Hva nå, KrF?

Vaget ble en nedtur for Kristelig Folkeparti og en skuffelse for oss som har tro på partiet.  Etter min mening er det et tap for norsk politikk og for kristne verdier at ikke flere av de mange gode toppkandidatene på Krfs lister kom inn på tinget.

Det skal sies at media var ikke «på KrFs side» i valgkampen. Det gjorde sitt til at viktige temaer som for eksempel familien, sorteringssamfunnet, bioteknologien og aktiv dødshjelp, aldri kom på agendaen.

Dessverre tyder mye på at KrFs innstilling til regjeringsspørsmålet ble en hovedårsak til valgnederlaget. Partiet hadde etter min mening «kjørt seg litt fast» ved landsmøtevedtaket om regjeringssamarbeid. For mye energi gikk også til å forklare avstanden til FrP, i stedet for å formidle egen politikk.

Ja, det er politisk avstand til FrP i mange verdispørsmål, men det er det til Venstre også, og ikke minst til partier på venstresiden. Men å skape uklarhet om at partiet vil støtte en borgerlig regjering og bryte med tiår av praksis og forståelse av KrF som et sentrum-borgerlig parti, har etter min mening for lite grunnlag i partiets velgergrupper.
Selvsagt er det forståelig at partiledelsen var forpliktet på et vedtak om regjeringsspørsmålet fra landsmøtet, men på tross av dette kunne man opptrådt med større klarhet i valgkampen, etter min mening.

I landsmøtevedtaket heter det at hvis det ikke er grunnlag for en sentrum-høyre regjering, vil partiet ”mest sannsynlig gå i opposisjon”. Slik jeg tolker ”mest sannsynlig” betyr det at det er et rom for en eller annen form for samarbeid med regjeringen, uten å sitte i regjeringen. For å gå inn i regjering må det kanskje et nytt landsmøtevedtak til, og lærdommen bør uansett være at det ikke er klokt å operere med et ”bundet mandat” i forhold til ett parti.

KrF fikk god uttelling for sin politikk som samarbeidsparti til dagens regjering i de fire år som ligger bak. Min mening er også at KrF får alt for liten kreditt blant kristne og verdibaserte velgere for den jobben de har gjort og stadig gjør i vårt Storting. I viktige verdisaker bidrar partiets representanter aktivt til å flytte stortingsflertallet i riktig retning. Jeg er ikke i tvil om at de åtte stortingsrepresentantene KrF nå har vil fortsette og gjøre en god jobb i samme retning.

KrFs landsstyre var samlet fredag 22. september. De valgte å stå fast på landsstyrevedtaket om regjeringssamarbeid, og viste i alle fall utad liten vilje til evaluering og debatt på dette punkt. Likevel må det komme en evalueringstid i partiet hvor ”hver sten snus” som partilederen uttrykte det, og hvor det åpnes for samtaler og debatter på ulike plan i partiet. Vi er mange som vil partiet det beste, og som mener at Norge behøver et oppegående og kraftfullt KrF.

Reklamer

Helbredelse

Helbredelse ved bønn er et tema som stadig kommer opp til debatt. I Norge hadde vi i mange år ”kvakksalverloven” av 1936 som handlet om ”innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur”. Loven skulle beskytte både legeyrket og den syke fra «bløffmakere». Heldigvis har trosfriheten stort sett gått foran denne loven når det gjelder praktisering av forbønn for syke. Fra 1. januar 2004 ble ”kvakksalverloven” opphevet og ble fra samme dato erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og paksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av ”den sunne lære”. En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter ”lovet for mye” eller den syke fikk opplevelsen av å ha ”for liten tro”.

Med pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en ”nytestamentlig menighet”. Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i ”ytterkantene” eller utenfor den offisielle pinsebevegelsen. Troens Bevis og Aril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70 og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte. I dag er det ikke lenger bare ”pinsevenner som er pinsevenner”. Oasebevegelsen og IMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd. Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv. Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et ”trospress” som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og prakis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på ”helbredelsespredikanter”, eller på mennesker med spesiellle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal ”følge etter spesielle predikanter”, men han sa at ”helbredelse skal følge etter de som tror”. Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen. Vi kan alle legge hendene på de syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjennopprettet syndefallet, og at en dag – i den nye verden – skal forsoningsverket slå 100% igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død! Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Den sjelesørgeriske siden er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet! Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og de troendes forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!

