Vi går ikke til kirke

Kanskje en provoserende tittel på denne artikkelen, men jeg skal forklare hva jeg mener. Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Ikke misforstå meg. Selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.

Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke”.
Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er kirke eller menighet alene.
I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Noen leter etter den «fullkomne menighet».
Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening av spesielt religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker. Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø!

Det er heller ingen ”singel kirker”.
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”. Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre! Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.

Vi trenger å skjerpe vårt fokus.
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på relasjoner og nettverk, både innenfor, utenfor og på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd. Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Norge trenger evangeliet. Verden trenger evangeliet. Det bør skjerpe vårt fokus!

Den tredje bølge

På pinsedagen i Jerusalem for snart to tusen år siden startet enn bølge som ingen gjennom historien har kunnet stanse, og det fortsetter i vår tid. Gud sendte Den Hellige ånd slik han hadde lovet. Vi trenger å ”gjenoppdage” denne urkristne kraften, og personlig oppleve realiteten i et åndsfylt liv i vår tid – Her og Nå!”

Avhengige av Den Hellige Ånd.
Jeg har hørt noen si at vi ikke må fokusere for sterkt på Ånden, fordi det kan skygge for Jesus. Heldigvis er det motsatt. Åndens oppgave er å gjøre Jesus stor, vise Hans makt og kraft, og gjennom oss fortsette å gjøre Hans gjerninger.
Vi er rett og slett helt avhengige av Den Hellige Ånd. Vi skal gjøre vårt beste i hverdag og gudstjeneste, men uten denne grensesprengende dimensjonen blir det lite fruktbart. Den første menighetens vekst og gjennombrudd var uten tvil et resultat av den suverene ledelsen av Den Hellige Ånd.

Pinsevekkelse og karismatisk bevegelse
I begynnelsen av det tyvende århundre brøt pinsevekkelsen fram. Den Hellige Ånd hadde for en stor del vært begrenset til en teoretisk bekjennelse i kirken gjennom flere hundre år. Nå begynte folk å oppleve det samme som i den første kristne tid; tungetale, profetier, helbredelser og undergjerninger. I begynnelsen var det ikke noe ønske om å danne nye menigheter eller trossamfunn, men fordi så mange av de etablerte samfunn lukket seg vokste pinsemenigheter fram over hele verden i det vi kaller ”den klassiske pinsevekkelsen”.
På seksti og sytti tallet kom en ny kraftig bølge over verden som sprengte disse grenser. Fra vårt eget land glemmer jeg ikke møtene i Sarons Dal hvor Aril Edvardsen samlet pastorer og forkynnere fra nær sagt alle kirkesamfunn, og de vitnet om dåpen i Den Hellige Ånd, tungetalen og det nye åndens liv de hadde opplevd. Tradisjonelle grenser ble brutt og det var ikke lenger bare ”pinsevenner som var pinsevenner”!

Den tredje bølge

Professor ved ”Fuller University” C.P. Wagner (1930-2017) introduserte begrepet «den tredje bølge». I følge ham var pinsebevegelsen og den karismatiske bevegelse de to første. «Den tredje bølge» skulle gå på tvers av alle kirkesamfunn i tiden fram mot Jesu gjenkomst og føre til en verdensvid oppvåkning og kirkevekst fulgt av overnaturlige fenomen, tegn og under. Professor ved Harvard universitetet i USA, Harvey Cox (1929-), kaller dette ”den tredje maktfaktor i kristenheten”. Evangelist Aril Edvardsen skriver om dette i ”Troens Bevis” blant annet i oktober 2006 og brukte uttrykket ”den evangeliske, felleskirkelige pinsekristendommen”. Han forventet en ny stor bølge av åndsutøselse i tiden før Jesus gjenkomst. Det er vanskelig å tallfeste hva som har skjer og er i ferd med å skje, men i dag finnes mange hundre millioner kristne i verden som i ordets beste forstand kan kalles ”karismatiske kristne.”

Himmelsk bistand.
I store deler av Asia, Afrika og Sør Amerika vokser kirken med enorm kraft. Men Gud er den samme i Norge og Europa. I takt med at kirken utfører sitt oppdrag vil Guds Ånd utøses og mennesker komme til tro. Kirker som åpner for Åndens liv og kraft vil vokse, og nye vil plantes. Dette vil skje på tvers av trossamfunn og tradisjonelle rammer. Som aldri før behøver vi himmelsk bistand, og vi vil åpne opp for Hans ledelse og kraft i vår tid.

