Tiggeforbud og hjelp til fattige

Vi lever i en verden med mye urettferdighet, fattigdom og nød. Som
innbyggere i et land og i en kommune hvor de aller fleste kan kalles rike i forhold til verdens nød, skulle det bare mangle om vi ikke vill hjelpe og gi. Det er vi alle enige om uansett politisk parti eller livssyn.
Å betvile hverandres hjertelag eller motiver blir helt feil. Så er spørsmålet hvordan vi hjelper best.

Jeg har forståelse for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som ble vedtatt med deres stemmer i Kommunestyret i Sola kommune 15. Juni. Å forby tigging på offentlig sted og ikke minst
fra hus til hus kan være en løsning på de utfordringer som tigging gir lokalsamfunnet. Imidlertid er jeg ikke sikker på dette, og vi i KrF gruppa stemte imot forbud. Et forbud mot tigging kan gi et uheldig signal om vår holdning til nødlidende, og spørsmålet er hvordan et slikt forbudet kan håndheves i praksis. Samtidig vil jeg si at det beste ville vært å ha noen nasjonale retningslinjer for dette, slik at ikke praksis er forskjellig fra kommune til kommune.

La det være sagt med en gang. Vi har selvsagt ikke vondt av å bli berørt i vår samvittighet ved å se fattige mennesker eller tiggere. Det er tvert om bra at vår sosiale samvittighet vekkes.
Det er heller slik at vi er så vant med å se nød, ikke minst via Tv og nett, at vi sikkert reagerer for lite. Likevel skal vi ikke gi for å lette vår samvittighet, det blir også en slags egoisme, men hensikten med å gi må være vårt ønske om å hjelpe mennesker mest mulig og på best mulig måte.

Det er mye som tyder på at vi ved å gi til de som kommer inn fra andre land for å tigge, ikke hjelper de som trenger det mest.
Flere organisasjoner som hjelper f. eks sigøynere i Romania, kan fortelle at det ikke er de fattigste som kommer til Norge, og mye tyder på
at lite av det vi gir går til de som trenger det mest.
Det berører våre hjerter å se mennesker sitte og tigge, men likevel bør vi tenke oss om før vi gir. Vi vet ikke alltid hva vi gir til og det kan finnes andre veier å hjelpe.

Så er spørsmålet om et tiggeforbud løser “problemet”. Det gjenstår å se nå som forbudet er vedtatt. Hvordan skal vi tolke «offentlig sted», vil tiggerne finne andre plasser og nye metoder, og har politiet kapasitet til å følge dette opp.
Uansett er det viktig at vi melder fra til politiet hvis tiggere eller andre har en oppførsel som er truende og forstyrrende.

Som sagt stemte KrF imot tiggeforbudet i Sola. Flertallet var knapt og kommunestyret delte seg omtrent på midten. KrF kom med et tilleggsforslag til saken som vi mente alle kunne stemme for, enten man sa ja eller nei til tiggeforbud, “å anbefale folk å gi via organisasjoner som hjelper nødlidende både her i landet og i nærområdene”. Vi ønsket ikke å forby tigging, men uansett forbud eller ikke er det alltid relevant å tenke igjennom hvordan man best kan gi. På den annen side, et forbud mot tigging er heller ikke en anbefaling om å slutte å gi til mennesker i nød!

I tillegg til vårt offentlige sikkerhetsnett finnes det mange organisasjoner som hjelper fattige og nødlidende både her i landet og ikke minst der de kommer fra.
Hvis folk ga gjennom slike kanaler vil nettverk av tiggere som kommer til landet avta, og flere av de aller fattigste ville få hjelp. Uansett må vi aldri bli en kommune eller befolkning som glemmer de fattige og nødlidende.

KrF ønsket at kommunestyret skulle sende et signal til Solas befolkning om å gi gjennom de kanaler hvor vi vet at pengene kommer fram. Vi er glad for at dette forslaget fikk stort flertall med 27 av 41 stemmer:
«Kommunestyret anbefaler å gi til tiggere via organisasjoner som hjelper nødlidende her i landet og i de nærområder de kommer fra.»

