Nyfiken på livet

En mann som har betydd mye for mitt liv er den svenske evangelisten

Erik Larsson. Erik blir født i 1907, og døde i 1996, nær 89 år gammel. Han giftet seg med en dansk kvinne og bodde store deler av livet i nærheten av København.

Første gang jeg hørte Erik Larsson var i Misjonskirken i Drammen i1968. Jeg var nyfrelst og ble veldig berørt av hans forkynnelse om den Hellige Ånds liv og kraft. Erik Larsson hadde stått i sterke vekkelser blant annet sammen med den legendariske forkynneren Frank Magns, og han var en av predikantene innen Misjonsforbundet i Skandinavia som sterkest engasjerte seg i den karismatiske bevegelsen.

Senere fikk jeg høre Erik Larsson forkynne sine sterke og radikale budskap ved sommerstevnene i Sarons Dal. Jeg glemmer aldri hans tale om “synden som drepte Jesus”, nemlig “Avundsjuka (misunnelse)”. Erik Larsson var uten tvil en sterkt støtte for Aril Edvardsen og Troens Bevis, og det var alltid en spesiell forventning i den store Sarons Dal-hallen da den radikale og frittalende evangelisten skulle tale. Det var alltid noe nytt og friskt!

Høsten 1978 flyttet Liss-Bente og jeg til Danmark for å bli pastorpar i Misjonsforbundet i Stenum ved Brønderslev. Jeg inviterte Erik Larsson til møter, og møtene samlet mye folk fra Nord-Jylland i Paviljongen i Brønderslev. Erik Larsson ble til stor hjelp og oppmuntring for oss, og på tross av stor aldersforskjell (han var over 70 og jeg var 25) vokste det fram et dypt vennskap mellom oss. Det var noe ved Erik som fanget min interesse. Han ville alltid videre, oppleve mer, se mer, samtidig som han utstrålte stabilitet og erfaring som jeg kunne dra nytte av og lære av.

Vennskapet fortsatte når vi flyttet til Stavanger. I 1987 arrangerte vi Storhelg i Zion med Erik Larsson som hovedtaler. Torsdag kveld hadde vi besøk av Suzette Hattingh som da var bønneleder hos Reinhard Bonnke. Erik Larsson ble med i torsdagens møte og hørte Suzette tale om gjennombrudd i bønn, tolket av Rolf Erik Janøy. Det var stappfullt i lokalet, og bønnebruset overgikk alt vi noen gang hadde hørt, i tungetale og på norsk. Vi ba for by, land og folk. Jeg husker at Erik Larsson, 80 år gammel, skumper meg i siden i slutten av møtet og sier: “Hvis dette er den nye vekkelsen, da vil jeg være med!”

Jeg glemmer ikke kampanjen med Erik Larsson i Karisma Senter i 1992. Det var før vi bygde “nybygget”, og vi holdt til i lokalet Bethania som i dag er revyscene “Stavangeren”. På det tidspunkt var det 55 år siden den samme Erik Larsson opplevde vekkelsestider i Stavanger sammen med evangelist Henry Johansen, og møtene den gang var også i lokalet Bethania.

Den samme Gud var fremdeles i aksjon, og vi opplevde kraftige møter. Den da 85 år gamle Erik Larsson levde ikke på minner om fortidens vekkelse, men han forkynte aktuelt og glødende.

En annen side var at Erik ikke behøvde så mye søvn. Han ville helst at vi skulle snakke sammen hele natten. På dagtid ville han ut på byen og møte folk. Sammen besøkte vi forretninger, snakket med folk, oppsøkte gamle kjente, og vi gikk i forretninger og på kafé. En dag spurte jeg ham hvorfor han kunne være slik i hans høye alder. Svaret kom raskt og jeg har aldri glemt det: “Jag er nyfiken på livet!”