Be for landets ledere – uten reservasjoner

Selvsagt skal vi be for de som styrer og regjerer, enten vi er enig med dem eller ikke, eller enten de gjør godt eller galt. Det kan vi gjøre frimodig – uten reservasjoner! Jesus sier til og med at vi skal be for de som forfølger oss og velsigne de som forbanner oss, så svaret burde være ganske enkelt.
Jeg pleier å si at forbønn gjør dårlige ledere bedre, og gode ledere enda bedre!

Hør hva Paulus sier om dette:
“Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig i Gud vår frelsers øyne, Han som vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.” 1Tim 2:1-4

Be for alle mennesker
For det første nevner Paulus forbønn og takk for alle mennesker! Vi skal altså be for alle, uten reservasjoner.  Det er viktig å huske at når vi ber for et land, så ber vi først og fremst for mennesker. Og vi skal be for ALLE mennesker. Om vi ikke kan nevne hvert eneste navn, kan vi be for kategorier av mennesker; arbeidsplasser, yrkesgrupper, skoler, universiteter, sykehus, sosiale institusjoner, fengsler, nabolag, familie og venner. Vi kan be for land, byer og bygder, bydeler og gater. Den Hellige Ånd er strategen som vil minne oss om hvordan, hvem og hva vi skal be for, og over de mennesker og områder vi ber for vil Gud virke og skape forandring.

Be for de som styrer og regjerer
Statsminister og regjering behøver vår daglige forbønn. Det samme gjelder stortingsrepresentantene, ordførerne og de mange som sitter i landets flere hundre kommunestyrer. Det er viktig at vi ber og arbeider for å få gode ledere i landet, men bønn må ikke bare være noe vi gjør foran et valg. Vi må fortsette å be, for vedvarende og utholdende bønn virker!
Bønn er heller ikke en påtvungen plikt, men en enestående mulighet til å se forandring!

Bønn er innflytelse
Bibelen sier ikke at vi bare skal be for gode ledere eller troende ledere. Nei, Bibelen oppfordrer oss til å be for de som styrer, uansett. Bønn er innflytelse. De som styrer og regjerer behøver vår forbønn. La Guds ånd lede deg til å be strategiske bønner som påvirker og forandrer! La oss ha tro på bønnens enestående makt og muligheter!

Pinsebevegelsen – nettverk eller kirkesamfunn

Jeg tror at Pinsebevegelsen kan bety noe helt ekstra i vårt land som et nettverk av lokale menigheter med en overordnet visjon og plan. LED-konferansene de siste årene har også synliggjort en kurs og retning uten overstyring eller detaljstyring av lokale menigheter. Takk til lederråd og leder for godt arbeid. Innenfor et slikt landsomfattende nettverk som pinsebevegelsen, kan selvstendige lokalmenigheter og ulike «bevegelser» og «nettverk» igjen bevege seg innen «det store nettverket» eller ”hele bevegelsen”. Med andre ord; Et målrettet mangfold.

Fellesnevnere og organisering
Det må selvsagt være fellesnevnere i en bevegelse. Det gjelder tro og lære, felles forståelse av identitet og oppdrag, en viss organisering og samordning, og gode tilgjengelige tilbud og ressurser. Her har pinsebevegelsen mye godt å bygge på som sikkert kan videreutvikles. Likevel, når jeg leser STIP-dokumentet og følger med på utviklingen, ser jeg at dette lett kan bli et kirkesamfunn med mye organisering og behov for tilføring av ressurser. Spørsmålet er om det er ønskelig og nødvendig med så mange råd, utvalg og komiteer. Alt dette er ikke feil, men jeg tror mye av dette kan og bør forenkles.
I utgangspunktet må en overordnet og samlende visjon og plan, og forståelse av bevegelsens egenart, legge føringer for hva som behøves av organisering i en bevegelse av selvstendige menigheter.Selvsagt kommer det an på hva vi legger i ord og uttrykk, og jeg ønsker ikke å være i utakt med utviklingen, men jeg ser ikke at Norge behøver et nytt kirkesamfunn, eller at Pinsebevegelsen behøver en ”generalsekretær”, slik ting har blitt presentert i Korsets Seier og andre media. Jeg håper at Pinsebevegelsen fortsatt kan være noe ”annerledes” og friskt i kirke-Norge.