 

Bibelens eget bibelsyn

Mange av de debatter som kommer opp i ”den kristne verden”, både i kirker og i media, handler egentlig om bibelsyn. Som ung og nyfrelst lærte jeg at pinsebevegelsen hadde et fundamentalistisk bibelsyn, eller et konservativt bibelsyn. Fundamentalistisk er et ord vi helst unngår i vår tid da det får tankene til å gå i retning av ekstreme holdninger og religiøse sekter. Konservativt er også et ord med en viss bismak i den offentlige debatt, men det uttrykker troen på at Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. På den andre siden har vi et liberalt bibelsyn hvor en egentlig tiltar seg retten til å endre betydningen av bibelord i takt med tid og kultur. Men egentlig har Bibelen sitt eget bibelsyn.

Bibelen er både guddommelig og menneskelig. Den er guddommelig i innhold, men i skrivestil og uttrykksmåte er den forskjellig fra forfatter til forfatter. ”De hellige Guds menn skrev drevet (inspirert) av Den Hellige Ånd”, sier Bibelen (2.Pet 1:19)
Det er altså ikke et ordrett diktat fra Gud, men en gjengivelse av hva Gud vil ha sagt. Detaljer og løsrevne vers kan føre oss på avveie, derfor er det viktig å lese Bibelen i sammenheng og ikke bygge liv og lære på løsrevne sitater. Bibelen selv sier at ”summen av Guds Ord er sannhet” (Salme 119:160). Martin Luther sa det på denne måte; ”Skrift forklarer skrift og dunkle skriftsteder må opplyses av de klare.”
Det kan være fristende å lese Bibelen for å få bekreftet sitt eget syn, og det er lett å falle i den grøften at en leser Bibelen med sitt kirkesamfunns eller vår tradisjons briller. I stedet bør vi lese Ordet med et åpent sinn for å høre hva Gud sier til oss som mennesker, og la det prege våre liv, holdninger og verdier.

Bibelen har sitt eget bibelsyn. Som en bibeltroende kristen har jeg en konservativ tilnærming til skriftens autoritet, men jeg innser at bokstavtro lett kan bli religion eller feil tro! Bibelen er en bok som må forstås slik den forstår seg selv. Bibelen er vår rettesnor for tro og lære. Alt skal prøves på Ordet. Den er viktigere enn syner, profetier og åpenbaringer. Den må leses og anvendes ut fra Guds plan og hensikt for oss mennesker. Vi kan sammenligne bibelsyn og bibelbruk med hvordan fariseerne og sadukeerne brukte Skriften på Jesu tid. Fariseerne var de erkekonservative som fulgte lovens bokstav mens sadukeerne var ”liberalteologene”. Det interessante er at begge disse retningene kolliderte med Jesu liv og lære. Sadukeerne forkastet Ordets autoritet mens fariseerne brukte ordet på feil måte og i feil ånd.

Bibelen er ikke en religionsbok. Den er heller ikke en relekvie. Permene, papiret og trykksverten er ikke hellig, men innholdet er ”syv ganger renset” av Gud. For å få tak i budskapets kjerne, innhold og kraft må den leses inspirert av Den Hellige Ånd. ”Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende”, sier Bibelen selv (2.Kor 3:6). Når Bibelen brukes som en lovbok og ikke som en en levende bok eller ”livbok”, blir resultatet ofte feil. Folk føres inn i fordømmelse og bundethet, i stedet for inn i Kristi liv, og åndens frukter får ikke vokse fram. Både det gamle og det nye testamente må leses i lys av den nye pakt og Jesu forsoning. Jesu død og oppstandelse forandret alt. I det fullbrakte verk som Jesus har gjort forenes hele Bibelen i evangeliet som viser oss veien til frelse og evig liv (Johs 3:16). Da blir ikke Paulus formaninger i brevene lovbud, men levende ord som den Hellige Ånd i oss vil gi oss kraft til å leve etter.

Bibelen har en hovedperson og ett hovedbudskap. Det er Jesu Kristi evangelium og personen Jesus Kristus. Jeg tror det var den samme Martin Luther som sa: ”Jesus er Bibelens kjerne og stjerne”. Jesus finnes i alle Bibelens bøker. Å lese Bibelen ut fra forståelsen av hva Jesus har gjort, hvilken rekkevidde forsoningen har, og hva evangeliet betyr, forandrer alt. Å lese Bibelen ”på jakt” etter Jesus i hver eneste bok, også i Det Gamle Testamente, åpner boken på en ny måte. Å lese Bibelen under bønn om at Den Hellige Ånd skal lyse og vise vei til hele sannheten, gjør Bibelen levende. Da blir bibelsyn og bibeltroskap en levende kraft i livet.
Ja, Bibelen er vårt fundament og teoligiske rettesnor, og vi skal i vår tid stå opp for troen på Ordet. Men den er også også vår ”bankboks” med Guds løfter og vår ”matboks” med daglig påfyll som metter vårt åndelige liv i gode og vonde dager, og leder oss på veien gjennom livet.