Reklamer

Pinsebevegelsen – nettverk eller kirkesamfunn

Jeg tror at Pinsebevegelsen kan bety noe helt ekstra i vårt land som et nettverk av lokale menigheter med en overordnet visjon og plan. LED-konferansene de siste årene har også synliggjort en kurs og retning uten overstyring eller detaljstyring av lokale menigheter. Takk til lederråd og leder for godt arbeid. Innenfor et slikt landsomfattende nettverk som pinsebevegelsen, kan selvstendige lokalmenigheter og ulike «bevegelser» og «nettverk» igjen bevege seg innen «det store nettverket» eller ”hele bevegelsen”. Med andre ord; Et målrettet mangfold.

Fellesnevnere og organisering
Det må selvsagt være fellesnevnere i en bevegelse. Det gjelder tro og lære, felles forståelse av identitet og oppdrag, en viss organisering og samordning, og gode tilgjengelige tilbud og ressurser. Her har pinsebevegelsen mye godt å bygge på som sikkert kan videreutvikles. Likevel, når jeg leser STIP-dokumentet og følger med på utviklingen, ser jeg at dette lett kan bli et kirkesamfunn med mye organisering og behov for tilføring av ressurser. Spørsmålet er om det er ønskelig og nødvendig med så mange råd, utvalg og komiteer. Alt dette er ikke feil, men jeg tror mye av dette kan og bør forenkles.
I utgangspunktet må en overordnet og samlende visjon og plan, og forståelse av bevegelsens egenart, legge føringer for hva som behøves av organisering i en bevegelse av selvstendige menigheter.Selvsagt kommer det an på hva vi legger i ord og uttrykk, og jeg ønsker ikke å være i utakt med utviklingen, men jeg ser ikke at Norge behøver et nytt kirkesamfunn, eller at Pinsebevegelsen behøver en ”generalsekretær”, slik ting har blitt presentert i Korsets Seier og andre media. Jeg håper at Pinsebevegelsen fortsatt kan være noe ”annerledes” og friskt i kirke-Norge.

Lederrådets mandat og balanse
Jeg forstår at balansen mellom selvstendige menigheter og ett samlet nettverk kan være utfordrende å håndtere for lederrådet. En naturlig utvikling vil være at lederrådets oppgaver klargjøres ut fra bevegelsens egenart, og at den valgte leder får et tydeligere mandat til å representere bevegelsen der det er naturlig og aktuelt. Det trengs et samlende lederskap som viser vei, men når man representerer over 300 selvstendige menigheter og kanskje flere ”bevegelser i bevegelsen” vil det sette noen grenser for hva som behøves og hvordan dette kan utøves.
Slik jeg ser det bør det ikke utvikle seg et ”byråkrati” rundt lederrådet med fler og fler lønnede stillinger, og hvor for mange ledere i lokale menigheter må bruke tid på å bekle råd og utvalg. I dette bildet savner jeg en konstruktiv debatt og ulike vurderinger og synspunkter rundt utviklingen av bevegelsen.

Nettverk for pinsekarismatisk kristendom
De siste årene har en rekke tidligere frittstående menigheter knyttet seg til Pinsebevegelsen, og nye forsamlinger er plantet og blitt en del av bevegelsen. De erkjenner at det er viktig å være en del av noe større enn seg selv. Dette er veldig positivt, men det betyr også større åpenhet for ulikheter og mangfold. Flere av de nyere menighetene har ikke et historisk forhold til bevegelsen. Noen finner det ikke naturlig å kalle seg pinsemenigheter eller pinsevenner, men har koblet seg på fordi en ser den positive utviklingen i bevegelsen. De bruker heller uttrykk som ”å være en del av pinsebevegelsen” eller ”å være knyttet til nettverket pinsebevegelsen” osv.
Jeg har vært på banen flere ganger og ønsket et enda støtte mangfold som kunne inkludere flere frittstående forsamlinger, nettverk og bevegelser, selvsagt hvis de selv skulle ønske det. Kanskje et nytt navn på bevegelsen kunne være positivt, fornyende og inkluderende?
I dag hører vi om en mulig sammenslutning av ”De Frie Evangeliske Forsamlinger” og Pinsebevegelsen. Det tror jeg er et vanskelig ”kunststykke”, spesielt hvis man skal ”grave i historien”. Mye har skjedd på mer enn ett hundre år. Det som kanskje er mulig er å gjøre Pinsebevegelsen så høy og vid at også ”De frie Evangeliske Forsamlinger” kan bli med i et slikt samlende og framtidsrettet nasjonalt ”nettverk for pinsekarismatisk kristendom”

