Pinsebevegelsen – nettverk eller kirkesamfunn

Jeg tror at Pinsebevegelsen kan bety noe helt ekstra i vårt land som et nettverk av lokale menigheter med en overordnet visjon og plan. LED-konferansene de siste årene har også synliggjort en kurs og retning uten overstyring eller detaljstyring av lokale menigheter. Takk til lederråd og leder for godt arbeid. Innenfor et slikt landsomfattende nettverk som pinsebevegelsen, kan selvstendige lokalmenigheter og ulike «bevegelser» og «nettverk» igjen bevege seg innen «det store nettverket» eller ”hele bevegelsen”. Med andre ord; Et målrettet mangfold.

Fellesnevnere og organisering
Det må selvsagt være fellesnevnere i en bevegelse. Det gjelder tro og lære, felles forståelse av identitet og oppdrag, en viss organisering og samordning, og gode tilgjengelige tilbud og ressurser. Her har pinsebevegelsen mye godt å bygge på som sikkert kan videreutvikles. Likevel, når jeg leser STIP-dokumentet og følger med på utviklingen, ser jeg at dette lett kan bli et kirkesamfunn med mye organisering og behov for tilføring av ressurser. Spørsmålet er om det er ønskelig og nødvendig med så mange råd, utvalg og komiteer. Alt dette er ikke feil, men jeg tror mye av dette kan og bør forenkles.
I utgangspunktet må en overordnet og samlende visjon og plan, og forståelse av bevegelsens egenart, legge føringer for hva som behøves av organisering i en bevegelse av selvstendige menigheter.Selvsagt kommer det an på hva vi legger i ord og uttrykk, og jeg ønsker ikke å være i utakt med utviklingen, men jeg ser ikke at Norge behøver et nytt kirkesamfunn, eller at Pinsebevegelsen behøver en ”generalsekretær”, slik ting har blitt presentert i Korsets Seier og andre media. Jeg håper at Pinsebevegelsen fortsatt kan være noe ”annerledes” og friskt i kirke-Norge.

Lederrådets mandat og balanse
Jeg forstår at balansen mellom selvstendige menigheter og ett samlet nettverk kan være utfordrende å håndtere for lederrådet. En naturlig utvikling vil være at lederrådets oppgaver klargjøres ut fra bevegelsens egenart, og at den valgte leder får et tydeligere mandat til å representere bevegelsen der det er naturlig og aktuelt. Det trengs et samlende lederskap som viser vei, men når man representerer over 300 selvstendige menigheter og kanskje flere ”bevegelser i bevegelsen” vil det sette noen grenser for hva som behøves og hvordan dette kan utøves.
Slik jeg ser det bør det ikke utvikle seg et ”byråkrati” rundt lederrådet med fler og fler lønnede stillinger, og hvor for mange ledere i lokale menigheter må bruke tid på å bekle råd og utvalg. I dette bildet savner jeg en konstruktiv debatt og ulike vurderinger og synspunkter rundt utviklingen av bevegelsen.

Nettverk for pinsekarismatisk kristendom
De siste årene har en rekke tidligere frittstående menigheter knyttet seg til Pinsebevegelsen, og nye forsamlinger er plantet og blitt en del av bevegelsen. De erkjenner at det er viktig å være en del av noe større enn seg selv. Dette er veldig positivt, men det betyr også større åpenhet for ulikheter og mangfold. Flere av de nyere menighetene har ikke et historisk forhold til bevegelsen. Noen finner det ikke naturlig å kalle seg pinsemenigheter eller pinsevenner, men har koblet seg på fordi en ser den positive utviklingen i bevegelsen. De bruker heller uttrykk som ”å være en del av pinsebevegelsen” eller ”å være knyttet til nettverket pinsebevegelsen” osv.
Jeg har vært på banen flere ganger og ønsket et enda støtte mangfold som kunne inkludere flere frittstående forsamlinger, nettverk og bevegelser, selvsagt hvis de selv skulle ønske det. Kanskje et nytt navn på bevegelsen kunne være positivt, fornyende og inkluderende?
I dag hører vi om en mulig sammenslutning av ”De Frie Evangeliske Forsamlinger” og Pinsebevegelsen. Det tror jeg er et vanskelig ”kunststykke”, spesielt hvis man skal ”grave i historien”. Mye har skjedd på mer enn ett hundre år. Det som kanskje er mulig er å gjøre Pinsebevegelsen så høy og vid at også ”De frie Evangeliske Forsamlinger” kan bli med i et slikt samlende og framtidsrettet nasjonalt ”nettverk for pinsekarismatisk kristendom”