Det er så lett å stivne til eller slå seg til ro. Men livet har stadig nye faser både i innhold og opplevelser. Det går an å bevare et ungt og friskt sinn og gå videre i nye tider og nye aldre. Selv gjennom livets prøvelser og tunge perioder går det an å bevare noe av nysgjerrigheten og forventningen.

Det er et stort faresignal i en menighet når nysgjerrighet og forventning forsvinner. Det samme gjelder i lederskap. Ledere som har mistet nyfikenheten eller nysgjerrigheten på livet, er ikke i stand til å omfavne det nye Gud gjør.
Det er mer å se. Det er mer å oppleve. Det er nye steder å besøke! Det
er nye folk å bli kjent med! Det er mer å erfare med Gud. Etter en natt kommer det alltid en ny dag, og Jesus har alltid noe nytt å gi rett inn i vår livssituasjon her og nå.

Jeg besøkte Erik Larsson kort tid før han døde. Han var mest opptatt av at han ville vunnet så mange flere for Jesus! Vi snakket lenge sammen, vi ba sammen, og han la sine hender på meg og profeterte over meg og om hva Gud skulle gjøre i fremtiden. Han var evangelisten og profeten til det siste.
Jeg vil si med Erik Larsson: “
Jeg er nyfiken på livet!”

Reklamer

Å leve himmelvendt

Jeg husker godt min egen mormor. Hun bodde hjemme hos oss fra jeg ble født, og hun døde da jeg var 11 år gammel. Mormor var himmelvendt. Jeg kan huske hvordan hun hele tiden forventet at Jesus skulle komme tilbake, og hun var stadig opptatt av himmelen. Samtidig var hun praktisk og jordnær. 37 år gammel ble hun enke med tre små barn under fire års alder. Det var aldri noen mulighet for henne til å leve virkelighetsfjernt eller ansvarsløst. Midt i et tøft liv med mange prøvelser var Jesu komme og himmelen for henne et levende håp.

Hva betyr det å være himmelvendt?
Det handler ikke om å leve i en drømmetilværelse uten bakkekontakt. Det betyr heller ikke å flykte fra problemer og vanskeligheter, eller ansvar og forpliktelser. Å være himmelvendt har heller ikke noe å gjøre med manglende livslyst eller en tilværelse uten mål og mening. Den himmelvendte er heller ikke bare opptatt av åndelige ting, men det handler om å ha en dimensjon i sitt liv som er større enn denne verden, og la det påvirke og prege vårt liv her i verden!

Livet med Kristus er ett liv med bena på jorda og hjertet i himmelen. Bibelen sier at vårt blikk skal være vendt mot det som er der oppe! Vårt hovedfokus skal altså være de himmelske verdier og kvaliteter. Det gjør oss ikke fremmedgjorte eller udugelige for livet i denne verden, men det gir oss kraft, inspirasjon og verdier til å leve livet her på jorden. Som Guds barn har vi vår borgerrett i himmelen. Vi har altså dobbelt statsborgerskap. Som menneske er jeg norsk statsborger, og det norske passet gir meg åpne dører verden rundt fordi Norge er et fredelig land med få fiender. Men vi er også borgere av himmelen, og vi representerer himmelriket i denne verden. Vår oppgave er på formidle himmelrikets kvaliteter til menneskene rundt oss.

Vi har lyst til å leve lange og gode liv her i verden. Det er rett og normalt. Gud har en godplan for våre liv, han har omsorg for oss, og han vil at det skal lykkes for oss. Han vil at vi skal være til velsignelse for andre mennesker. Men vi mister noe vesentlig hvis vi glemmer at vi er på vei til et bedre sted. Det er godt å leve her, men Paulus sier at “for meg er livet Kristus og døden vinning”. Med andre ord; et meningsfullt liv og en himmelsk framtid!