Visjon og relasjon
Innen bevegelsen finnes det ikke bare et mangfold av menigheter, men også ulike kraftfulle strømninger eller bevegelser, som Salt Bergenskirken, Intro, Jesus Church osv. Det kan bety en utfordring, men slik vil det være i et relasjonsbasert nettverk og en levende bevegelse. Balansen mellom selvstendighet og manglende loyalitet kan noen ganger være fin, og må takles i åpenhet og tillit.
Jeg tror at pinsebevegelsen er tjent med å satse på nettverkstanken. I et nettverk vil visjon og relasjon være de bærende elementer, mens i et kirkesamfunn vil lett organisering og byråkrati vokse på seg og kunne begrense liv og utvikling.
Jeg tror på et nettverk – en bevegelse – av menigheter som er frie og selvstendige, men ikke uavhengige av hverandre.
Norge behøver som aldri før evangeliet, og en bevegelse eller et nettverk av levende kirker som fokuserer på kraften i Guds Ord og Den Hellige Ånds gjerning i vår tid, kan og vil bety en stor forskjell i vårt land.

Be for landets ledere – uten reservasjoner

Selvsagt skal vi be for de som styrer og regjerer, enten vi er enig med dem eller ikke, eller enten de gjør godt eller galt. Det kan vi gjøre frimodig – uten reservasjoner! Jesus sier til og med at vi skal be for de som følger oss og velsigne de som forbanner oss!, så svaret burde være ganske enkelt.
Hør hva Paulus sier om dette:
“Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig i Gud vår frelsers øyne, Han som vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.” 1Tim 2:1-4

Be for alle mennesker
For det første nevner Paulus forbønn og takk for alle mennesker! Vi skal altså be for alle, uten reservasjoner.  Det er viktig å huske at når vi ber for et land, så ber vi først og fremst for mennesker. Og vi skal be for alle mennesker. Om vi ikke kan nevne hvert eneste navn, kan vi be for kategorier av mennesker; arbeidsplasser, yrkesgrupper, skoler, universiteter, sykehus, sosiale institusjoner, fengsler, nabolag, familie og venner. Den Hellige Ånd er strategen som vil minne oss om hvem og hva vi skal be for, og over de mennesker og områder vi ber for vil Gud virke og skape forandring.

Be for alle som styrer og regjerer
Statsminister og regjering behøver vår daglige forbønn. Det samme gjelder stortingsrepresentantene, ordførerne og de mange som sitter i landets over fire hundre kommunestyrer. Det er viktig at vi ber og arbeider for å få gode ledere i landet, men bønn må ikke bare være noe vi gjør foran et valg. Vi må fortsette å be, for vedvarende og utholdende bønn virker!
Bibelen sier ikke at vi bare skal be for gode ledere eller troende ledere. Nei, Bibelen oppfordrer oss til å be for de som styrer, uansett. Bønn er innflytelse. De som styrer og regjerer behøver vår forbønn. La Guds ånd lede deg til å be strategiske bønner som påvirker og forandrer!

Helbredelse

Helbredelse ved bønn er et tema som stadig kommer opp til debatt. I Norge hadde vi i mange år ”kvakksalverloven” av 1936 som handlet om ”innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur”. Loven skulle beskytte både legeyrket og den syke fra «bløffmakere». Heldigvis har trosfriheten stort sett gått foran denne loven når det gjelder praktisering av forbønn for syke. Fra 1. januar 2004 ble ”kvakksalverloven” opphevet og ble fra samme dato erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og paksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av ”den sunne lære”. En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter ”lovet for mye” eller den syke fikk opplevelsen av å ha ”for liten tro”.

Med pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en ”nytestamentlig menighet”. Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i ”ytterkantene” eller utenfor den offisielle pinsebevegelsen. Troens Bevis og Aril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70 og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte. I dag er det ikke lenger bare ”pinsevenner som er pinsevenner”. Oasebevegelsen og IMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd. Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv. Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et ”trospress” som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og prakis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på ”helbredelsespredikanter”, eller på mennesker med spesiellle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal ”følge etter spesielle predikanter”, men han sa at ”helbredelse skal følge etter de som tror”. Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen. Vi kan alle legge hendene på de syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjennopprettet syndefallet, og at en dag – i den nye verden – skal forsoningsverket slå 100% igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død! Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Den sjelesørgeriske siden er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet! Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og de troendes forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!