Visjon og relasjon
Innen bevegelsen finnes det ikke bare et mangfold av menigheter, men også ulike kraftfulle strømninger eller bevegelser, som Salt Bergenskirken, Intro, Jesus Church osv. Det kan bety en utfordring, men slik vil det være i et relasjonsbasert nettverk og en levende bevegelse. Balansen mellom selvstendighet og manglende loyalitet kan noen ganger være fin, og må takles i åpenhet og tillit.
Jeg tror at pinsebevegelsen er tjent med å satse på nettverkstanken. I et nettverk vil visjon og relasjon være de bærende elementer, mens i et kirkesamfunn vil lett organisering og byråkrati vokse på seg og kunne begrense liv og utvikling.
Jeg tror på et nettverk – en bevegelse – av menigheter som er frie og selvstendige, men ikke uavhengige av hverandre.
Norge behøver som aldri før evangeliet, og en bevegelse eller et nettverk av levende kirker som fokuserer på kraften i Guds Ord og Den Hellige Ånds gjerning i vår tid, kan og vil bety en stor forskjell i vårt land.

Rettferdighet – din nye identitet!

Av og til vasker jeg bilen. Jeg må innrømme at det er alt for sjelden. Men når bilen er nyvasket og fin, kjører jeg alltid ekstra forsiktig til å begynne med. Jeg forsøker å unngå vanndammer og sølepytter, holder ekstra avstand til bilen foran, og jeg prøver på alle måter å bevare bilen ren. Selvsagt varer det ikke lenge. Plutselig sprutes siden på bilen opp av en lastebil eller trailer som passerer meg i motgående felt, og dermed er det gjort. Når bilen ikke lenger er helt ren, slutter jeg å være så forsiktig. Hva har dette med rettferdighet å gjøre?

Rettferdig ved tro
Reformasjonens far på 1500-tallet, Martin Luther, strevde med et stort spørsmål i munkecellen: ”Hvordan kan et menneske stå rettferdig innfor Gud?” Han prøvde å tenke rene tanker, gjøre gode gjerninger, lese og be, men det strakk ikke til. Han så hvordan den katolske kirken solgte syndsforlatelse og rettferdighet gjennom avlatshandel. Det som løste Martin Luther var ordene fra Rom 1:17: “Den rettferdige skal leve ved tro.”
Ut fra dette ordet begynte reformasjonen som kom til å forandre millioner av menneskers liv over hele verden, og faktisk kirkebildet i Europa; Rettferdiggjørelse ved troen på Jesus alene!

Forståelse av rettferdighet
Jeg er veldig glad i Hebreerbrevet. Her forklares forskjellen på den gamle og nye pakt på en glitrende måte. Nødvendigheten av å forstå budskapet om rettferdighet, er tydelig: ”For den som lever av melk, er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet” (Hebr. 5:13). Noe av det første vi trenger å få tak i som kristne, er budskapet om rettferdighet i Jesus Kristus. Ved troen på Jesus er vi helt rettferdige, like rettferdige som Jesus selv. Hvis man ikke ser dette, blir kristenlivet et strev etter å oppnå rettferdighet. Igjen må man betale for sine synder med gode gjerninger, almisser og offer, men til ingen nytte. Det eneste vi kan gjøre er å ta imot det offer og den gave som ble gitt, en gang for alle, nemlig Jesus Kristus. Det setter fri! Med denne grunnvoll i livet kan man begynne å vokse i tro og utvikle det kristne liv. Uten dette blir kristendom redusert til en religion med selvstrev og fordømmelse.