Mange spør hvordan det er i himmelen. VI kan lese en del om det i Bibelen, ikke minst i Johannes Åpenbaring hvor den gamle apostelen i fangenskap på øya Patmos får se inn i både endens tid og den himmelske verden. Med vakre ord beskriver han himmelen og det nye Jerusalem. Likevel aner vi at han var begrenset av menneskelige ord og språk, for det som himmelen rommer er det umulig fullt ut å beskrive.Det kommer fra tid til annen en bok om noen som har “besøkt” himmelen og kommet tilbake. Mange opplever slike bøker sterke og byggende for troen, og det er for så vidt bra. For min del engasjerer det meg lite å finne ut hvordan det ser ut i himmelen. Jeg tror Bibelen har gitt oss et glimt, men vi vil aldri se skjønnheten eller helheten før vi er der. Det som virkelig fasinerer meg er himmelrikets kvaliteter og verdier. Bibelen beskriver himmelen som en sted uten synd, vondskap, forbannelse, sykdom, krig, katastrofer, og den gode listen vil bli lang!

Himmelen er virkelig. Jesus sa at han skulle gå bort og berede et sted, en bolig, for den som tror på ham. Vi har et budskap til mennesker overalt i denne verden. Jesus ga sitt liv for oss alle, og gjennom troen på ham og ikke noe annet, er vi rede og klare for himmelen når dette livet er over.
Når vi tar imot Jesus flytter himmelen inn, og når livet her på jorden er over flytter vi inn i himmelen!

Ja til reservasjonsmulighet for leger

Regjeringens forslag om reservasjonsmulighet for leger når det gjelder henvisning til abort, er på høring med frist 30. april. Ved å løfte spørsmålet ut

i den enkelte kommune har den ellers så dyktige helseminister, Bent Høie, åpnet for mye strid og uro i kommunene. Etter min mening ville det beste være i denne saken at den avgjøres på nasjonalt nivå.

For det første er det viktig å se hva saken gjelder. Forslaget om reservasjonsrett handler ikke om innskrenkning av abortloven, og det er heller ikke et angrep på kvinners rettigheter.
Det er en kjent sak at Kristelig Folkeparti ønsker en ny abortlov som tar utgangspunktet i “retten til liv”, men det er ikke det denne saken dreier seg om. Dette handler om hvorvidt det skal være mulig for fastleger å ha en reservasjonsmulighet.

En stor del av presse og media synes ikke å ha forstått sakens kjerne, og bidrar dessverre til at denne debatten kommer helt ut av proporsjoner.

Partiet Venstre sier at “med regjeringens forslag skal leger over hele landet kunne utøve sin egen motstandskamp mot abortloven på legekontoret i møte med ufrivillige og ofte sårbare kvinner”. La det være sagt med all tydelighet; legekontorene skal selvsagt ikke være propagandakontorer verken for eller imot abort! Det finnes muligens eksempler begge veier, men en gravid kvinne skal som alle andre som oppsøker sin fastlege eller en helseinstitusjon blir møtt med respekt. Jeg forutsetter derfor at leger som av personlige samvittighetsgrunner henviser en kvinne videre til en annen lege, gjør dette på en respektfull måte!

Venstre mener også at menneskerettigheter står i fare ved dette forslaget, og de føyer til at “en lege ikke kan reservere seg mot noe som helst”. Det siste taler for seg selv, og det er ikke på linje verken med FNs uttalelser om samvittighetsfrihet i vanskelige etiske spørsmål, eller med Norsk legeforenings vurderinger omkring dette.

La oss se litt på hva høringsforslaget legger opp til, og hvordan dette kan fungere i praksis. For det første vil det bli kjent hvilke fastleger som ønsker å bruke denne reservasjonsmuligheten, slik at på de fleste steder i vårt land kan den aktuelle kvinnen velge en annen lege. I de tilfeller hvor en lege henviser til en annen lege, skal hun få mulighet til konsultasjon innen neste virkedag. Høringsforslaget sier også at der det ikke er noen annen lege skal kvinnens rett gå foran reservasjonsretten.

Det må gå det gå an i et samfunn som fremhever toleranse og gjensidig respekt som viktige verdier, å finne en ordning hvor samvittighetsfrihet for denne gruppen leger ivaretas uten at gravide kvinner krenkes.
Toleransens vei bør ikke ha enveiskjøring.