Lederrådets mandat og balanse
Jeg forstår at balansen mellom selvstendige menigheter og ett samlet nettverk kan være utfordrende å håndtere for lederrådet. En naturlig utvikling vil være at lederrådets oppgaver klargjøres ut fra bevegelsens egenart, og at den valgte leder får et tydeligere mandat til å representere bevegelsen der det er naturlig og aktuelt. Det trengs et samlende lederskap som viser vei, men når man representerer over 300 selvstendige menigheter og kanskje flere ”bevegelser i bevegelsen” vil det sette noen grenser for hva som behøves og hvordan dette kan utøves.
Slik jeg ser det bør det ikke utvikle seg et ”byråkrati” rundt lederrådet med fler og fler lønnede stillinger, og hvor for mange ledere i lokale menigheter må bruke tid på å bekle råd og utvalg. I dette bildet savner jeg en konstruktiv debatt og ulike vurderinger og synspunkter rundt utviklingen av bevegelsen.

Nettverk for pinsekarismatisk kristendom
De siste årene har en rekke tidligere frittstående menigheter knyttet seg til Pinsebevegelsen, og nye forsamlinger er plantet og blitt en del av bevegelsen. De erkjenner at det er viktig å være en del av noe større enn seg selv. Dette er veldig positivt, men det betyr også større åpenhet for ulikheter og mangfold. Flere av de nyere menighetene har ikke et historisk forhold til bevegelsen. Noen finner det ikke naturlig å kalle seg pinsemenigheter eller pinsevenner, men har koblet seg på fordi en ser den positive utviklingen i bevegelsen. De bruker heller uttrykk som ”å være en del av pinsebevegelsen” eller ”å være knyttet til nettverket pinsebevegelsen” osv.
Jeg har vært på banen flere ganger og ønsket et enda støtte mangfold som kunne inkludere flere frittstående forsamlinger, nettverk og bevegelser, selvsagt hvis de selv skulle ønske det. Kanskje et nytt navn på bevegelsen kunne være positivt, fornyende og inkluderende?
I dag hører vi om en mulig sammenslutning av ”De Frie Evangeliske Forsamlinger” og Pinsebevegelsen. Det tror jeg er et vanskelig ”kunststykke”, spesielt hvis man skal ”grave i historien”. Mye har skjedd på mer enn ett hundre år. Det som kanskje er mulig er å gjøre Pinsebevegelsen så høy og vid at også ”De frie Evangeliske Forsamlinger” kan bli med i et slikt samlende og framtidsrettet nasjonalt ”nettverk for pinsekarismatisk kristendom”

Visjon og relasjon
Innen bevegelsen finnes det ikke bare et mangfold av menigheter, men også ulike kraftfulle strømninger eller bevegelser, som Salt Bergenskirken, Intro, Jesus Church osv. Det kan bety en utfordring, men slik vil det være i et relasjonsbasert nettverk og en levende bevegelse. Balansen mellom selvstendighet og manglende loyalitet kan noen ganger være fin, og må takles i åpenhet og tillit.
Jeg tror at pinsebevegelsen er tjent med å satse på nettverkstanken. I et nettverk vil visjon og relasjon være de bærende elementer, mens i et kirkesamfunn vil lett organisering og byråkrati vokse på seg og kunne begrense liv og utvikling.
Jeg tror på et nettverk – en bevegelse – av menigheter som er frie og selvstendige, men ikke uavhengige av hverandre.
Norge behøver som aldri før evangeliet, og en bevegelse eller et nettverk av levende kirker som fokuserer på kraften i Guds Ord og Den Hellige Ånds gjerning i vår tid, kan og vil bety en stor forskjell i vårt land.

Rettferdighet – din nye identitet!

Av og til vasker jeg bilen. Jeg må innrømme at det er alt for sjelden. Men når bilen er nyvasket og fin, kjører jeg alltid ekstra forsiktig til å begynne med. Jeg forsøker å unngå vanndammer og sølepytter, holder ekstra avstand til bilen foran, og jeg prøver på alle måter å bevare bilen ren. Selvsagt varer det ikke lenge. Plutselig sprutes siden på bilen opp av en lastebil eller trailer som passerer meg i motgående felt, og dermed er det gjort. Når bilen ikke lenger er helt ren, slutter jeg å være så forsiktig. Hva har dette med rettferdighet å gjøre?

