Tiggeforbud og hjelp til fattige

Vi lever i en verden med mye urettferdighet, fattigdom og nød. Som
innbyggere i et land og i en kommune hvor de aller fleste kan kalles rike i forhold til verdens nød, skulle det bare mangle om vi ikke vill hjelpe og gi. Det er vi alle enige om uansett politisk parti eller livssyn.
Å betvile hverandres hjertelag eller motiver blir helt feil. Så er spørsmålet hvordan vi hjelper best.

Jeg har forståelse for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som ble vedtatt med deres stemmer i Kommunestyret i Sola kommune 15. Juni. Å forby tigging på offentlig sted og ikke minst
fra hus til hus kan være en løsning på de utfordringer som tigging gir lokalsamfunnet. Imidlertid er jeg ikke sikker på dette, og vi i KrF gruppa stemte imot forbud. Et forbud mot tigging kan gi et uheldig signal om vår holdning til nødlidende, og spørsmålet er hvordan et slikt forbudet kan håndheves i praksis. Samtidig vil jeg si at det beste ville vært å ha noen nasjonale retningslinjer for dette, slik at ikke praksis er forskjellig fra kommune til kommune.

La det være sagt med en gang. Vi har selvsagt ikke vondt av å bli berørt i vår samvittighet ved å se fattige mennesker eller tiggere. Det er tvert om bra at vår sosiale samvittighet vekkes.
Det er heller slik at vi er så vant med å se nød, ikke minst via Tv og nett, at vi sikkert reagerer for lite. Likevel skal vi ikke gi for å lette vår samvittighet, det blir også en slags egoisme, men hensikten med å gi må være vårt ønske om å hjelpe mennesker mest mulig og på best mulig måte.

Det er mye som tyder på at vi ved å gi til de som kommer inn fra andre land for å tigge, ikke hjelper de som trenger det mest.
Flere organisasjoner som hjelper f. eks sigøynere i Romania, kan fortelle at det ikke er de fattigste som kommer til Norge, og mye tyder på
at lite av det vi gir går til de som trenger det mest.
Det berører våre hjerter å se mennesker sitte og tigge, men likevel bør vi tenke oss om før vi gir. Vi vet ikke alltid hva vi gir til og det kan finnes andre veier å hjelpe.

Så er spørsmålet om et tiggeforbud løser “problemet”. Det gjenstår å se nå som forbudet er vedtatt. Hvordan skal vi tolke «offentlig sted», vil tiggerne finne andre plasser og nye metoder, og har politiet kapasitet til å følge dette opp.
Uansett er det viktig at vi melder fra til politiet hvis tiggere eller andre har en oppførsel som er truende og forstyrrende.

Som sagt stemte KrF imot tiggeforbudet i Sola. Flertallet var knapt og kommunestyret delte seg omtrent på midten. KrF kom med et tilleggsforslag til saken som vi mente alle kunne stemme for, enten man sa ja eller nei til tiggeforbud, “å anbefale folk å gi via organisasjoner som hjelper nødlidende både her i landet og i nærområdene”. Vi ønsket ikke å forby tigging, men uansett forbud eller ikke er det alltid relevant å tenke igjennom hvordan man best kan gi. På den annen side, et forbud mot tigging er heller ikke en anbefaling om å slutte å gi til mennesker i nød!

I tillegg til vårt offentlige sikkerhetsnett finnes det mange organisasjoner som hjelper fattige og nødlidende både her i landet og ikke minst der de kommer fra.
Hvis folk ga gjennom slike kanaler vil nettverk av tiggere som kommer til landet avta, og flere av de aller fattigste ville få hjelp. Uansett må vi aldri bli en kommune eller befolkning som glemmer de fattige og nødlidende.

KrF ønsket at kommunestyret skulle sende et signal til Solas befolkning om å gi gjennom de kanaler hvor vi vet at pengene kommer fram. Vi er glad for at dette forslaget fikk stort flertall med 27 av 41 stemmer:
«Kommunestyret anbefaler å gi til tiggere via organisasjoner som hjelper nødlidende her i landet og i de nærområder de kommer fra.»

Reklamer

KrF og klar tale om tro og bekjennelse

Jeg er av de som hilser de nye verdiparagrafene i Krf velkommen som en god erstatning for bekjennelsesplikten, og jeg har gratulert Dagfinn Høybråten med vedtaket. En bekjennelsesplikt har ikke samme funksjon som før, i vår tid er bekjennelsen av kristen tro ganske utvannet. Bak kristennavnet kan det faktisk skjule seg mange meninger som er lite forenlig med partiets verdier.

Jeg synes sentralstyrets forslag til endrede paragrafer er gode og tydelige. Når kandidater til tillitsverv må slutte seg til dette, vil resultatet bli større tydelighet og ikke mindre, slik jeg oppfatter det. Jeg siterer:
§1 KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.  §2 Alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i §1.

