2015 – et forventningens år

Vi har hatt adventstid og feiret jul og blitt minnet om den viktigste av alle begivenheter i verdenshistorien. Takk Gud at han ikke sendte en bombe for å ødelegge en syndig og fortapt verden, men han sendte sin sønn for å frelse. At Gud ble menneske den første julenatten er verdenshistoriens aller største nyhet! Å feire denne begivenheten må aldri begrenses til noen uker hvert år i desember!

En ny adventstid

Å skrive om advent i januar får kanskje noen til å tenke at “jeg er litt sent ute”. Tvert om. Advent betyr “komme” eller “ankomst”. Derfor finnes det også en annen adventstid i Kristi kirke på jord. Den begrenser seg ikke til en bestemt periode i året, men den har vært der siden Jesus for opp til himmelen og englene proklamerte at han skulle komme tilbake! (Apg 1:9-11) Gjennom 2000 år har det vært “advent” i den levende kristne kirke.

I min ungdom ble Jesu gjenkomst stadig forkynt med alvor og intensitet. Som tenåring tvilte jeg mange ganger på om jeg kom til å oppleve at jeg fikk “lappen” eller gifte meg siden Jesu komme var “rett for døren”. Noe av forkynnelsen gikk nok for langt og skapte mer usikkerhet og frykt enn tro og håp, men i dag er store deler av kirken er i den andre grøften. Lite eller ingenting forkynnes om Jesus komme selv om dette har tydelig plass i Bibelen. Det er faktisk avslutningen og finalen i hele boken. “Ja, jeg kommer snart“, sier Herren. “Amen. Kom, Herre Jesus“, svarer menigheten med forventing. (Åpenb. 22:17-18)

Jesu gjenkomst – verdens håp

Jesu gjenkomst er ikke et budskap om dom og ødeleggelse. For den enkelte troende er dette vårt håp. Håpet om en evig himmel. Håpet om gjensyn. Håpet om evig fred og glede. Men det stanser ikke der. Jesu gjenkomst er også håpet om fred på jord. Den dagen Jesus kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem skal det bli fred på jorden i ett tusen år.

Som kristne er vi opptatt av å arbeide for fred og forsoning, og bekjempe nød og fattigdom. Vårt land, Norge, er en positiv aktør i fredsforhandlinger og forsoningssamtaler. Alt dette er viktig og nødvendig. Men total fred på jord blir det ikke før Jesus kommer tilbake. Derfor er Jesu komme hele verdens håp.

Selvsagt er det mange meninger om endetiden og Jesu komme, og det har vært mange spekulasjoner og feilslåtte profetier. Men Guds Ord er verken ekstremt eller spekulativt. Jeg tror vi på nytt må vekke opp forventningen og håpet til Jesu gjenkomst, og gi det tilbake sin sentrale plass i Kristen forkynnelse.

I de siste dager Det er også en annen “advent” i Kristi kirke. “I de siste dager skal et skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.” Denne profetien fra Joel siterer apostelen Peter i sin pinsepreken i Jerusalem for snart 2000 år siden. (Apgj 2:17) Hvis Peter og de første apostlene levde i oppfyllelsen av dette, gjør vi det ennå mer 2000 år senere og nærmere Jesu komme. Vi skal skal ikke spekulere i datoer eller årstall verken om Jesu gjenkomst eller endens tid. Men jeg kjenner en indre “advent” eller forventning fordi Guds Ord forteller at Guds Ånd skal utøses over alle mennesker i de siste dager. Dette har pågått siden pinsedag i Jerusalem, og det øker i intensitet og styrke i vår tid. I krig er det viktig med bakkestyrker, men i moderne krigføring er resulatet helt avhengig av støtte fra luftvåpenet. Kirken har fått et tydelig oppdrag. Jesus ba os om å gå ut i hele verden og forkynne evangeliet. Vi skulle ikke gjøre det i egen kraft, men i Åndens kraft. Han lovet støtte fra “luften”, Den Hellige Ånd. Jeg er forventningsfull til hva Gud skal gjøre i denne tiden vi lever hvor evangeliet skal forkynnes over hele verden, den Hellige ånd utøses over alle folk, og mennesker høstes inn for himmelen.

