Kirken er ikke et gammelt hus

Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle”, heter det i den danske presten og dikteren Gruntvigs salme fra 1836. I salmen beskrives sammenhengen mellom det ytre huset med sitt tårn og sine symboler og det indre åndelige huset på en interessant måte. Jeg deler ikke Gruntvigs oppfatning av kirkebygget eller symbolenes betydning, men det er ingen tvil om at det i hans salme er det åndelige huset som teller mest. I vers to skriver han; ”Himlenes Gud visst ei bebor huse som hender mon bygge”, og i tredje vers: ”Vi er Hans hus og kirke nå, bygget av levende stene”. Så langt Gruntvigs legendariske salme.

Kirke er ikke en bygning
Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Det er selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.
Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke (Matt 16:18).» Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er ”singel-kristen”
Ingen er kirke eller menighet alene. I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Den fullkomne menighet
Noen leter etter den «fullkomne menighet». Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening a religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker.
Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø! Jeg anbefaler sterkt å finne sin plass på gudstjenesten søndag sammen med sin kirke!

Ingel ”sigel-kirker” heller
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”.
Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre!
Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.
Faren med kirkesamfunn er at de lett stivner til og rett og slett får for mye å ta vare på i stedet for mot og vilje til å satse og tenke nytt. Mange vekkelsesbevegelser har endt som tilstivnede kirkesamfunn, dessverre. Det er en av grunnene til at det igjen har oppstått nye bevegelser. Kirkehistorien viser at det ofte har vært rett, Guds ånd og Guds ord har behøvd nye åpne kanaler å virke gjennom for å nå nye mennesker.
Likevel, når vi ser de lange linjer har også mange bestående kirker etter hvert tatt opp seg seg ”det nye”, og sammen har de blitt en fornyet og sterkere strøm i nasjonen.

Kirken er ikke et gammelt hus
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på nettverkstanken, både innenfor, utenfor og noen ganger på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd.
Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Grundtvigs gamle salme har dobbel betydning. Om kirkebygget faller, står den levende kirken. Men Jesus Kristi kirke er ikke et gammelt hus, men et nytt og friskt åndelig hus, og det huset står uansett hva som skjer – og det skal seire!

Reklamer

Et større pinsenettverk

Pinsebevegelsen er inne i en positiv utvikling. Lederrådets evne til å tenke visjonært og målrettet samtidig som det åpnes for et mangfold av menigheter er bra, og vi ser konturene av en bevegelse som kan bli en plog i landet, med både spiss og bredde, tydelighet og romslighet.

Samtidig tror jeg at Pinsebevegelsen ikke bør være altfor opptatt av at flere skal slutte seg til, verken enkeltmenigheter eller bevegelser.  Noen av oppslagene i de kristne avisene kan gi inntrykk av det når man spekulerer i hva som blir sagt ved kaffebordet blant lederne i Oslo Kristne Senter, eller hva som må til for at “De Frie Evangeliske Forsamlinger” skal slutte seg til. Selv om det er positivt ment tror jeg det er viktig at den enkelte  menighet og lederskapet selv får definere hvor de står og hvor de er på vei. Jeg er trygg på ulike forsamlinger og lederskap vil gå den veien de kjenner er rett for dem, i gode relasjoner med andre menigheter og bevegelser.

Karismakirken i Stavanger knyttet seg til Pinsebevegelsen i 2010 etter å ha vært en frittstående karismatisk menighet. Mens jeg fortsatt var hovedpastor i menigheten, ble det klart for meg at vi behøvde å være en del av et større nettverk. Vi hadde gode relasjoner nasjonalt med en rekke pinsemenigheter og frittstående forsamlinger, og lokalt med byens ulike kirker. Personlig ble jeg invitert inn i pastorfellesskapet blant pinsevennene i Rogaland flere år før vi bestemte oss for å blir en del av bevegelsen. Det er alltid positivt når relasjon kommer foran organisasjon.

Vi samtalte åpent i lederskapet i Karismakirken om betydningen av nettverk, og hadde flere alternativer oppe til vurdering, etter hvert også i samråd med ham som skulle bli neste hovedpastor. Konklusjonen ble pinsebevegelsen, noe menigheten tok godt imot det, selv om store deler av vår forsamling på den tid hadde liten eller ingen bakgrunn i bevegelsen.
Beslutningen om å tilknytte oss Pinsebevegelsen var ikke var motivert ut fra “rotløshet” eller “lengsel etter å komme tilbake”, men ut fra hva vi tror er det beste med tanke på framtiden!

Når Korsets Seier skriver om forsoning med “De frie venner” mer enn 100 år etter Norqvelle og Barratt, oppleves det litt kunstig. Vi har hatt et utmerket samarbeid med “de frie venner” i byer og bygder over hele landet i mange tiår, ikke minst i fellesmøtesammenheng. Hvis “De Frie Evangeliske Forsamlinger” skulle ønske å bli en del av pinsebevegelsen, tror jeg det er viktig at det handler om en framtidsrettet visjon for menigheter, by og land, mer enn å rydde opp i gamle misforståelser som nye generasjoner ikke engang kjenner til.

Jeg har flere ganger tatt til orde for, i den kristne dagspressen, en stor og samlende “pinsebevegelse”, gjerne med et nytt og samlende navn. Pastor Frank Erlandsen hadde for øvrig en god vurdering av begrepet “pinsevenn” og “pinsemenighet” i Korsets Seier for en tid tilbake.
Et slikt nettverk kunne inkludere både “frie venner” og kanskje andre bevegelser, og de fleste av de frittstående menighetene som måtte ønske det. Sammen kunne dette bli en åndelig kraft i landet vårt. Jeg ser mulighetene til og konturene av dette i dagens pinsebevegelse. Likevel, hvis alle nye må kalle seg pinsevenner eller pinsemenigheter og gå inn under en relativ trang historisk paraply, blir dette vanskelig for noen. Samtidig er den forskjell som det tidligere har vært mellom f.eks “de frie venner” og Pinsebevegelsen, eller Oslo Kristne Senter og Pinsebevegelsen, ikke større enn den variasjon som i dag finnes innenfor bevegelsen og som det bør være rom for.

Uansett er ikke dette tiden for å blankpusse våre særegenheter og tradisjoner, men behovet er åpne, utadvendte og inkluderende menigheter og nettverk som står sammen i alt sitt mangfold for å gjøre Jesus synlig i landet!