Biskopens tale

Talen til biskop Michael Curry i det engelske prinsebrylluppet 19.mai er verd å høre. I 13-14 minutter fengslet han ”en hel verden”. Den ligger selvfølgelig tilgjengelig på You Tube. Brudeparet hadde selv valgt denne pastoren til å tale, og de hadde valgt teksten fra Høysangen 8:6” Sett meg som et segl på ditt hjerte, et stempel på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en Herrens brann”.

Talen var kraftfull. Jeg siterer: ”Guds kjærlighet kan forandre verden! Kilden til denne kjærligheten er Gud selv. Jesus døde for å frelse oss alle, han ofret sitt liv for oss. Hvis vi oppdager kraften i kjærligheten vil det være som å oppdage ilden på nytt.”
Media var positivt «sjokkert». «Han stjal showet», var en av kommentarene. Biskopen selv har deltatt i mange nyhetssendinger og ”talkshows” etter seremonien med fokus på denne talen. Han ble verdensberømt over natten!
Den fornemme forsamlingen i ”the royal wedding” hadde neppe hørt noe lignende i en slik setting. Stilen var annerledes og budskapet rett på sak!

Men så kommer det et stort MEN fra noen i “kristen-Norge”. De har “googlet” biskopen og foretatt en “bakgrunnssjekk” av hans liv og lære. På facebook skriver mange av disse og konkluderer svært negativt. Dette er en “liberal” biskop som går inn for likekjønnede ekteskap, og hans forkynnelse tenderer mot New Age. Dette er ikke kristendom, men derimot “kristlam”, og hans definisjon av kjærlighet er ikke bibelsk osv.

Jeg er ikke ute etter å forsvare biskopens syn i ulike spørsmål, og jeg har ikke grunnlag for å uttale meg om hans liv eller lære. Jeg har heller ikke foretatt noen grundig “bakgrunnssjekk” av biskopen. I stedet har jeg tenkt at alle de hundretalls millioner som så denne vielsen fikk høre en tale som var uvanlig sterk og levende, og de fikk med seg budskapet som ble gjentatt igjen og igjen om kraften i Guds kjærlighet.

Noe av det som kom fram på facebook var at her manglet det klar forkynnelse om synd, og noen etterlyste klar tale om omvendelse osv. Jeg ser dette litt annerledes. Vi kan neppe forvente at “alt Guds Ord” skal komme med i en 13-14 minutters tale i en vielse i det engelske kongehus. Dette var verken et vekkelsesmøte eller en bibelundervisning.

Her sitter vi “hjemme på berget” og de fleste kirker og menigheter taler bare “til seg selv”, og de fleste av oss predikanter taler for det meste til kristne. La oss ikke i all vår “rettroenhet” miste det store perspektivet.

Jeg velger som Paulus å glede meg når Kristus blir forkynt, selv om det kan være brist både hos budbæreren og hans teologi. Min bønn er at mange av de som så og lyttet fikk tak i budskapet om at Guds kjærlighet er en ild som kan forandre verden, og at Jesus viste oss den kjærligheten da han ga sitt liv for alle mennesker. Kanskje dette ble en døråpner til tro for noen og at Guds Ånd kan bruke det videre i deres liv. Og hvorfor skal ikke vi positivt bruke den åpne døren dette skapte til å forkynne evangeliet med enda større frimodighet til alle mennesker!

Kirken er ikke et gammelt hus

Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle”, heter det i den danske presten og dikteren Gruntvigs salme fra 1836. I salmen beskrives sammenhengen mellom det ytre huset med sitt tårn og sine symboler og det indre åndelige huset på en interessant måte. Jeg deler ikke Gruntvigs oppfatning av kirkebygget eller symbolenes betydning, men det er ingen tvil om at det i hans salme er det åndelige huset som teller mest. I vers to skriver han; ”Himlenes Gud visst ei bebor huse som hender mon bygge”, og i tredje vers: ”Vi er Hans hus og kirke nå, bygget av levende stene”. Så langt Gruntvigs legendariske salme.

Kirke er ikke en bygning
Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Det er selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.
Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke (Matt 16:18).» Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er ”singel-kristen”
Ingen er kirke eller menighet alene. I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Den fullkomne menighet
Noen leter etter den «fullkomne menighet». Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening a religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker.
Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø! Jeg anbefaler sterkt å finne sin plass på gudstjenesten søndag sammen med sin kirke!