Rettferdig ved tro
Reformasjonens far på 1500-tallet, Martin Luther, strevde med et stort spørsmål i munkecellen: ”Hvordan kan et menneske stå rettferdig innfor Gud?” Han prøvde å tenke rene tanker, gjøre gode gjerninger, lese og be, men det strakk ikke til. Han så hvordan den katolske kirken solgte syndsforlatelse og rettferdighet gjennom avlatshandel. Det som løste Martin Luther var ordene fra Rom 1:17: “Den rettferdige skal leve ved tro.”
Ut fra dette ordet begynte reformasjonen som kom til å forandre millioner av menneskers liv over hele verden, og faktisk kirkebildet i Europa; Rettferdiggjørelse ved troen på Jesus alene!

Forståelse av rettferdighet
Jeg er veldig glad i Hebreerbrevet. Her forklares forskjellen på den gamle og nye pakt på en glitrende måte. Nødvendigheten av å forstå budskapet om rettferdighet, er tydelig: ”For den som lever av melk, er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet” (Hebr. 5:13). Noe av det første vi trenger å få tak i som kristne, er budskapet om rettferdighet i Jesus Kristus. Ved troen på Jesus er vi helt rettferdige, like rettferdige som Jesus selv. Hvis man ikke ser dette, blir kristenlivet et strev etter å oppnå rettferdighet. Igjen må man betale for sine synder med gode gjerninger, almisser og offer, men til ingen nytte. Det eneste vi kan gjøre er å ta imot det offer og den gave som ble gitt, en gang for alle, nemlig Jesus Kristus. Det setter fri! Med denne grunnvoll i livet kan man begynne å vokse i tro og utvikle det kristne liv. Uten dette blir kristendom redusert til en religion med selvstrev og fordømmelse.

Ny identitet
I den ”lutherske verden” har fokuset ofte vært sterkere på loven og synden, enn på rettferdigheten. Norsk kristenhet er preget av dette. Ofte har bekjennelsen om at ”vi synder daglig i tanker, ord og gjerninger” vært mye sterkere enn bekjennelsen av rettferdigheten i Kristus. Jesu blod renser oss fra all synd, og vi trenger alle denne rensende kraften i vårt liv hele tiden. Men gjennom troen på Jesu død og oppstandelse er vi erklært rettferdige. Det er vår stilling og nye identitet i Kristus. Kenneth E. Hagin skriver noe som forklarer dette: ”Du blir ikke en fisk ved å falle i vann. Du blir våt. Da gjelder det å tørke seg igjen”. Den som har tatt imot Jesus er helt rettferdig – hele tiden. Men når vi synder og faller, må vi ”tørke oss
igjen” og la Jesu blod rense oss fra vår synd.

Helt rettferdig
Tilbake til den nyvaskede bilen. Noen mener at budskapet om nåde og rettferdighet fører til at man ikke tar synden på alvor. Da har man misforstått. Når bilen er nyvasket vil man gjerne beholde den ren. Forståelse av rettferdigheten i Jesus gjør at man ønsker å leve rettferdig. Lov og bud vekker synden, men nåde og rettferdighet er en kraft i livet til å vokse og seire!
Det skal mye til å overbetone rettferdigheten i Kristus. I stedet bør vi våge å tro på den helt og fullt. Jeg gratulerer deg som har tatt imot Jesus; Du er helt rettferdig!

Kirken er ikke et gammelt hus

Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle”, heter det i den danske presten og dikteren Gruntvigs salme fra 1836. I salmen beskrives sammenhengen mellom det ytre huset med sitt tårn og sine symboler og det indre åndelige huset på en interessant måte. Jeg deler ikke Gruntvigs oppfatning av kirkebygget eller symbolenes betydning, men det er ingen tvil om at det i hans salme er det åndelige huset som teller mest. I vers to skriver han; ”Himlenes Gud visst ei bebor huse som hender mon bygge”, og i tredje vers: ”Vi er Hans hus og kirke nå, bygget av levende stene”. Så langt Gruntvigs legendariske salme.

Kirke er ikke en bygning
Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Det er selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.
Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke (Matt 16:18).» Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er ”singel-kristen”
Ingen er kirke eller menighet alene. I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Den fullkomne menighet
Noen leter etter den «fullkomne menighet». Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening a religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker.
Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø! Jeg anbefaler sterkt å finne sin plass på gudstjenesten søndag sammen med sin kirke!