 

Bibelens eget bibelsyn

Mange av de debatter som kommer opp i ”den kristne verden”, både i kirker og i media, handler egentlig om bibelsyn. Som ung og nyfrelst lærte jeg at pinsebevegelsen hadde et fundamentalistisk bibelsyn, eller et konservativt bibelsyn. Fundamentalistisk er et ord vi helst unngår i vår tid da det får tankene til å gå i retning av ekstreme holdninger og religiøse sekter. Konservativt er også et ord med en viss bismak i den offentlige debatt, men det uttrykker troen på at Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. På den andre siden har vi et liberalt bibelsyn hvor en egentlig tiltar seg retten til å endre betydningen av bibelord i takt med tid og kultur. Men egentlig har Bibelen sitt eget bibelsyn.

Bibelen er både guddommelig og menneskelig. Den er guddommelig i innhold, men i skrivestil og uttrykksmåte er den forskjellig fra forfatter til forfatter. ”De hellige Guds menn skrev drevet (inspirert) av Den Hellige Ånd”, sier Bibelen (2.Pet 1:19)
Det er altså ikke et ordrett diktat fra Gud, men en gjengivelse av hva Gud vil ha sagt. Detaljer og løsrevne vers kan føre oss på avveie, derfor er det viktig å lese Bibelen i sammenheng og ikke bygge liv og lære på løsrevne sitater. Bibelen selv sier at ”summen av Guds Ord er sannhet” (Salme 119:160). Martin Luther sa det på denne måte; ”Skrift forklarer skrift og dunkle skriftsteder må opplyses av de klare.”
Det kan være fristende å lese Bibelen for å få bekreftet sitt eget syn, og det er lett å falle i den grøften at en leser Bibelen med sitt kirkesamfunns eller vår tradisjons briller. I stedet bør vi lese Ordet med et åpent sinn for å høre hva Gud sier til oss som mennesker, og la det prege våre liv, holdninger og verdier.

Bibelen har sitt eget bibelsyn. Som en bibeltroende kristen har jeg en konservativ tilnærming til skriftens autoritet, men jeg innser at bokstavtro lett kan bli religion eller feil tro! Bibelen er en bok som må forstås slik den forstår seg selv. Bibelen er vår rettesnor for tro og lære. Alt skal prøves på Ordet. Den er viktigere enn syner, profetier og åpenbaringer. Den må leses og anvendes ut fra Guds plan og hensikt for oss mennesker. Vi kan sammenligne bibelsyn og bibelbruk med hvordan fariseerne og sadukeerne brukte Skriften på Jesu tid. Fariseerne var de erkekonservative som fulgte lovens bokstav mens sadukeerne var ”liberalteologene”. Det interessante er at begge disse retningene kolliderte med Jesu liv og lære. Sadukeerne forkastet Ordets autoritet mens fariseerne brukte ordet på feil måte og i feil ånd.

Bibelen er ikke en religionsbok. Den er heller ikke en relekvie. Permene, papiret og trykksverten er ikke hellig, men innholdet er ”syv ganger renset” av Gud. For å få tak i budskapets kjerne, innhold og kraft må den leses inspirert av Den Hellige Ånd. ”Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende”, sier Bibelen selv (2.Kor 3:6). Når Bibelen brukes som en lovbok og ikke som en en levende bok eller ”livbok”, blir resultatet ofte feil. Folk føres inn i fordømmelse og bundethet, i stedet for inn i Kristi liv, og åndens frukter får ikke vokse fram. Både det gamle og det nye testamente må leses i lys av den nye pakt og Jesu forsoning. Jesu død og oppstandelse forandret alt. I det fullbrakte verk som Jesus har gjort forenes hele Bibelen i evangeliet som viser oss veien til frelse og evig liv (Johs 3:16). Da blir ikke Paulus formaninger i brevene lovbud, men levende ord som den Hellige Ånd i oss vil gi oss kraft til å leve etter.

Bibelen har en hovedperson og ett hovedbudskap. Det er Jesu Kristi evangelium og personen Jesus Kristus. Jeg tror det var den samme Martin Luther som sa: ”Jesus er Bibelens kjerne og stjerne”. Jesus finnes i alle Bibelens bøker. Å lese Bibelen ut fra forståelsen av hva Jesus har gjort, hvilken rekkevidde forsoningen har, og hva evangeliet betyr, forandrer alt. Å lese Bibelen ”på jakt” etter Jesus i hver eneste bok, også i Det Gamle Testamente, åpner boken på en ny måte. Å lese Bibelen under bønn om at Den Hellige Ånd skal lyse og vise vei til hele sannheten, gjør Bibelen levende. Da blir bibelsyn og bibeltroskap en levende kraft i livet.
Ja, Bibelen er vårt fundament og teoligiske rettesnor, og vi skal i vår tid stå opp for troen på Ordet. Men den er også også vår ”bankboks” med Guds løfter og vår ”matboks” med daglig påfyll som metter vårt åndelige liv i gode og vonde dager, og leder oss på veien gjennom livet.

