Tragedien Gaza

Redaktør Helge Simmonnes hadde en klok og balansert kommentar i “Vårt Land” under tittelen “Israel rammer seg selv”.
Vi er alle sjokkerte over den tragedien som utspilte seg i havet utenfor Gaza.
At liv går tapt er alltid og uansett et nederlag.

Jeg er opptatt av Norges holdning og reaksjon. Norsk regjering og myndigheter er tidlig på banen i morgentimene med sin fordømmelse av Israel. I motsetning til  president Obama som selvsagt beklaget dette sterkt, men likevel ønsker en nærmere utredning av hva som har skjedd, før han uttaler seg for bastant, behøver ikke Norges regjering det. De vet nok til å fordømme!
Jan Egeland ved UPI brukte også enormt sterke ord i sin fordømmelse på TV i dag, og i sin negative beskrivelse av den demokratisk valgte israelske regjeringen.

Jeg er enig med statsministeren i at det bør komme en uanhengig – og upartisk- gransking av dette. Men jeg er uenig i at man er på banen med fordømmelse før man vet mer og hva som egentlig skjedde. Medias omtale av skipene som nødhjelpsskip bør også balanseres. Så vidt med bekjent handler det om skip med palestinaaktivister, ikke FN-personell eller Røde kors hjelpearbeidere, selv om det ikke forsvarer det som skjedde i morgentimene i dag.

En annen sak er at en del norske politikere ikke minst på den sosialistiske siden overdriver sin innflytelse når de straks tar ansvar for verdensfreden og er på banen og krever handlekraft i FN og boikott av Israel.

Når det gjelder blokaden av Gaza handler det grunnleggende ikke om å hindre nødhjelp, men om å hindre en opprustning av Hamasregimet, slik Simmones skriver om i sin kommentar.
Uavhengig av tragedien i morgentimene i dag forundrer det meg at ikke Egypts og de moderate araberlandenes holdning til Gazaregimet belyses mer av norske media. Hvorfor stenger Egypt grensene og blokkerer Hamasregimet? Sannsynligvis av samme grunn som Israel, å hindre en opprustning av Hamas. Hvorfor anklages ensidig Israel og ikke Egypt for dette?
Det skulle jo vært naturlig for araberlandene i nærheten å ønske å hjelpe sine egne.

Selvfølgelig må alle krefter nå settes inn for at sivilbefolkningen skal få hjelp, og vi må inderlig håpe at gode og moderate krefter i verdenspolitikken og i Midt-Østen kan hjelpe de impliserte parter med å få til dette.

De neste dagene vil vi få vite mer, og kanskje noen har uttalt seg for tidlig på et alt for tynt grunnlag.
I så fall kommer det neppe noen baklagelser.
Men at menneskeliv går tapt er alltid en tragedie, enten det er palestinske selvmordsbombere eller en militær aksjon som denne.

Det finnes også ukritiske og ytterligående røster blant både palestinavenner og Israelvenner, men nå er det grunn til å besinne seg og vente på saklig informasjon, og forsøke å se helheten i Midt-Østen problematikken både i historisk og i dagens perspektiv. Hvis ikke vi som har det på avstand kan tenke konstruktivt og debattere fredelig, er det ikke rart at det er vanskelig å kommunisere for de som lever i ildlinjen på begge sider av grensene.

Reklamer

Yes, we can!

Identitet er viktig. Det gjelder både enkeltpersoner og menigheter. Som kristne har vi vår grunnleggende identitet i Jesus Kristus. Å være bevisst på sin identitet skal ikke føre til isolasjon eller sekterisme, men til trygghet og åpenhet for andre.

Relasjoner og samarbeid. Vår tid kaller på samarbeid, og uten relasjoner mister vi både velsignelser og innflytelse. Å være en del av et konkret nettverk står selvsagt ikke i noen motsetning til å stå sammen med alle levende kristne kirker. Overdreven vektlegging på kirkesamfunn og bevegelser har blitt brukt til å skape unødvendige skiller som gjør oss snevre og innadvendte, og noen ganger selvgode og arrogante. I stedet kan det positivt uttrykke vår plassering i kristenheten som en del av noe enda større.

Visjoner og målsettinger. Jeg ser at Pinsebevegelsen i Norge er inne i en interessant og spennende fase av nytenkning og utvikling, og en del nye og yngre ledere er på vei opp og fram.  Det gir framtidstro! Pinsebevegelsen er et stort mangfold av ulike menigheter. Hver menighet er selvstendig og kan utvikle sin lokale identitet og egenart samtidig som man er en del av et større nettverk. Personlig har jeg stor tro på den lokale menighets selvstendighet, men jeg ser også at man behøver felles visjoner og målsettinger som setter den lokale menigheten i bevegelse! Ingen er seg selv nok. “En menighet som lever for seg selv, dør for seg selv” (William Temple).