La livet leve!

Det er bare å innrømme det. Kristenliv og menighetsliv er fylt av veldig mye “må, måtte, burde og skal”. Alt for mange har slitt seg ut i dette strevet. Det betyr ikke at jeg tror på ansvarsløshet. Tvert om. Ansvar og forpliktelse er en del av det å være menneske, og frihet og ansvar går hånd i hånd. Problemet er bare at når kristenlivet bygges på krav og usunn ansvarsfølelse, forsvinner gleden og energien, og i stedet for effektivitet og resultater blir det slitasje og frustrasjoner. Man blir manipulert av sin egen dårlige samvittighet på grunn av alt det man ikke gjør eller ikke får til, og motivasjonen for å tjene Gud blir feil. Det finnes en bedre vei og en sunn balanse.

Vi må gjøre mer for Gud. Når feilaktige forventninger til seg selv og andre får dominere i kristenliv og menighetsliv, forsvinner friheten, kraften og gleden. I stedet blir det fordømmelse og dårlig selvfølelse, og med det følger kritiske og negative holdninger. I stedet for å være opptatt av mennesker blir vi opptatt av hvordan mennesker ser ut og hva mennesker gjør. Det er kort sagt religionenes vesen. Hele tiden må vi gjøre mer og for å bli godtatt, og hvis vi bare gjør mer for Gud og menigheten, vil større ting skje. Sannheten er at Gud ikke er avhengig av hva vi kan gjøre for ham. I stedet vil han leve sitt liv gjennom oss! I stedet for å streve, kan vi la livet leve!

Vi må be mer
. Jeg husker godt fra ungdomsårene. Jeg ville bli en “bønnekjempe” og gjøre mye for Gud. Når predikanter talte sterkt om betydningen av bønn, gikk jeg nesten alltid fram til forbønn. Jeg hadde ofte dårlig samvittighet fordi jeg ba for lite. Etter forbønn i et slikt møte bestemte jeg meg for å be flere timer hver morgen før jeg gikk på skolen. Dessverre falt jeg alt for ofte i søvn igjen, og i stedet for mer salvelse og kraft kom fordømmelsen tilbake. Etter hvert forsto jeg at bønn ikke handlet om antall timer eller mengde ord, men om relasjon med Gud. Bønn er ikke en lovisk plikt, men en enestående mulighet! Da fikk bønnelivet og kristenlivet en helt annen dimensjon.

Vi må ha en en oppgave. Jeg tror på en visjon og en retning for menigheten, og jeg tror på lederskap. Men menigheten består av unike mennesker med ulike talenter og nådegaver, og med det et mangfold av funksjoner. I kirke og menighetsliv må ofte lederne mase på folk for å få de til å ta på seg en oppgave innen menighetens mange virkegrener. Det blir et slit å “holde hjulene i gang”. Noen ganger sier folk kanskje mer ja til oppgaver mer for å hjelpe lederne, enn for å tjene Herren. Det kan lett bli feil. Selvsagt er menigheten og arbeidet i Guds rike “et spleiselag” hvor vi alle er med og bidrar, både med tid og penger, men det handler ikke om å gjøre noe for å tilfredssttile verken mennesker eller Gud.

La livet leve. Hva med å “nullstille virksomheten” og begynne og se etter nådegaver i stedet for oppgaver? Det ville bety en stor utfordring, ikke minst for lederskapet. Mye ville bli forandret, men kanskje vi fikk se nytt engasjement og større resultater. Gud har gitt alle talenter og nådegaver. Som ledere bør vi speide etter disse og ikke bare etter folk til å fylle organisasjonsplanen i menigheten. Som personer bør vi frimodig tjene Gud, og bruke og utvikle de gaver han har gitt oss. Der ligger kilden til å tjene Herren med glede! Eller med andre ord; La livet leve!