Ingel ”sigel-kirker” heller
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”.
Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre!
Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.
Faren med kirkesamfunn er at de lett stivner til og rett og slett får for mye å ta vare på i stedet for mot og vilje til å satse og tenke nytt. Mange vekkelsesbevegelser har endt som tilstivnede kirkesamfunn, dessverre. Det er en av grunnene til at det igjen har oppstått nye bevegelser. Kirkehistorien viser at det ofte har vært rett, Guds ånd og Guds ord har behøvd nye åpne kanaler å virke gjennom for å nå nye mennesker.
Likevel, når vi ser de lange linjer har også mange bestående kirker etter hvert tatt opp seg seg ”det nye”, og sammen har de blitt en fornyet og sterkere strøm i nasjonen.

Kirken er ikke et gammelt hus
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på nettverkstanken, både innenfor, utenfor og noen ganger på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd.
Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Grundtvigs gamle salme har dobbel betydning. Om kirkebygget faller, står den levende kirken. Men Jesus Kristi kirke er ikke et gammelt hus, men et nytt og friskt åndelig hus, og det huset står uansett hva som skjer – og det skal seire!

Helbredelse

Helbredelse ved bønn er et tema som stadig kommer opp til debatt. I Norge hadde vi i mange år ”kvakksalverloven” av 1936 som handlet om ”innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur”. Loven skulle beskytte både legeyrket og den syke fra «bløffmakere». Heldigvis har trosfriheten stort sett gått foran denne loven når det gjelder praktisering av forbønn for syke. Fra 1. januar 2004 ble ”kvakksalverloven” opphevet og ble fra samme dato erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og paksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av ”den sunne lære”. En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter ”lovet for mye” eller den syke fikk opplevelsen av å ha ”for liten tro”.

Med pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en ”nytestamentlig menighet”. Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i ”ytterkantene” eller utenfor den offisielle pinsebevegelsen. Troens Bevis og Aril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70 og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte. I dag er det ikke lenger bare ”pinsevenner som er pinsevenner”. Oasebevegelsen og IMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd. Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv. Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et ”trospress” som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og prakis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på ”helbredelsespredikanter”, eller på mennesker med spesiellle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal ”følge etter spesielle predikanter”, men han sa at ”helbredelse skal følge etter de som tror”. Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen. Vi kan alle legge hendene på de syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjennopprettet syndefallet, og at en dag – i den nye verden – skal forsoningsverket slå 100% igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død! Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Den sjelesørgeriske siden er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet! Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og de troendes forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!

 

Frelse eller dom på Guds agenda

Når jeg følger en del av debattene i kristne medier går det opp for meg at det er et dypt skille i oppfatning både i Gudsbilde og i synet på hvordan Gud handler i vår tid. Det samme skille finnes også i en del av forkynnelsen i kristne kirker.

Gudsbilde
Jesus kom for å vise oss hvem Gud er. Jesus hatet synden, men desto mer elsket han synderen. Hele Jesu liv og tjeneste utstrålte godhet og kjærlighet til mennesker, og hans kraft satte mennesker fri og ga dem en ny framtid!
Da Jesus møtte den blinde mannen (Johs kapittel 9), begynte disiplene med en gang å spørre om hvorfor han var født blind. Var det på grunn av hans egen synd eller foreldrenes synd? Jesus avviser denne tankegangen radikalt. Ingen har syndet, svarer Jesus. Med dette vil Jesus slå fast at blindheten ikke er en straff fra Gud for hans personlige synd, eller foreldrenes synd. Jesus helbreder den blinde mannen og i stedet for å diskutere skyld fokuserer Jesus på oppdraget. ”Så lenge det er dag må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg,” sier han. Jesus kom for å frelse, helbrede og sette fri. Hans kjærlighet til mennesker var hans drivkraft, og ved sitt liv og sin tjeneste viste han oss hvem Gud er.

Gammeltestamentlig domstankegang
I de siste måneder har ulike påstander om hva Gud står bak eller hva han tillater, vært framme i forbindelse med den mye omtalte boken om ”22-juli profetien”. Jeg er forundret over hvordan mange som blander sammen den gamle og nye pakt.
Den gamle pakt bygde på loven og dens klare betingelser, mens den nye pakt bygger på det som Jesus har gjort. Vi må forstå hvilken pakt og hvilken tid vi lever i, nemlig nådens tid hvor evangeliet forkynnes til frelse og forsoning for både personer og nasjoner. Når noen hevder at land og folk kommer under forbannelse eller dom fordi nasjonen ikke velsigner Israel, eller på grunn av synd og ugudelighet, har man lagt til side hva Jesus har gjort på korset og hva hans forsoningsverk innebærer (2 Kor 5:17-21). Bibelen sier at det kommer en dommens dag, men vi lever i nådens tid.