Ny identitet
I den ”lutherske verden” har fokuset ofte vært sterkere på loven og synden, enn på rettferdigheten. Norsk kristenhet er preget av dette. Ofte har bekjennelsen om at ”vi synder daglig i tanker, ord og gjerninger” vært mye sterkere enn bekjennelsen av rettferdigheten i Kristus. Jesu blod renser oss fra all synd, og vi trenger alle denne rensende kraften i vårt liv hele tiden. Men gjennom troen på Jesu død og oppstandelse er vi erklært rettferdige. Det er vår stilling og nye identitet i Kristus. Kenneth E. Hagin skriver noe som forklarer dette: ”Du blir ikke en fisk ved å falle i vann. Du blir våt. Da gjelder det å tørke seg igjen”. Den som har tatt imot Jesus er helt rettferdig – hele tiden. Men når vi synder og faller, må vi ”tørke oss
igjen” og la Jesu blod rense oss fra vår synd.

Helt rettferdig
Tilbake til den nyvaskede bilen. Noen mener at budskapet om nåde og rettferdighet fører til at man ikke tar synden på alvor. Da har man misforstått. Når bilen er nyvasket vil man gjerne beholde den ren. Forståelse av rettferdigheten i Jesus gjør at man ønsker å leve rettferdig. Lov og bud vekker synden, men nåde og rettferdighet er en kraft i livet til å vokse og seire!
Det skal mye til å overbetone rettferdigheten i Kristus. I stedet bør vi våge å tro på den helt og fullt. Jeg gratulerer deg som har tatt imot Jesus; Du er helt rettferdig!

Kirken er ikke et gammelt hus

Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle”, heter det i den danske presten og dikteren Gruntvigs salme fra 1836. I salmen beskrives sammenhengen mellom det ytre huset med sitt tårn og sine symboler og det indre åndelige huset på en interessant måte. Jeg deler ikke Gruntvigs oppfatning av kirkebygget eller symbolenes betydning, men det er ingen tvil om at det i hans salme er det åndelige huset som teller mest. I vers to skriver han; ”Himlenes Gud visst ei bebor huse som hender mon bygge”, og i tredje vers: ”Vi er Hans hus og kirke nå, bygget av levende stene”. Så langt Gruntvigs legendariske salme.

Kirke er ikke en bygning
Kirke er ikke en bygning, men et folk. Vi går ikke til kirke, vi er kirke. Søndag og andre dager møtes vi som kirke – i «kirken»! Det er selvsagt veldig viktig for en kirke å ha et kirkebygg, et samlingssted, et arbeidsredskap, et senter for arbeidet.
Jesus sa: «Jeg vil bygge min kirke (Matt 16:18).» Han mente selvsagt ikke kirkebygninger over hele verden, selv om det er vel og bra, men han tenkte på sin levende kirke bestående av levende mennesker som tror på ham.
Alle kristne er en del av Jesu Kristi kirke på jord, men det er også viktig å være en del av en lokal kirke der en bor. Jeg setter høyt den lokale kirken jeg er en del av. Søndag er «kirkedag» hvor vi alle samles som kirke – i kirken. En kirke som ikke samles er ingen kirke. Men kirken fungerer hver dag, i hverdag og fest, og samles i «hjem og kirke». Verden fortjener mer enn kirkebygninger. Verden behøver levende kirker med levende mennesker som forkynner Jesus og bringer håp og framtidstro!

Ingen er ”singel-kristen”
Ingen er kirke eller menighet alene. I samme øyeblikk som et menneske tar imot Jesus som sin frelser innlemmes det i Jesu Kristi kropp eller kirke på jord. Denne kirken finnes over hele verden; i alle land, byer og bygder, og den teller hundretalls på hundretalls millioner og vokser for hver eneste dag. Den er Jesus selv tilstede i verden.
Denne globale kirken fratar oss ikke behovet for å være med i en lokal kirke der vi bor. Ingen er en «singel-kristen». Å være en del av en lokal menighet hvor det finnes undervisning og fellesskap, bønn og lovsang, pastor og lederskap, er en viktig del av det kristne livet. Vi er «med-lemmer» til hverandre og det leves ut i og fra den lokale forsamlingen.