 

Frelse eller dom på Guds agenda

Når jeg følger en del av debattene i kristne medier går det opp for meg at det er et dypt skille i oppfatning både i Gudsbilde og i synet på hvordan Gud handler i vår tid. Det samme skille finnes også i en del av forkynnelsen i kristne kirker.

Gudsbilde
Jesus kom for å vise oss hvem Gud er. Jesus hatet synden, men desto mer elsket han synderen. Hele Jesu liv og tjeneste utstrålte godhet og kjærlighet til mennesker, og hans kraft satte mennesker fri og ga dem en ny framtid!
Da Jesus møtte den blinde mannen (Johs kapittel 9), begynte disiplene med en gang å spørre om hvorfor han var født blind. Var det på grunn av hans egen synd eller foreldrenes synd? Jesus avviser denne tankegangen radikalt. Ingen har syndet, svarer Jesus. Med dette vil Jesus slå fast at blindheten ikke er en straff fra Gud for hans personlige synd, eller foreldrenes synd. Jesus helbreder den blinde mannen og i stedet for å diskutere skyld fokuserer Jesus på oppdraget. ”Så lenge det er dag må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg,” sier han. Jesus kom for å frelse, helbrede og sette fri. Hans kjærlighet til mennesker var hans drivkraft, og ved sitt liv og sin tjeneste viste han oss hvem Gud er.

Gammeltestamentlig domstankegang
I de siste måneder har ulike påstander om hva Gud står bak eller hva han tillater, vært framme i forbindelse med den mye omtalte boken om ”22-juli profetien”. Jeg er forundret over hvordan mange som blander sammen den gamle og nye pakt.
Den gamle pakt bygde på loven og dens klare betingelser, mens den nye pakt bygger på det som Jesus har gjort. Vi må forstå hvilken pakt og hvilken tid vi lever i, nemlig nådens tid hvor evangeliet forkynnes til frelse og forsoning for både personer og nasjoner. Når noen hevder at land og folk kommer under forbannelse eller dom fordi nasjonen ikke velsigner Israel, eller på grunn av synd og ugudelighet, har man lagt til side hva Jesus har gjort på korset og hva hans forsoningsverk innebærer (2 Kor 5:17-21). Bibelen sier at det kommer en dommens dag, men vi lever i nådens tid.

Syndens konsekvenser og Guds straff
Det er en velsignelse å følge Guds Ord, og synd og ulydighet kan ha negative konsekvenser, både personlig og for folk og nasjon. Likevel betyr ikke det at Gud utfører ”straffereaksjoner” eller dom over personer eller nasjoner i forhold til deres synder.
Hvis våre liv skulle basere seg på Guds velsignelse eller forbannelse i forhold til våre egne gjerninger, har evangeliet og Guds nåde ingen funksjon eller kraft. Da ville kristen tro ville være som alle andre religioner. Jesus tilgir og gjenoppretter, slik at på tross av våre fall og feiltrinn finnes det en vei videre i livet ved Guds nåde, fri fra fordømmelse og skyldfølelse.
Gud har allerede straffet og dømt all synd og ugudelighet gjennom sin sønn Jesus Kristus, og vårt budskap til denne verden handler om å ta imot frelse og forsoning.

Forsoningens tjeneste
Det er fortsatt dag. Det er tid for å gjøre Guds gjerninger. Som Jesus var verdens lys, er vi som kristne og kirker i dag verdens lys.
Når det gjelder endetid og profetier advarer Bibelen oss mot å «bli drevet fra sans og samling”. Gud leder heller ikke sitt folk gjennom skremsel og frykt, men ved sitt Ord og sin Ånd. Som aldri før behøver vi å holde fokus. Vi har fått forsoningens tjeneste, ikke fordømmelsens tjeneste.
Frelse er på Guds agenda for vår tid!