 

Frelse eller dom på Guds agenda

Når jeg følger en del av debattene i kristne medier går det opp for meg at det er et dypt skille i oppfatning både i Gudsbilde og i synet på hvordan Gud handler i vår tid. Det samme skille finnes også i en del av forkynnelsen i kristne kirker.

Gudsbilde
Jesus kom for å vise oss hvem Gud er. Jesus hatet synden, men desto mer elsket han synderen. Hele Jesu liv og tjeneste utstrålte godhet og kjærlighet til mennesker, og hans kraft satte mennesker fri og ga dem en ny framtid!
Da Jesus møtte den blinde mannen (Johs kapittel 9), begynte disiplene med en gang å spørre om hvorfor han var født blind. Var det på grunn av hans egen synd eller foreldrenes synd? Jesus avviser denne tankegangen radikalt. Ingen har syndet, svarer Jesus. Med dette vil Jesus slå fast at blindheten ikke er en straff fra Gud for hans personlige synd, eller foreldrenes synd. Jesus helbreder den blinde mannen og i stedet for å diskutere skyld fokuserer Jesus på oppdraget. ”Så lenge det er dag må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg,” sier han. Jesus kom for å frelse, helbrede og sette fri. Hans kjærlighet til mennesker var hans drivkraft, og ved sitt liv og sin tjeneste viste han oss hvem Gud er.

Gammeltestamentlig domstankegang
I de siste måneder har ulike påstander om hva Gud står bak eller hva han tillater, vært framme i forbindelse med den mye omtalte boken om ”22-juli profetien”. Jeg er forundret over hvordan mange som blander sammen den gamle og nye pakt.
Den gamle pakt bygde på loven og dens klare betingelser, mens den nye pakt bygger på det som Jesus har gjort. Vi må forstå hvilken pakt og hvilken tid vi lever i, nemlig nådens tid hvor evangeliet forkynnes til frelse og forsoning for både personer og nasjoner. Når noen hevder at land og folk kommer under forbannelse eller dom fordi nasjonen ikke velsigner Israel, eller på grunn av synd og ugudelighet, har man lagt til side hva Jesus har gjort på korset og hva hans forsoningsverk innebærer (2 Kor 5:17-21). Bibelen sier at det kommer en dommens dag, men vi lever i nådens tid.

Syndens konsekvenser og Guds straff
Det er en velsignelse å følge Guds Ord, og synd og ulydighet kan ha negative konsekvenser, både personlig og for folk og nasjon. Likevel betyr ikke det at Gud utfører ”straffereaksjoner” eller dom over personer eller nasjoner i forhold til deres synder.
Hvis våre liv skulle basere seg på Guds velsignelse eller forbannelse i forhold til våre egne gjerninger, har evangeliet og Guds nåde ingen funksjon eller kraft. Da ville kristen tro ville være som alle andre religioner. Jesus tilgir og gjenoppretter, slik at på tross av våre fall og feiltrinn finnes det en vei videre i livet ved Guds nåde, fri fra fordømmelse og skyldfølelse.
Gud har allerede straffet og dømt all synd og ugudelighet gjennom sin sønn Jesus Kristus, og vårt budskap til denne verden handler om å ta imot frelse og forsoning.

Forsoningens tjeneste
Det er fortsatt dag. Det er tid for å gjøre Guds gjerninger. Som Jesus var verdens lys, er vi som kristne og kirker i dag verdens lys.
Når det gjelder endetid og profetier advarer Bibelen oss mot å «bli drevet fra sans og samling”. Gud leder heller ikke sitt folk gjennom skremsel og frykt, men ved sitt Ord og sin Ånd. Som aldri før behøver vi å holde fokus. Vi har fått forsoningens tjeneste, ikke fordømmelsens tjeneste.
Frelse er på Guds agenda for vår tid!

Framtid og håp for Norge

I hver nasjon bygger Jesus sin levende kirke. Hans kirke har budskapet som har kraft til å forandre mennesker, hjem og familier, bygder og byer, og nasjoner. Kirken representerer et annet rike, og gjennom kirken skal gudsrikes verdier formidles og påvirke vår verden.