Den fullkomne menighet
Noen leter etter den «fullkomne menighet». Jeg kan fortelle at den finnes ikke. Og hvis den fantes og jeg eller du ble medlem, var den ødelagt. Kirke er ikke for perfekte mennesker, og den består ikke av en ”åndelig elite” eller en ”forening a religiøse mennesker”.
Kirken består av alminnelige mennesker som deg og meg som har ønsket Jesus velkommen inn i sine liv, og den har en åpen dør til alle mennesker.
Vi behøver å se det store bildet samtidig som vi står sammen i det nære for å bringe Jesus ut til nye mennesker og nye generasjoner i vårt nærmiljø! Jeg anbefaler sterkt å finne sin plass på gudstjenesten søndag sammen med sin kirke!

Ingel ”sigel-kirker” heller
Like lite som det går an å være ”singel-kristen”, går det an å være ”singel-kirke”.
Både den enkelte troende og enhver lokal kirke hører sammen med hele Jesu Kristi kropp, både lokalt og globalt. Jeg tror på selvstendige kirker som er frie til å følge sin visjon og sitt kall, men samtidig er de ikke uavhengige av andre!
Jeg ser det som en styrke for en kirke å være en del av et større fellesskap eller nettverk. Jeg tror det er en forutsetning hvis en skal vokse, ha innflytelse og forandre en nasjon. Men relasjon er viktigere enn organisasjon.
Faren med kirkesamfunn er at de lett stivner til og rett og slett får for mye å ta vare på i stedet for mot og vilje til å satse og tenke nytt. Mange vekkelsesbevegelser har endt som tilstivnede kirkesamfunn, dessverre. Det er en av grunnene til at det igjen har oppstått nye bevegelser. Kirkehistorien viser at det ofte har vært rett, Guds ånd og Guds ord har behøvd nye åpne kanaler å virke gjennom for å nå nye mennesker.
Likevel, når vi ser de lange linjer har også mange bestående kirker etter hvert tatt opp seg seg ”det nye”, og sammen har de blitt en fornyet og sterkere strøm i nasjonen.

Kirken er ikke et gammelt hus
Ingen kristen er kalt til å stå alene. Ingen kirke er tjent med å stå alene. Bare sammen er vi sterke. Jeg tror på nettverkstanken, både innenfor, utenfor og noen ganger på tvers av gamle kirkesamfunn. Det er relasjonene, behovene og visjonen om å bringe Jesus til landet og neste generasjon som skaper et ekte fundament og engasjement for samarbeid og gjennombrudd.
Vårt land behøver at lokale kirker reiser seg og står sammen som aldri før og fullfører oppdraget Jesus ga oss, evangeliet fra vår ”dørstokk” til jordens ender!
Grundtvigs gamle salme har dobbel betydning. Om kirkebygget faller, står den levende kirken. Men Jesus Kristi kirke er ikke et gammelt hus, men et nytt og friskt åndelig hus, og det huset står uansett hva som skjer – og det skal seire!

Litt mer himmel

Høsten 2016 opplevde vi det som vi aldri trodde kunne skje, vi mistet vår yngste sønn. Han ble bare 33 år gammel. Et slikt sjokk setter sitt preg på livet og mye settes i et annet perspektiv. I denne situasjonen opplevde jeg at et skriftavsnitt på en spesiell måte ga styrke, håp og tro. Du kan lese det selv i Romere 8:18-39.