Syndens konsekvenser og Guds straff
Det er en velsignelse å følge Guds Ord, og synd og ulydighet kan ha negative konsekvenser, både personlig og for folk og nasjon. Likevel betyr ikke det at Gud utfører ”straffereaksjoner” eller dom over personer eller nasjoner i forhold til deres synder.
Hvis våre liv skulle basere seg på Guds velsignelse eller forbannelse i forhold til våre egne gjerninger, har evangeliet og Guds nåde ingen funksjon eller kraft. Da ville kristen tro ville være som alle andre religioner. Jesus tilgir og gjenoppretter, slik at på tross av våre fall og feiltrinn finnes det en vei videre i livet ved Guds nåde, fri fra fordømmelse og skyldfølelse.
Gud har allerede straffet og dømt all synd og ugudelighet gjennom sin sønn Jesus Kristus, og vårt budskap til denne verden handler om å ta imot frelse og forsoning.

Forsoningens tjeneste
Det er fortsatt dag. Det er tid for å gjøre Guds gjerninger. Som Jesus var verdens lys, er vi som kristne og kirker i dag verdens lys.
Når det gjelder endetid og profetier advarer Bibelen oss mot å «bli drevet fra sans og samling”. Gud leder heller ikke sitt folk gjennom skremsel og frykt, men ved sitt Ord og sin Ånd. Som aldri før behøver vi å holde fokus. Vi har fått forsoningens tjeneste, ikke fordømmelsens tjeneste.
Frelse er på Guds agenda for vår tid!

Norge etter 22. juli

Det har blitt sagt igjen og igjen de siste dagene, både av vår statsminister og mange andre: Norge blir ikke det samme igjen etter terroraksjonene 22. juli. Jeg tror det er rett. Vi går inn i en avgjørende viktig fase i vår historie.

Først tenkte alle at det var ekstreme muslimer som sto bak og truet vårt demokrati og vår ytringsfrihet. I stedet var det en etnisk nordmann som gikk til angrep på det demokratiske og flerkulturelle samfunnet. Et sjokk! Resultatet av terroren ble det motsatte av det drapsmannen ville, nemlig å stanse utviklingen av et fritt og åpent samfunn. I stedet merker vi en ny opplevelse av å være ett folk på tvers av etniske, kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer. Det gir håp for framtiden.

Vi vet vi at framtidens utfordringer står i kø. Jeg reagerer sterkt på at det er personer i det kristenpolitiske miljø som mener dette skjedde fordi Gud ikke lenger holder sin hånd over landet på grunn av avkristningen. En gammeltestamentlig domsteologi. Ulykker og katastrofer kan ikke uten videre måles verken i forhold til ugudeligheten i landet eller de kristnes bønneinnsats. Under de verste regimer har Guds sak gått fram. De mest kristne samfunn har blitt rammet av jordskjelv eller krig. I en verden hvor både kjærlighet og djevelskap finnes, er det mye vi ikke kan forklare, både på det personlige og nasjonale plan. Det vi vet er at Gud lot sin vrede ramme sin Sønn, Jesus Kristus, og at han etterjager personer og nasjoner med sin uendelige kjærlighet.

Terrorangrepene freder selvfølgelig ikke verken Arbeiderpartiet, regjeringen eller andre fra framtidig politisk debatt. Men i sorgen samler man seg om det man har felles. Høstens valgkamp vil være preget av dette og mane til disiplin. Vi vil at kjærligheten skal seire over hatet, og vi ønsker et åpent demokratisk samfunn! Men bak alle gode ord om kjærlighet og toleranse, ser vi store og viktige forskjeller i tenkning om framtidens flerkuturelle samfunn.

Vi har hørt taler om mer åpenhet og mer demokrati. Hvordan kan et slikt samfunn bygges, samtidig som politiet må forterkes for å forsvare både våre folkevalgte og beskytte folket fra ekstreme elemeter?
Vi har sett hvordan folk har søkt til kirken i denne fasen. Det ligger fortsatt en tro på Jesus Kristus og Hans kirke i fokesjelen. Hvordan tar vi vare på den og hvordan kan vi være tydeligere på vår grunnvoll og våre røtter i framtidens mulitireligiøse samfunn?