“Å gjøre Jesus synlig for alle “. Dette mottoet er et godt utgangspunkt. Det er viktig at ledere står opp sammen og kommer med tydeligere visjoner og strategier.  Jeg vil oppmuntre Pinsebevegelsens lederråd og menighetenes pastorer og lederskap til å tenke igjennom hva som skal til for å komme ut av isolasjon og innadvendthet, få fram nye ledere, slippe til en ung generasjon, og møte utfordringene i dagens flerkulturelle samfunn. Det handler om å bygge menigheter som er tidsaktuelle og relevante i  budskap og virkeform i bygder og byer.

Gode råd og bakking. Mange menigheter og lederskap trenger rett og slett noen utenfor lokalmenigheten til å se situasjonen med friske øyne. Man trenger gode råd og bakking til å ta de noen ganger tøffe grep som må til for å bevege menigheten inn i framtiden. Det handler ikke om innblanding eller overstyring, men om støtte og samhandling for å komme ut av grøfter og gamle hjulspor. Alternativet kan bli at en del menigheter fjernes fra kartet i løpet av noen år.
Samtidig kan Pinsebevegelsen være en effektiv drivkraft i et enda større og bredere nasjonalt samarbeid for å bringe evangeliet til landet vårt.  Tiden er nå, og som Barak Obama sier: “Yes, we can!”

Palestiniakomiteen bommer!

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg leste i dagens aviser at Palestinakomiteen oppfordrer til boikott av og protest mot Israels innslag i Grand Prix. Politikk er politikk, men å blande dette inn i Eurovision Songcontest, blir meningsløst. Palestinakomiteen bommer fullstendig her. Forresten får de det travelt med å gå andre regimer også etter i sømmene. La oss vise oss som det folket og publikummet vi er og bør være, som heier og applauderer sanger og sangere fra alle land uten å gjøre dette til politikk. Jeg har ikke noe behøv for å forsvare alt Israels regjering gjør, men Midt-Østens eneste demokrati fortjener ingen boikott! Og uansett er det feilsått og dødfødt, ja, nærmest latterlig i denne settingen! Lykke til Israel og alle andre land på lørdag i Eurovision Songcontest (Melody Grand Prix)! Må den beste melodien vinne!

Mot normalt

Mange husker skuespilleren Leif Juster. Ett av hans mesterverk er den legendariske  framføringen av “mot normalt” I dag ser vi at den postmoderne, humanistiske “religionen” i Europa, har avskaffet de fleste absolutter. Mennesket settes i sentrum, alt blir subjektivt, sannhet som begrep forsvinner. Det blir vanskelig å holde orden på hva som er normalt eller “mot normalt”.

Den katolske kirke rystes i disse dager av anklager om pedofile og homofile overgrep i stor stil. Noen så “Viggo på lørdag” hvor pater Kjell Arild Pollestad forsvarte seg frisk mot anklagen om voldtektsforsøk på en navngitt katolsk prest. Jeg har selvfølgelig verken ønske om eller mulighet til å bedømme denne aktuelle saken. Pollestad selv  gjorde det eneste han kunne gjøre, nemlig å møte fram i studio og forsvare seg. Generelt er det tragisk å se hvordan unormale ting har fått utvikle seg innen presteskapet og klosterlivet i Den Katolske Kirke, men vi må tross alt ikke glemme at de aller fleste overgrep skjer faktisk innen hjem og familie. Uansett, hver eneste overgrep er ett for mye, ikke minst når det rammer barn!

Seksuelle overgrep er både “mot normalt” og tragisk
, og det må forventes en høy standard innen den kristne kirke. I kirker og menigheter må vi behandle dette både preventivt, sjelesørgerisk, og i forhold til lov og rett. Taushetsplikten er hellig, men skal ikke beskytte lovløshet eller overgriperen framfor offeret. Slike saker har mange sider, og prester, pastorer og ledere behøver skolering i å håndtere slike situasjoner.

Media har en viktig oppgave, både som samfunnsaktør, og som en normgivende kraft og forsvarer av rettferdighet. Men det går for langt når medias rolle blir å være en moderne gapestokk. Nyheter blir viktigere enn rettferdighet, og det kan undergrave rettssikkerheten. Det blir lett dobbeltmoral. Folk som får uriktige beskyldninger mot seg får sine liv ødelagt, og media gjør lite for å rette på det der hvor det faktisk tok feil.

Pater Pollestad hadde et viktig poeng
når han hevdet at det ikke er noe unormalt i å gi en av samme kjønn en vennskaplig klem, eller å dele et dobbeltrom på hotell. Vi lever i en tid da svært mye unormalt har blitt “normalt”, men det er også mye normalt som kan bli “unormalt”. Å bo sammen med en venn eller kollega av samme kjønn på en reise, er helt normalt selv om det kan finnes unntak hvor dette ble unormalt. Naturlige kjærlighetsuttrykk innen vennskap og familie må ikke mistenkeliggjøres. Resultatet blir et kaldt og følelsesløst samfunn.

Vi behøver et samfunn uten fordømmende holdninger, men med klare normer og begreper om hva som er normalt. Vi mennesker er forskjellige og har forskjellig kulturell bakgrunn og uttrykksmåter. Men det er og blir noe som er normalt og noe som er “mot normalt”.