Designet for evigheten
Enten livet her i verden blir langt eller kort, har det ”kort holdbarhet” i evighetens synsvinkel. Bibelen bruker ordet ”forgjengelighet” som betyr ”alt som blir borte, som ikke varer, som opphører å eksistere”. Det betyr også ”dødelig og jordisk”.
Jeg husker første gang jeg så en død person. Det var mormor. Hun døde åttifem år gammel, og jeg var elleve. På den tiden lå ofte de døde hjemme noen dager før de ble kjørt til kapellet. Jeg spurte mamma om lov til å gå inn på mormors værelse og se henne. Gå inn du, sa mamma. Jeg gikk stille inn og stilte meg høytidelig ved kisten. Hun lå der så vakker, pyntet i hvitt og med foldede hender. Likevel var noe forandret. Hun var kald og hvit i ansiktet. Den første tanken som kom til meg var denne; ”Men mormor er jo ikke her.” Jeg forsto faktisk at hun hadde flyttet ut av kroppen og hjem til Gud.
Som mennesker er vi først og fremst åndsvesen. Jo visst er vi en helhet bestående av ånd, sjel og kropp, men det indre mennesket, menneskets ånd, kommer aldri til å dø. Vi er ”designet” for evigheten. Den kjente pastor og misjonær Oswald Smith uttalte: ”Når dere får høre at jeg er død, skal dere ikke tro det. For da lever jeg som aldri før.”

Gjennom alt
I denne verden opplever vi lidelser. Men lidelsen ”kan ikke regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår”(Rom 8:18). Paulus fortsetter i vers 26: ”Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud”. Midt i prøvelser kan dette være vanskelige ord å gripe. Omstendigheter og følelser sier noe annet, og heldigvis har vi lov til å føle både smerte og lidelse.
Dette betyr ikke at alt som skjer i denne verden er Guds vilje, eller at vi skal overgi oss til en ”skjebnetro”. Noen sier nesten uansett hva som skjer; hva mente Gud med det? Jeg er glad for at Gud ikke står bak alt som skjer og at han heller ikke har en mening med alt som skjer. Det ville skape et forvirrende gudsbilde. Men Gud er god, og han har seiret over alt det vonde, og han er med gjennom alt. Noen ganger må vi velge å tro Guds ord, selv om vi ikke forstår. Et langt liv med Gud lært meg at Guds Ord er sant.

Litt mer himmel
Lysten til å leve er en viktig drivkraft. Samtidig har vi håpet om en himmel. Det skaper en sunn balanse. Jeg tror vi kan bli mer «himmelvendte» uten å miste bakkekontakten.
En dag skal vi ut av forgjengeligheten og over i en ny dimensjon; det evige, herlige og fullkomne. Vi forstår ikke alt dette, og vi vet egentlig veldig lite om hvordan himmel og evighet er. Det er vissheten om en evig verden uten synd, ondskap, forbannelse, krig, nød, sykdom og fattigdom som fascinerer meg. Samtidig som jeg takker Gud for livet her og trives godt i den kroppen jeg har fått, vet jeg at den er bare et midlertidig bosted, og livet her er et midlertidig oppdrag. Jesus betyr håp og framtid for alle mennesker. Jeg elsker avslutningen i Romerbrevet kapittel 8: ”Ingenting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre”.

 

Hva nå, KrF?

Vaget ble en nedtur for Kristelig Folkeparti og en skuffelse for oss som har tro på partiet.  Etter min mening er det et tap for norsk politikk og for kristne verdier at ikke flere av de mange gode toppkandidatene på Krfs lister kom inn på tinget.

Det skal sies at media var ikke «på KrFs side» i valgkampen. Det gjorde sitt til at viktige temaer som for eksempel familien, sorteringssamfunnet, bioteknologien og aktiv dødshjelp, aldri kom på agendaen.

Dessverre tyder mye på at KrFs innstilling til regjeringsspørsmålet ble en hovedårsak til valgnederlaget. Partiet hadde etter min mening «kjørt seg litt fast» ved landsmøtevedtaket om regjeringssamarbeid. For mye energi gikk også til å forklare avstanden til FrP, i stedet for å formidle egen politikk.

Ja, det er politisk avstand til FrP i mange verdispørsmål, men det er det til Venstre også, og ikke minst til partier på venstresiden. Men å skape uklarhet om at partiet vil støtte en borgerlig regjering og bryte med tiår av praksis og forståelse av KrF som et sentrum-borgerlig parti, har etter min mening for lite grunnlag i partiets velgergrupper.
Selvsagt er det forståelig at partiledelsen var forpliktet på et vedtak om regjeringsspørsmålet fra landsmøtet, men på tross av dette kunne man opptrådt med større klarhet i valgkampen, etter min mening.