Jeg tror at mange som ikke kaller seg personlig kristne, men som likevel står for kristen tro og verdier, vil stemme på et parti med et slikt verdigrunnlag, og også stille til tillitsverv. Jeg tror også at mange, både muslimer og folk fra andre religioner, kan tenke seg å stemme KrF på grunn av partiets verdisyn. Det er likevel ganske utenkelig at disse kan slutte seg til og arbeide for det kristne verdigrunnlaget i en slik grad at de kan ha tillitsverv.

Jeg oppfordrer partiledelsen i KrF å stå tydelig og offensivt fram å presisere at denne forandringen faktisk er en klargjøring av både av begreper og verdigrunnlag. Dette handler ikke om, så vidt jeg kan se, å slippe inn folk uten et kristent verdigrunnlag i partiledelsen eller i tillitsverv. Men vi merker på uttalelsene i media at forsiktigheten lett tar overhånd og det hele blir litt nølende presentert. Det hadde vært befriende med tydelig tale. De tillitsvalgte må rett og slett stå for §1 og §2!

Norge trenger det kristne verdipartiet KrF. Friskhet og tydelighet kan bringe partiet tilbake på høyden!

Kristenfolket og politikk

Organisasjonen “Kristenfolket” har sett dagens lys i Norge i forkant av det spennende Stortingsvalget. Bak initiativet står redaktør i “Norge i dag” , Bjarte Ystebø, og flere kristne ledere. Å kalle seg “kristenfolket” er milds sagt å ta munnen for full. Kristenfolket i landet er en mangfoldig og sammensatt mengde av mennesker, og selv om “kristenfolket” på flere måter har en god intensjon, vil nok mange oppleve at de inkluderes i noe de ikke kjenner seg komfortable med. Leder for Normisjonen, Rolf Kjøde, kaller navnevalget for et “røveri”. Pastor Sten Sørensen kaller navnvalget for smart, selv om han også har flere betenkeligheter. Det som uansett er viktig, er at kristne i bredest mulig forstand engasjerer seg i samfunn og politikk, og ikke minst ber for landet slik Bibelen oppfordrer oss til å gjøre.

Kristendom og politikk
Som pastor har jeg opplevd det riktig å holde meg utenfor partipolitikk, og jeg har derfor valgt å ikke være medlem av et politisk parti. Kirken skal nå ut til mennesker av alle samfunnslag og politiske orienteringer. Likevel har jeg valgt å være svært tydelig i saker hvor Bibelen taler klart og som angår kristne kjerneverdier. Det kan selvsagt også plasseres inn i det politiske kartet, men det får så være.
På tross av navnevalget har jeg sans for at den nye organisasjonen, “Kristenfolket”, ber om svar fra politikere og listekandidater i viktige verdispørsmål. Politikere i de ulike partier bør merke at det finnes et stort kristenfolk som er samfunnsbevisste og politisk bevisste, og som ikke stemmer på kandidater som er likegyldige til grunnleggende verdier som vårt land har vært bygd på. Likevel blir problemet at spørsmålene blir for få og for snevre, selv om ekteskapsloven, aktiv dødshjelp og Israel er aldri så viktige temaer.

Kristelig Folkeparti
Jeg er glad for at det finnes bekjennende kristne og andre verdibevisste mennesker i ulike partier. Personlig har jeg gode venner som engasjerer seg politisk i forskjellige partier, og med gode begrunnelser for at de gjør det de gjør og er der de er. Det har min respekt. Samtidig behøver Norge uten tvil et sterkt Kristelig Folkeparti plassert både i det politiske og kristne sentrum, og ut fra sitt ståsted kan partiet samarbeide bredt, faktisk både til høyre og venstre. Men et politisk parti er ikke en menighet, og mange ganger stiller ikke minst konservative kristne for store krav til partiet og hva det kan utrette. Men et sterkt og solid KrF er den beste garantist for at kristne kjerneverdier blir tatt på alvor i det politiske liv.

KrF og Frp
KrF har vist at det duger både i regjering og utenfor regjering ut fra sitt ståsted i sentrum. Partiet har vært avvisende til regjeringssamarbeid med Frp, og går til valg med et regjeringsalternativ av H, V og KrF som mål. Samtidig presiserer partileder Dagfinn Høybråten klokelig at de vil “snakke med alle” etter Stortingsvalget. Det er mulig at det er for mange “kameler å svelge” for KrF i forhold til FrP, men for et kristent ideparti som KrF er det også en del “kameler å svelge” i forhold til andre partier. KrF bør være på offensiven og sette klare forutsetninger for samarbeid. Uansett vil tydelighet i krav til et eventuelt regjeringssamarbeid eller andre typer samarbeidsavtaler etter valget vise hvem KrF kan samarbeide med og hvem som vil ha KrF med på laget.

Bønn for valget
Det er kort tid igjen til valget. En bønneaksjon pågår over hele Norge. Vi ber ikke partipolitisk, men vi ber om at gode, verdibaserte politikere med tro på Bibelen og de kristne kjerneverdiene skal bli valgt inn på Stortinget!