Levende bok

I gamle tider ble de kristne kalt “lesere” fordi de var kjent for å lese Skriften og ta den med seg på møtene. I min ungdom, da “Jesus-vekkelsen” gikk over landet, bar vi Bibelen med frimodighet og stolthet i gatene. I dag finnes Bibelen i alle slags oversettelser og fancy utgaver, og mange, ikke minst unge, har Bibelen på Pc eller Mac, eller på iPhone og mobilen. Alt dette er bra. Det er innholdet og tilgjengeligheten som teller, ikke innpakningen.

Levende bok. På Jesu tid var det to partier blant de skriftlærde. Det ene var fariseerne. De var bokstavtro. De var fulle av rettroenhet og brukte Ordet til å slå andre. Det andre partiet var saddukeerne. Det var liberalteologene som ikke trodde på oppstandelse fra de døde. Begge disse grupper var på kollisjonskurs med Jesus. De samme grupperinger finnes i dag. Noen har Bibelen som en lovbok, og de bruker den til å fordømme andre. Andre tolker innholdet slik det passer dem, i takt med tidens trender. Begge deler blir feil. Bibelen er en levende bok.

Jeg fikk smaken på Bibelen. Som ny kristen, 15 år gammel, fikk jeg smaken på Guds Ord. Det har gitt livet en fast grunnvoll, styrket og inspirert i det daglige, helbredet fra sykdom, gitt kraft i motgang, og gitt visdom i avgjørelser. Jeg brenner for at barn- og ungdom skal få et personlig forhold til denne boken. Det gjør en forskjell. Uten dette vil kristent ungdomsarbeid og menighetsliv skape konsumenter som ikke lenger er der når underholdningsverdien minker, eller de mister fotfestet når livets problemer blir for store.

Det gjelder å begynne rett. Hvis man knepper den første knappen feil, blir resten galt.  For det første må vi begynne med hovedpersonen. Jesus finnes i alle Bibelen bøker, og når vi møter Jesus i Skriften, blir det en levende bok!  For det andre er Bibelen èn bok. Den må sees i sammenheng, og den må alltid leses og forstås ut fra sitt hovedbudskap; veien til frelse, og hovedpersonen; Jesus Kristus! For det tredje har vi fått en guide. Bibelen er den eneste boken vi kan lese med forfatteren på innsiden. Den Hellige Ånd som bor i oss, er vår veileder. Bibelen sier selv at “bokstaven slår i hjel, men ånden gjør levende”. Det er spennende å lese Bibelen i et nært samarbeid med forfatteren! Da blir det levende bok!

Reklamer

Humor, tro og grenser

Nylig deltok jeg i panelet på “Den store humorfestivalen” med tema: “Humor og tro/religion”. Debatten ble ledet av Per Inge Torkildsen. Det ble egentlig mer humoristisk meningsutveksling enn debatt, tiden gikk for fort til å gå i dybden. Likevel ble viktige sider belyst. Humor er viktig for oss mennesker, og vi må ikke sette for snevre grenser på dette område. Humor kan utelukkende ha den hensikt å skape latter og glede, men den kan også være samfunnskritisk og opinionsdannende. Men når komikk blir personsjikane, endeløse tirader av banning og sexprat, eller direkte krenkelse av andres tro og meninger, bør det stilles spørsmål. Her har komikere et etisk ansvar som alle andre aktører i samfunnet.

Grunnleggende tror jeg på glad kristendom, og humor er en del av dette. Mye kristne møter og gudstjenester er alt for kjedelige, lite engasjerende og mangler humor. Gud har skapt humoren, og såvel predikanter som menigheter må lære seg å bruke dens positive kraft enda bedre.
Kirker og pastorer er sikkert ikke så spennende objekter for parodi som politikere og kjendiser, men vi må selvsagt også tåle å bli holdt moro med. Jeg husker godt når Steinar Lyse og Per Inge Torkildsen (Løgnaslaget) tidlig på nittitallet “gikk løs på” Karisma Senter på TV-Vest. Senere “fikk jeg den ære” å bli parodiert i høstens revy på Folken. Noen synes det var ille, men jeg må innrømme at det var morsomt.

Likevel er det grenser som komikere må tenke igjennom, og som vi alle må tenke igjennom. Når komikk og parodi blir sjikane glemmer man at alle har et liv og en familie som er mye verd. Vi må også tenke på at komikkens bruk av ord flytter grenser og setter grenser, og ingen ønsker seg et samfunn uten noen grenser. Noen ganger kan det virke som om journalister og komikere er hevet over de grenser alle andre må forholde seg til.

Samtidig vil jeg hevde at kristne ledere og kirker er svært tolerante. Muslimene tåler ikke at deres profet eller hellige bok blir spottet. Som kristne, derimot, tåler vi latterliggjøring av vår tro og kristne symboler hele tiden. Selvsagt må vi skille mellom parodiering av dumheter vi gjør, måter vi taler på eller gjør ting på, symboler og ytre ting, og selve budskapet. I min kristne forståelse betyr ikke ytre ting, kirkebygg og religiøse symboler mye, det er det indre liv som teller. Innholdet er hellig, ikke innpakningen. Likevel er jeg bevisst på grenser i forhold til det som oppleves hellig og ukrenkelig for mennesker, ikke minst for andre, uansett hvilken tro de måtte ha.

Det finnes ingen ferdig fasit på hvor disse grenser går, men det bør debatteres og fokuseres på. Også homoristiske samfunnskritikere og kritiske journalister må være under konstruktiv kritikk.

Skattefradrag – for noen eller alle?

I Norge har vi en god ordning som gir hver skattebetaler retten til 12000 i fradrag på selvangivelsen for gaver til frivillige organisasjoner og menigheter. Dette er ikke minst et resultat av Kristelig Folkepartis utrettelige innsats for frivillighets-Norge.
Nå melder avisene at regjeringen velger å frata frittstående menigheter ordningen med skattefradrag for gaver i neste års statsbudsjett. Dagfinn Høybråten er på banen og sier: “
Det viser manglende respekt for religionsfriheten når menigheter som ikke organiserer seg slik det passer regjeringen skvises ut av fradragsordningen.

Hvis dette medfører riktighet, er det nok et eksempel på regjeringens arroganse i forhold til kristne forsamlinger og trosfrihet.

Etter min mening skulle dette være en ganske enkel sak. Alle menigheter som er registrerte  som trossamfunn, eller er ordnet som en forening/ stiftelse osv., bør ha samme vilkår, enten de tilhører et nasjonalt kirkesamfunn eller er frittstående.

Jeg håper at media tar kraftig tak i dette, og at regjeringen får merke de neste dagene at vi lever i et samfunn hvor toleranse og like rettigheter ikke bare skal gjelde de som passer inn i regjeringens form.