I landsmøtevedtaket heter det at hvis det ikke er grunnlag for en sentrum-høyre regjering, vil partiet ”mest sannsynlig gå i opposisjon”. Slik jeg tolker ”mest sannsynlig” betyr det at det er et rom for en eller annen form for samarbeid med regjeringen, uten å sitte i regjeringen. For å gå inn i regjering må det kanskje et nytt landsmøtevedtak til, og lærdommen bør uansett være at det ikke er klokt å operere med et ”bundet mandat” i forhold til ett parti.

KrF fikk god uttelling for sin politikk som samarbeidsparti til dagens regjering i de fire år som ligger bak. Min mening er også at KrF får alt for liten kreditt blant kristne og verdibaserte velgere for den jobben de har gjort og stadig gjør i vårt Storting. I viktige verdisaker bidrar partiets representanter aktivt til å flytte stortingsflertallet i riktig retning. Jeg er ikke i tvil om at de åtte stortingsrepresentantene KrF nå har vil fortsette og gjøre en god jobb i samme retning.

KrFs landsstyre var samlet fredag 22. september. De valgte å stå fast på landsstyrevedtaket om regjeringssamarbeid, og viste i alle fall utad liten vilje til evaluering og debatt på dette punkt. Likevel må det komme en evalueringstid i partiet hvor ”hver sten snus” som partilederen uttrykte det, og hvor det åpnes for samtaler og debatter på ulike plan i partiet. Vi er mange som vil partiet det beste, og som mener at Norge behøver et oppegående og kraftfullt KrF.

Helbredelse

Helbredelse ved bønn er et tema som stadig kommer opp til debatt. I Norge hadde vi i mange år ”kvakksalverloven” av 1936 som handlet om ”innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur”. Loven skulle beskytte både legeyrket og den syke fra «bløffmakere». Heldigvis har trosfriheten stort sett gått foran denne loven når det gjelder praktisering av forbønn for syke. Fra 1. januar 2004 ble ”kvakksalverloven” opphevet og ble fra samme dato erstattet av lov om alternativ behandling av sykdom.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og paksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av ”den sunne lære”. En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter ”lovet for mye” eller den syke fikk opplevelsen av å ha ”for liten tro”.

Med pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en ”nytestamentlig menighet”. Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i ”ytterkantene” eller utenfor den offisielle pinsebevegelsen. Troens Bevis og Aril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70 og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte. I dag er det ikke lenger bare ”pinsevenner som er pinsevenner”. Oasebevegelsen og IMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd. Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv. Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et ”trospress” som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og prakis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på ”helbredelsespredikanter”, eller på mennesker med spesiellle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal ”følge etter spesielle predikanter”, men han sa at ”helbredelse skal følge etter de som tror”. Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen. Vi kan alle legge hendene på de syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjennopprettet syndefallet, og at en dag – i den nye verden – skal forsoningsverket slå 100% igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død! Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Den sjelesørgeriske siden er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet! Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og de troendes forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!

 

Bibelens eget bibelsyn

Mange av de debatter som kommer opp i ”den kristne verden”, både i kirker og i media, handler egentlig om bibelsyn. Som ung og nyfrelst lærte jeg at pinsebevegelsen hadde et fundamentalistisk bibelsyn, eller et konservativt bibelsyn. Fundamentalistisk er et ord vi helst unngår i vår tid da det får tankene til å gå i retning av ekstreme holdninger og religiøse sekter. Konservativt er også et ord med en viss bismak i den offentlige debatt, men det uttrykker troen på at Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. På den andre siden har vi et liberalt bibelsyn hvor en egentlig tiltar seg retten til å endre betydningen av bibelord i takt med tid og kultur. Men egentlig har Bibelen sitt eget bibelsyn.

