært personer veldig få kjenner til . Noen har vært mer dominerende personer som snakket engasjert med “store bokstaver”, og mange har vært seg bevisst sin innflytelse og betydning. Likevel har mange av de som har gjort mest inntrykk på meg vært lavmelte og nesten litt beskjedne. Hverdagsheltene er ofte de største. Kjennetegnet på dem alle er at de har hatt en ryggrad der alt for mange har en “ønskekvist”. De har stått for noe, og som regel har det kostet dem en pris.

Mange lever i dag under forfølgelse. Hvert 5. minutt blir en kristen en martyr. Hvert år drepes kanskje mer enn 100.000 kristne for sin tro på Jesus. Dette er kanskje det største og mest akutte problemet når det gjelder religiøs forfølgelse og vold. Antisemittismen er økende, også i vårt land, Folk forfølges under ulike politiske regimer. 27 millioner uskyldige mennesker er fanget i vår tids grusomme slavehandel. Dessverre kunne listen blir lang. På hver sin måte kjemper de en kamp på innsiden. Alt dette angår oss. Hvordan kan vi være stille?

Ingen kamp er tapt. Her hjemme hører vi om tapte saker. Fosteret har manglende rettsvern. Jeg gir honnør til Kristelig Folkeparti som hver Stortingsperiode foreslår ending av abortloven i Stortinget. De stemmes ned, og få vil kjempe for det ufødte liv. Den nye ekteskapsloven har forandret innholdet i ekteskapet på en dramatisk måte. En institusjon som har vært en bærebjelke i vårt samfunn gjennom hundrevis av år forandres “plutselig”.  Dette handler ikke om å diskriminere mennesker som velger en annen livsførsel, men ekteskapet er for én mann og én kvinne! Jeg håper KrF også her vil gjøre det samme og fortsette å fremme forslag om en reversering av den nye ekteskapsloven. Ingen kamp er tapt så lenge noen kjemper.

Framtiden skapes i dag. Det er i hverdagen det meste bygges og skapes av mennesker med ryggrad og integritet – mennesker som deg og meg. Vi kan kanskje ikke forandre hele verden, men vi kan gjøre en forskjell i et menneskes liv, og gi noen rundt oss en bedre hverdag. Som positive og ikke fordømmende mennesker kan vi stå frimodig opp for det vi har tro på. Hvordan kan vi være stille?

KrF og veien videre

Kristelig Folkeparti gjorde et dårlig kommune- og fylkestingsvalg. Noen steder var det framgang, men stort sett var resultatet ikke oppløftende. En framgang i forhold til de dårligste meningsmålingene blir en mager trøst. Knut Aril Hardeide kom inn som ny partileder, og hans deltagelse i TV-debatter og media var etter min mening god. Han stil og tale var forfriskende, troverdig og tydelig, og han har stor støtte i partiet. Likevel skal det mer til enn begeistring rundt en en ny partileder for å løfte partiet til gamle høyder. Partiet må tilbake på offensiven. Spørsmålet er hva som må til, og det holder selvsagt ikke med enkle og lettvinte svar.

I en partiflora hvor det kanskje er for mange partier, vil jeg likevel hevde at det er behov for et tydelig, verdibasert parti. Samtidig er det krevende for KrF å være et kristent verdiparti i en tid da det ikke i samme grad som før er klar og entydig tale i viktige tros-og verdispørsmål fra kirkens ledere. Like fullt må partiet etter min mening ta vare på den opprinnelige visjonen, å være et “lys og salt” i politikken og landet på en folkelig og relevant måte.

Jeg har støttet endringen fra den mye omtalte bekjennelsesparagrafen til en forpliktelse på partiets verdier. Uansett står den eksisterende paragrafen til neste landsmøte. Det var svært interesannt å se at landsmøtet i KrFU nylig ikke fikk det nødvendige flertell for å slutte seg til en fjerning av bekjennelesparagrafen. Det var et viktig signal om noe av det som rører seg i store deler av partiet, også i den unge generasjonen. Bekjennelsesparagrafen vil kanskje ikke overleve, men KrFUs vedtak vil påvirke til en større tydelighet på hvilke verdier man må forplikte seg til som tillitsvalgt i partiet. Et krav om forpliktelse til et tydelig verdidokument kan også føre til et samlende vedtak i landsmøtet 2013, og vil etter min mening være en forutsetning for partiets troverdighet og bærekraft, og vekst. Det som kan samle partiet i denne saken er at forpliktelsen er så tydelig at det ikke er noen tvil om at det er mennesker som bygger på den kristne tro og verdier som har  tillitsverv i partiet.

KrF behøver en fornyelse, både visjonært og politisk. Jeg tror på en revitalisering av gode, gamle kjernesaker, samtidig som nye dagsaktuelle saker settes på dagsorden. Noen av dette ligger allerede i programmet. Det gjelder f. eks forslaget om å erstatte dagens abortlov med en lov som tar utgangspunktet i retten til liv. Kampen mot sorteringssamfunnet fortjener et større gjennomslag i et samfunn som mener seg å bygge på menneskeverd og toleranse. Ekteskapsloven er en viktig sak for partiet, og KrF har en stor oppgave i å arbeide for å gjenvinne ekteskapet som en ordning for én mann og én kvinne. Bekjempelse av fattigdom, og solidaritet, bistand, innvandring og kriminalpilitikk er andre områder hvor det er naturlig for KrF å være tydelig på banen. De gode sakene står i kø, men de må ha nye innfallsvinkler for å kommunisere med dagens mennesker.

Del denne