Kirkehistorien er spennende lesning
. Sterke vekkelser begynte i ånd og kraft, men ble til kirkesamfunn som stivnet til i tradisjoner og systemer. Likevel hadde de stor betydning for mennesker og samfunn i sin tid, og mange har det fortsatt. Når vi leser vårt lands historie ser vi en klar sammenheng mellom vekkelser og nasjonal utvikling og landevinninger. Situasjonen i kirken avspeiler seg i land og folk. Jeg vil nevne et par eksempler.

Hans Nilsen Hauge og ”den haugianske vekkelsen” er et godt eksempel. Ingen tvil om at denne vekkelsen påvirket til at det norske folk reiste seg og fikk tro på framtiden, og fikk grunnloven på plass i 1814. Historien forteller om betydelige vekkelser som Indremisjonen og andre i siste halvdel av 1800-tallet, og pinsevekkelsen fra begynnelsen av 1900-tallet. Ingen tilfeldighet at dette henger sammen med 1905 da Norge igjen ble et selvstendig land. På mange måter er norsk kirkehistorie og nasjonal historie parallell historie.

Kirken har innflytelse på en nasjons framtid. Både Bibel og historien viser oss at det er en sammenheng mellom kirke og nasjon. Jesus sier til sine disipler at de jordens salt og verdens lys. En sløv kirke svekker nasjonen, en våken og åndsfylt kirke skjerper nasjonen. En levende kirke påvirker og bygger samfunnet gjennom den enkelte troende i hverdagen, og gjennom den kraft Gud har lagt i sin kirke.

Noen gir politikerne skylden for ”alt som er galt” med landet. Politikerne har selvsagt et ansvar, ikke bare for budsjett og velferdsgoder, men også for verdier og holdninger. Derfor skal vi be for dem og være nøye på hvem vi gir vår stemme. Men det er ikke politiske partier eller politikere som er salt og lys i landet. Det er heller ikke andre institusjoner; universiteter, skoler, fagforeninger, næringsliv, bankvesen, eller noe annet som er salt og lys i landet. Det er Jesu levende kirke som er salt og lys i samfunnet, og håpet for fremtiden.

Bibelen oppfordrer oss til å be for landet. Paulus formaner menigheten til å be og takke for alle mennesker, og spesielt for de som styrer og har høye stillinger i landet. (1.Tim 2:1-4) Dette står sammen med et løfte; menighetens bønner skal påvirke atmosfæren i landet, og Paulus kobler dette sammen med at folk skal blir frelst. Guds vil at alle skal bli frelst, sier apostelen. Hvilket perspektiv.
Vi ser i Guds ord og vi har lært av historien at nasjonale vekkelser ikke bare kommer ”når Gud vil”, men at det alltid er en sammenheng med hans levende kirke; gjennom bønn, tro og arbeid. Gud har valgt å arbeide gjennom sitt folk.

Jeg tror at Norge igjen kan få oppleve ”folkevekkelse”. Med folkevekkelse mener jeg at store skarer av mennesker tar imot evangeliet i bygder og byer, og folket påvirkes av det som skjer i den åndelige verden. Men folkevekkelse er først og fremst ”folkets vekkelse”, av folket og for folket. Det finnes vekkelser som har ”kommet og gått” med ”store predikanter”, men de bestående vekkelser har samtidig blitt bært fram av et ”vekkelsens folk”.

Jeg tror at vi igjen skal få se en kraftig innhøstning av mennesker for Guds rike i vårt land. Når Jesu levende kirke reiser seg i bønn og formidler evangeliet og den levende Jesus i hverdag og kirke til det norske folk, da er det noe på gang. Ikke minst er min bønn og tro at den unge generasjonen av ”Jesus etterfølgere” skal bringe folkevekkelse til landet. Hundretusener av nye kristne vil bety et ”klimaskifte” i landet.

Det er framtid og håp for vårt land. Midt i økonomiske nedgangstider, økende arbeidsløshet, uoversiktelig flyktningestrøm, og i en tid hvor mange grenser og verdier har blitt flyttet, representerer Jesu levende kirke håp og fremtid for vårt land. Jesus er verdens håp, og den levende kirke er hans kropp i denne verden.

Jesus ga klar beskjed

Jeg mener ikke å være respektløs, men jeg opplever at mye av den kristne virksomheten i vårt land viser at vi holder for mye på i vår egen lille kristne ”andedam”. Det samme gjelder noe av debatten i de kristne avisene og ikke minst de sosiale medier. Noen meninger og karakteristikker vi har sett de siste månedene er helt i ytringsfrihetens grenseland, dessverre. Men selvsagt skal kristne ledere og kristenfolk stå for noe og ha full frihet til å ytre sine meninger.
Vi tåler og trenger debatt! Likevel, det som er viktigst i vår tid er å holde fokus på det som Jesus har satt på agendaen.