Framtid og håp for Norge

I hver nasjon bygger Jesus sin levende kirke. Hans kirke har budskapet som har kraft til å forandre mennesker, hjem og familier, bygder og byer, og nasjoner. Kirken representerer et annet rike, og gjennom kirken skal gudsrikes verdier formidles og påvirke vår verden.

Kirkehistorien er spennende lesning
. Sterke vekkelser begynte i ånd og kraft, men ble til kirkesamfunn som stivnet til i tradisjoner og systemer. Likevel hadde de stor betydning for mennesker og samfunn i sin tid, og mange har det fortsatt. Når vi leser vårt lands historie ser vi en klar sammenheng mellom vekkelser og nasjonal utvikling og landevinninger. Situasjonen i kirken avspeiler seg i land og folk. Jeg vil nevne et par eksempler.

Hans Nilsen Hauge og ”den haugianske vekkelsen” er et godt eksempel. Ingen tvil om at denne vekkelsen påvirket til at det norske folk reiste seg og fikk tro på framtiden, og fikk grunnloven på plass i 1814. Historien forteller om betydelige vekkelser som Indremisjonen og andre i siste halvdel av 1800-tallet, og pinsevekkelsen fra begynnelsen av 1900-tallet. Ingen tilfeldighet at dette henger sammen med 1905 da Norge igjen ble et selvstendig land. På mange måter er norsk kirkehistorie og nasjonal historie parallell historie.

Kirken har innflytelse på en nasjons framtid. Både Bibel og historien viser oss at det er en sammenheng mellom kirke og nasjon. Jesus sier til sine disipler at de jordens salt og verdens lys. En sløv kirke svekker nasjonen, en våken og åndsfylt kirke skjerper nasjonen. En levende kirke påvirker og bygger samfunnet gjennom den enkelte troende i hverdagen, og gjennom den kraft Gud har lagt i sin kirke.

Noen gir politikerne skylden for ”alt som er galt” med landet. Politikerne har selvsagt et ansvar, ikke bare for budsjett og velferdsgoder, men også for verdier og holdninger. Derfor skal vi be for dem og være nøye på hvem vi gir vår stemme. Men det er ikke politiske partier eller politikere som er salt og lys i landet. Det er heller ikke andre institusjoner; universiteter, skoler, fagforeninger, næringsliv, bankvesen, eller noe annet som er salt og lys i landet. Det er Jesu levende kirke som er salt og lys i samfunnet, og håpet for fremtiden.

Bibelen oppfordrer oss til å be for landet. Paulus formaner menigheten til å be og takke for alle mennesker, og spesielt for de som styrer og har høye stillinger i landet. (1.Tim 2:1-4) Dette står sammen med et løfte; menighetens bønner skal påvirke atmosfæren i landet, og Paulus kobler dette sammen med at folk skal blir frelst. Guds vil at alle skal bli frelst, sier apostelen. Hvilket perspektiv.
Vi ser i Guds ord og vi har lært av historien at nasjonale vekkelser ikke bare kommer ”når Gud vil”, men at det alltid er en sammenheng med hans levende kirke; gjennom bønn, tro og arbeid. Gud har valgt å arbeide gjennom sitt folk.

Jeg tror at Norge igjen kan få oppleve ”folkevekkelse”. Med folkevekkelse mener jeg at store skarer av mennesker tar imot evangeliet i bygder og byer, og folket påvirkes av det som skjer i den åndelige verden. Men folkevekkelse er først og fremst ”folkets vekkelse”, av folket og for folket. Det finnes vekkelser som har ”kommet og gått” med ”store predikanter”, men de bestående vekkelser har samtidig blitt bært fram av et ”vekkelsens folk”.

Jeg tror at vi igjen skal få se en kraftig innhøstning av mennesker for Guds rike i vårt land. Når Jesu levende kirke reiser seg i bønn og formidler evangeliet og den levende Jesus i hverdag og kirke til det norske folk, da er det noe på gang. Ikke minst er min bønn og tro at den unge generasjonen av ”Jesus etterfølgere” skal bringe folkevekkelse til landet. Hundretusener av nye kristne vil bety et ”klimaskifte” i landet.

Det er framtid og håp for vårt land. Midt i økonomiske nedgangstider, økende arbeidsløshet, uoversiktelig flyktningestrøm, og i en tid hvor mange grenser og verdier har blitt flyttet, representerer Jesu levende kirke håp og fremtid for vårt land. Jesus er verdens håp, og den levende kirke er hans kropp i denne verden.