Sorgens tid og håpets tid

Dette er sorgens tid i vårt land. Uventet , utenkelig og brutalt , fredag 22. juli, skjedde det som aldri kunne skje i vårt fredelige og lille land, Norge. Denne fredag ble en dødens og ondskapens dag. Først bombes regjeringskvartalet, og ikke lenge etter angripes AUFs ungdomsleir på Utøya. Ubønnhørlig og nådeløst drepes nærmere 100 mennesker, de fleste ungdom på leiren.

Bak ugjerningen står en 32 år gammel nordmann med hatske holdninger mot kommunister og muslimer.  Enkelte medier var tidlig ute fredag kveld og spekulerte i om det var Al-Qaida, oberst Gadaffi eller kanskje Mulla Krekar som sto bak dette. Jo, ekstreme islamistiske grupper har erklært hevn over Norge på grunn av karikaturtegningene av profeten, og på grunn av vårt internasjonale fredsangasjement i Irak, Afghanistan og Libya. Men dette var ikke tid for spekulasjoner. Og det var ingen av disse! I stedet viser det seg at dette er “en av våre egne” unge menn med ekstreme holdninger på en annen ekstrem side av den politiske skala. Sjokket er enormt!

Det er ennå mye vi ikke vet. Var Anders Behring Breivik alene om disse uhørlighetene, eller finnes det medsammensvorne? Hvordan kunne han utvikle slike ekstreme holdninger og til og inneha vilje og evne til å gjennomføre ondskapen? Vi spør også oss selv hvorfor det tok så lang tid å komme ungdommene på Utøya til unnsetning. Hvert minutt kunne spart liv. Spørsmålene må få sine svar i tur og orden. Akkurat nå er det sorgens tid. Vi kan bare berømme kongehuset, statsminister, politi og myndigheter, sykehus og hjelpeapparat, og ikke minst kirken for håndteringen av denne situajsonen. Søndagens messe i Oslo Domkirke og lignende arrangement over hele landet ble viktige elementer i sorgen og bearbeidelsen av dette i vårt folk. I sorgens tid vender mange seg til Gud.

Drapsmannen hadde valgt sine mål med omhu. Regjeringskvartalet og ungdomsleiren. Men dette rammet oss alle, og noen mye mer enn andre. De overlevende må leve med dette resten av sine liv. Familie og nære venner bak de nesten 80 døde står også foran store påkjenninger i dagene som kommer. De kommer fra hele vårt land, og dette får enorme ringvirkninger i byer og lokalsamfunn. Jeg enker også på gjerningsmannens familie. Det handler også om et fortvilet morshjerte.

Det samholdet vi har sett i sorgen de siste par dagene er enestående og må fortsette i de neste fasene av dette dramaet.  Død, sorg og håp er ikke motsetninger. Sorgens tid må også bli en håpets tid. Hvis ikke blir det hatets tid. Gjerningsmannen og de eventuelt medsammensvorne må få de strengeste straffer. Men uansett må ikke det hat som drev drapsmannen få næring gjennom det han har gjort. I stedet vil vi stå sammen i håpet om at vårt land skal fortette å være et levende demokrati, og i håpet og troen på at slike ekstreme holdninger som førte til denne ugjerningen ikke skal få utvikle seg i noe miljø.

Norge er i dag et land i sorg. Tydelig ser vi at midt i vår materialistiske vellykkethet murrer farlige ting under overflaten. Midt i vår rikdom kjenner vi fattigdom. Det kaller oss til bønn. Som kristne vil vi mer enn før be for land og folk; for kongehus, regjering, storting og for alle som er med og styrer landet. Midt i sorgens tid kommer Jesus oss i møte med trøst og håp for vår nasjon.

1Tim 2:1-4
Jer 29:11