Hva nå, Norge? Spørsmålene står i kø, og de vil få sine svar, forhåpentligvis til det beste for land og folk. Her har vi som menigheter et stor ansvar for å delta og vise vei, i bønn og samfunnsansvar.Jeg tror at Jesu Kristi Kirke er lys og salt i nasjonen, og jeg vil sterkt oppmuntre til mer bønn for landet og landets ledere. Det tror jeg på av hele mitt hjerte.

Dommedag – ikke i morgen!

Rundt hele verden har det i det siste vært oppslag om at dommedag er i morgen, lørdag 21. Mai. Finurlige utregningsmetoder av “profetiske dager og tider” er brukt for å få fram denne datoen. “Profeten” som står bak dette heter Harold Camping (89), president for en California lokalisert familieradiostasjon. Han var også på banen i 1994 med samme type profeti. Som vi vet skjedde ikke! Gjennom historien har det vært mange av disse feilslåtte profetiene – alt for mange. Man kan bare forundre seg over at det stadig er mennesker som går på slike ekstreme fantasier.

Bibelen taler om fire dommer. Den første er i fortid, og de tre andre ligger foran oss. Den første og viktigste av alle var når Jesus ble dømt på korset for alle verdens synder. Det betyr at den som tror på Ham aldri kommer til dommedag, fordi Jesus tok straffen og ble dømt i vårt sted (Johs 3:18).

For det andre taler Bibelen om Kristi domstol. En dag skal de troende fram for Kristi domstol. Dette er ikke en dom til frelse eller fortapelse, fordi man  allerede er blitt frelst og har kommet hjem til Gud. Men det er en bedømmelse av ens liv, og hver og en skal få sin lønn. Her er det mye å undre seg på, men det beste er å overlate dette til en nådig og rettferdig Gud. (1 Kor 3:8-15 / 2.Kor 5:10).

For det tredje taler Bibelen om dommen over nasjonene. Det skjer når Jesus kommer tilbake på Oljeberget. Antikrist samler sine tropper fra hele verden til krig mot Israel, og det er kamper i Jerusalem, ved Harmageddon, og i Josjafats dal. I Josjafats dal skal han dømme nasjonene. Vi leser om dette i profeten Joels tredje kapittel. (Joel 3:7)

Deretter oppretter Jesus det tusenårige fredsriket, som vil bli en fantastisk tid på jorden. Etter disse 1000 år venter den siste store dommen, kalt dommedag (Åp 20:11-15).

Mange sammenblander Jesu gjenkomst med dommedag, men det er vidt forskjellig hendelser.

Selvfølgelig finnes det ulike syn og bibeltolkninger om disse ting blant teologer og kristne retninger, men det er uansett ingen ting som tyder på at dommedag er i morgen! Det er minst 1000 år til!

Jeg anbefaler min bok “Livet i endens tid” – Hermon Forlag

Brenne hellige bøker

Pastoren i en menighet i USA har varslet at de skal brenne Koranen 11. september. på årsdagen for terrorangrepet i New York i 2001. Nå er pastor Terry Jones og menigheten i “tenkeboksen” etter alle de advarsler og protester som har kommet mot dette. Vi får håpe at denne mannen og hans disipler besinner seg! De har enda et par dager på seg til å komme til fornuft.

Selvsagt er det respektløst og meningsløst å brenne “hellige bøker”, enten det er Bibelen eller Koranen. Jeg mener det samme om flagg. Brenning av flagg er en respektløs handling, uansett hvem som gjør det og for hvilken sak. Vi har sett disse ting i politiske protester, og til og med i underholdningsbransjen. Verden behøver ikke denne typen aksjoner, eller “morsomheter”.  Respekt for hverandres tro og meninger er en grunnleggende verdi! Respekt betyr ikke enighet, men uten gjensidig respekt blir all dialog og fredsarbeid umulig!

En annen sak er at for en kristen er ikke Bibelen en relikvie eller “hellig gjenstand”. Det er innholdet som er hellig, ikke permer og trykksverte. Man kan brenne Bibler, men innholdet lever! Men det forsvarer selvsagt ikke å brenne verken Bibler eller andre “hellige bøker”. Jeg tror at Bibelen er Guds Ord til alle mennesker, men jeg har ingen problemer med på vise respekt for de bøker som regnes som hellige i andre religioner. Paulus viste respekt for de religiøse og deres gudstro da han besøkte Areopagos, selv om han ikke var enig med dem. Og Jesus sa tydelig at slik vi vil at andre skal være og gjøre mot oss, slik skal vi være mot dem.