Sunn debatt
En sunn debatt er nødvendig, og uenigheter må vi tåle enten det er teologisk eller metodisk. Likevel opplever jeg mer og mer hvor vanskelig det er å delta i debatt på en saklig måte uten å bli misforstått eller tilregnet meninger en ikke har. En del av det kristne miljøet og ikke minst ytringene handler om å bekrefte oss selv, vår virksomhet og våre standpunkt, og vise for oss selv og våre folk at vi har rett og andre har feil. Det blir som å ”salte saltet” i stedet for å ”salte jorden”. Jeg sier ikke at alt dette er galt, men det blir ofte ensporet eller et sidespor likevel! Stort sett har verden utenfor liten interesse for hva vi holder på med, og jeg sier både dessverre og heldigvis. Noen ganger er det kanskje like bra. Vi trenger å samle oss om felles utfordringer og mål hvis verden skal vinnes og landet forandres!

Hva mener folk om oss?
Jesus var opptatt av hvem folket mente at han var. Disiplene ga mange ulike svar, men Peters spontane bekjennelse var den som ga gjenklang hos Jesus: ”Du er Messias, den levende Guds sønn”. Det er som om Jesus sa: ”Peter, du er på sporet, du har rett fokus.” I neste øyeblikk proklamerer Jesus kirken som han skal bygge, og sier at den skal ha himmelrikets nøkler og innflytelse i denne verden!
Jeg mener at vi i dag bør være opptatt av det samme spørsmålet, hvem sier folk at vi er? Ikke for å bli godtatt av mennesker eller drive med i tidens trender, men for å finne ut hvordan folk oppfatter oss som kirke og kristne. Hva tenker folk om oss? Jesus ble kalt tolleres og synderes venn. En ærestittel! Tenk deg menigheter som lokalsamfunnet, byen eller bygda, oppfatter som deres venn! Det er også et godt utgangspunkt for å tale tydelig i verdispørsmål! En spørreundersøkelse i bygda eller byen kunne vært en god idé! Hvordan oppfatter dere oss? Dessverre vet mange ikke engang at menighetene finnes.

Jesus ga klar beskjed
Hva er viktigst i dag? Finnes det noe å stå bredt sammen om som kristne? Jesus ga klar beskjed. Han ønsket at hele verden skulle få høre evangeliet – de gode nyheter om hans død og oppstandelse – før han kom tilbake. Kommer han før, i løpet av, eller etter Antikristtiden? Jeg sier ikke at det er uviktig, og jeg har min mening, men det som virkelig er viktig er at vi står sammen og med ny styrke satser på det oppdraget Jesus ga oss. Norge trenger en historisk misjonssatsing! Vi blir sikkert ikke enige om alle metoder, tradisjoner og interne spørsmål i kirken, men det vi kan gjøre er å be for land og folk, elske mennesker rundt oss, og påvirke hverdag og samfunn med de verdier som vi tror på og lever for. Menighetsbygging og samfunnsbygging må gå hånd i hånd! Verden behøver å se kirker som ligner Jesus og prioriterer som ham. Den kirken som går ut i verden med evangeliet og skaper forandring i sine bygder og byer og, er uten tvil på sporet. Jesus ga klar beskjed om hva oppdraget var, og ved å følge i hans fotspor kan vi forandre landet!

Åpen og inkluderende, men ikke tannløs…

Jeg tror på en åpen og inkluderende kirke, men ikke en “tannløs” kirke som mener «ingenting om allting». Jeg tror de fleste mennesker i vårt land også også vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det må vi forholde oss til på en positiv måte. Det er både spennende og utfordrende. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Mange frykter Islam, men jeg heller peke på den humanistiske nøytraliteten og misforståtte toleransen. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir rett og slett helt feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. Kjønnsnøytrale ekteskap har neppe positiv klang blant muslimene. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten mange i vårt land har for å stå for den kristne tro som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Vi verken skal eller kan påtvinge noen en bestemt tro, og vi skal respektere alles tro og overbevisning. Men det skal ikke hindre oss si å bygge samfunnet på positive og kraftfulle livsprinsipper og verdier som vi finner i norsk kultur arv og trosarv, hentet fra Bibelen.. Det er nok å nevne livsrett og menneskeverd, sannhet og ærlighet, ekteskap og troskap, nestekjærlighet og solidaritet. Kirken må våge å tale klart i moralske spørsmål. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Den intolerante toleransen
Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! I dag ser vi dessverre at toleransen ofte har enveiskjøring, vi kan kalle den den «intolerante toleransen». Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er store deler av kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.