Bibelen er både guddommelig og menneskelig. Den er guddommelig i innhold, men i skrivestil og uttrykksmåte er den forskjellig fra forfatter til forfatter. ”De hellige Guds menn skrev drevet (inspirert) av Den Hellige Ånd”, sier Bibelen (2.Pet 1:19)
Det er altså ikke et ordrett diktat fra Gud, men en gjengivelse av hva Gud vil ha sagt. Detaljer og løsrevne vers kan føre oss på avveie, derfor er det viktig å lese Bibelen i sammenheng og ikke bygge liv og lære på løsrevne sitater. Bibelen selv sier at ”summen av Guds Ord er sannhet” (Salme 119:160). Martin Luther sa det på denne måte; ”Skrift forklarer skrift og dunkle skriftsteder må opplyses av de klare.”
Det kan være fristende å lese Bibelen for å få bekreftet sitt eget syn, og det er lett å falle i den grøften at en leser Bibelen med sitt kirkesamfunns eller vår tradisjons briller. I stedet bør vi lese Ordet med et åpent sinn for å høre hva Gud sier til oss som mennesker, og la det prege våre liv, holdninger og verdier.

Bibelen har sitt eget bibelsyn. Som en bibeltroende kristen har jeg en konservativ tilnærming til skriftens autoritet, men jeg innser at bokstavtro lett kan bli religion eller feil tro! Bibelen er en bok som må forstås slik den forstår seg selv. Bibelen er vår rettesnor for tro og lære. Alt skal prøves på Ordet. Den er viktigere enn syner, profetier og åpenbaringer. Den må leses og anvendes ut fra Guds plan og hensikt for oss mennesker. Vi kan sammenligne bibelsyn og bibelbruk med hvordan fariseerne og sadukeerne brukte Skriften på Jesu tid. Fariseerne var de erkekonservative som fulgte lovens bokstav mens sadukeerne var ”liberalteologene”. Det interessante er at begge disse retningene kolliderte med Jesu liv og lære. Sadukeerne forkastet Ordets autoritet mens fariseerne brukte ordet på feil måte og i feil ånd.

Bibelen er ikke en religionsbok. Den er heller ikke en relekvie. Permene, papiret og trykksverten er ikke hellig, men innholdet er ”syv ganger renset” av Gud. For å få tak i budskapets kjerne, innhold og kraft må den leses inspirert av Den Hellige Ånd. ”Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende”, sier Bibelen selv (2.Kor 3:6). Når Bibelen brukes som en lovbok og ikke som en en levende bok eller ”livbok”, blir resultatet ofte feil. Folk føres inn i fordømmelse og bundethet, i stedet for inn i Kristi liv, og åndens frukter får ikke vokse fram. Både det gamle og det nye testamente må leses i lys av den nye pakt og Jesu forsoning. Jesu død og oppstandelse forandret alt. I det fullbrakte verk som Jesus har gjort forenes hele Bibelen i evangeliet som viser oss veien til frelse og evig liv (Johs 3:16). Da blir ikke Paulus formaninger i brevene lovbud, men levende ord som den Hellige Ånd i oss vil gi oss kraft til å leve etter.

Bibelen har en hovedperson og ett hovedbudskap. Det er Jesu Kristi evangelium og personen Jesus Kristus. Jeg tror det var den samme Martin Luther som sa: ”Jesus er Bibelens kjerne og stjerne”. Jesus finnes i alle Bibelens bøker. Å lese Bibelen ut fra forståelsen av hva Jesus har gjort, hvilken rekkevidde forsoningen har, og hva evangeliet betyr, forandrer alt. Å lese Bibelen ”på jakt” etter Jesus i hver eneste bok, også i Det Gamle Testamente, åpner boken på en ny måte. Å lese Bibelen under bønn om at Den Hellige Ånd skal lyse og vise vei til hele sannheten, gjør Bibelen levende. Da blir bibelsyn og bibeltroskap en levende kraft i livet.
Ja, Bibelen er vårt fundament og teoligiske rettesnor, og vi skal i vår tid stå opp for troen på Ordet. Men den er også også vår ”bankboks” med Guds løfter og vår ”matboks” med daglig påfyll som metter vårt åndelige liv i gode og vonde dager, og leder oss på veien gjennom livet.