Ingel ”sigel-kirker” heller
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”.
Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre!
Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.
Faren med kirkesamfunn er at de lett stivner til og rett og slett får for mye å ta vare på i stedet for mot og vilje til å satse og tenke nytt. Mange vekkelsesbevegelser har endt som tilstivnede kirkesamfunn, dessverre. Det er en av grunnene til at det igjen har oppstått nye bevegelser. Kirkehistorien viser at det ofte har vært rett, Guds ånd og Guds ord har behøvd nye åpne kanaler å virke gjennom for å nå nye mennesker.
Likevel, når vi ser de lange linjer har også mange bestående kirker etter hvert tatt opp seg seg ”det nye”, og sammen har de blitt en fornyet og sterkere strøm i nasjonen.

Kirken er ikke et gammelt hus
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på nettverkstanken, både innenfor, utenfor og noen ganger på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd.
Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Grundtvigs gamle salme har dobbel betydning. Om kirkebygget faller, står den levende kirken. Men Jesus Kristi kirke er ikke et gammelt hus, men et nytt og friskt åndelig hus, og det huset står uansett hva som skjer – og det skal seire!

Litt mer himmel

Høsten 2016 opplevde vi det som vi aldri trodde kunne skje, vi mistet vår yngste sønn. Han ble bare 33 år gammel. Et slikt sjokk setter sitt preg på livet og mye settes i et annet perspektiv. I denne situasjonen opplevde jeg at et skriftavsnitt på en spesiell måte ga styrke, håp og tro. Du kan lese det selv i Romere 8:18-39.

Designet for evigheten
Enten livet her i verden blir langt eller kort, har det ”kort holdbarhet” i evighetens synsvinkel. Bibelen bruker ordet ”forgjengelighet” som betyr ”alt som blir borte, som ikke varer, som opphører å eksistere”. Det betyr også ”dødelig og jordisk”.
Jeg husker første gang jeg så en død person. Det var mormor. Hun døde åttifem år gammel, og jeg var elleve. På den tiden lå ofte de døde hjemme noen dager før de ble kjørt til kapellet. Jeg spurte mamma om lov til å gå inn på mormors værelse og se henne. Gå inn du, sa mamma. Jeg gikk stille inn og stilte meg høytidelig ved kisten. Hun lå der så vakker, pyntet i hvitt og med foldede hender. Likevel var noe forandret. Hun var kald og hvit i ansiktet. Den første tanken som kom til meg var denne; ”Men mormor er jo ikke her.” Jeg forsto faktisk at hun hadde flyttet ut av kroppen og hjem til Gud.
Som mennesker er vi først og fremst åndsvesen. Jo visst er vi en helhet bestående av ånd, sjel og kropp, men det indre mennesket, menneskets ånd, kommer aldri til å dø. Vi er ”designet” for evigheten. Den kjente pastor og misjonær Oswald Smith uttalte: ”Når dere får høre at jeg er død, skal dere ikke tro det. For da lever jeg som aldri før.”

Gjennom alt
I denne verden opplever vi lidelser. Men lidelsen ”kan ikke regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår”(Rom 8:18). Paulus fortsetter i vers 26: ”Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud”. Midt i prøvelser kan dette være vanskelige ord å gripe. Omstendigheter og følelser sier noe annet, og heldigvis har vi lov til å føle både smerte og lidelse.
Dette betyr ikke at alt som skjer i denne verden er Guds vilje, eller at vi skal overgi oss til en ”skjebnetro”. Noen sier nesten uansett hva som skjer; hva mente Gud med det? Jeg er glad for at Gud ikke står bak alt som skjer og at han heller ikke har en mening med alt som skjer. Det ville skape et forvirrende gudsbilde. Men Gud er god, og han har seiret over alt det vonde, og han er med gjennom alt. Noen ganger må vi velge å tro Guds ord, selv om vi ikke forstår. Et langt liv med Gud lært meg at Guds Ord er sant.

Litt mer himmel
Lysten til å leve er en viktig drivkraft. Samtidig har vi håpet om en himmel. Det skaper en sunn balanse. Jeg tror vi kan bli mer «himmelvendte» uten å miste bakkekontakten.
En dag skal vi ut av forgjengeligheten og over i en ny dimensjon; det evige, herlige og fullkomne. Vi forstår ikke alt dette, og vi vet egentlig veldig lite om hvordan himmel og evighet er. Det er vissheten om en evig verden uten synd, ondskap, forbannelse, krig, nød, sykdom og fattigdom som fascinerer meg. Samtidig som jeg takker Gud for livet her og trives godt i den kroppen jeg har fått, vet jeg at den er bare et midlertidig bosted, og livet her er et midlertidig oppdrag. Jesus betyr håp og framtid for alle mennesker. Jeg elsker avslutningen i Romerbrevet kapittel 8: ”Ingenting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre”.