Hva nå – KrF?

KrF har på mange måter vært i en krise gjennom mange år, og stadige prosesser har ikke evnet å ta tak i de grunnleggende spørsmål og skillelinjer som finnes i partiet, og skapt mer tretthet enn engasjement. Med sin tale til landsstyret og sin nye bok har i alle fall partileder Knut Arild Hareide klart å skape engasjement.

Hareide hadde en god og på mange måter velbegrunnet tale til landsstyret for et par uker siden. Jeg tror han mener alvor, og jeg har respekt for han og hans vurderinger, men er likevel og totalt sett skeptisk til det «linjeskifte» som han råder til.
Jeg har forståelse for Hariedes ønske om å komme ut av en fastlåst posisjon for partiet og den nåværende tilstanden i et slags “politisk ingenmannsland”. Likevel, KrF har oppnådd viktige seire sammen med Høyre-Frp regjeringen, men får liksom ikke gjennomslag eller kreditt for det verken i media eller blant mange av partiets velgerne. Noe må gjøres. Lederen må gå foran. Hareide kjenner selvsagt presset. Likevel, å konkludere med å skifte kurs uten at det er gjennomarbeidet med Stortingsgruppen, nestledere eller landsstyre er en “risikosport”, selv om det kan synes både radikalt og modig.

Uvirkelig situasjon
Egentlig opplever jeg situasjonen litt “uvirkelig”. Hvorfor dette landsmøtet? Ja, vi trenger et landsmøte for å løse opp den fastlåste knuten i forhold til FrP. Dette landsmøtevedtaket som sikkert ble applaudert fram der og da har siden høstet liten eller blandet forståelse og skapt mye uro. Alternativet til landsmøte er å fortsette som nå til neste valg og inngå et nærmere samarbeid med regjeringen.På den annen side vil et landsmøtevedtak nå som åpner for regjering med Ap legge nye føringer som det kan bli vanskelig å reversere. Partiet kan gå fra den ene fastlåste situasjon til den andre.
Det blir altså ekstraordinært landsmøte 2. november. Så langt jeg forstår er det eneste riktige på dette landsmøtet å løse “knuten” med FrP, slik at partiledelse og landsstyre kan finne en samarbeidsform med regjeringen som gir best uttelling. Landsmøtets oppgave er å vedta politikk og de store linjer, men kanskje ikke å “velge regjering” eller låse landsstyret til bestemte koalisjoner eller samarbeidsavtaler.

Stort engasjement
Knut Aril Hareides initiativ har skapt stort engasjement og fått frem i lyset de dype uenigheter som finnes i partiet om hvordan et sentrumsparti skal forholde seg til høyre eller venstresiden.
At nærmere 2000 har meldt seg inn i partiet de siste ukene sier ikke veldig mye. Noen har meldt seg inn pga den sammenfallende vervingsaksjon som har vært meget god og vellykket. Andre opplever at partiet etter Hareides tale har blitt eller kan bli aktuelt for dem, og de vil støtte dette og delta i prosessen. Dette sammen med endel “hendelser” de siste årene som bekrefter eller oppleves som at partiet forlater den mer verdikonservative linjen, gjør at en del nye velgere og velgergrupper interesserer seg for partiet. Hvor mange nye velgere det gir i realiteten er selvsagt uvisst. Utmeldinger vil i så fall komme etter landsmøtet i forhold til vedtakene der. Mange sitter nå på gjerdet.

Grunnverdier
Jeg har støttet mye av ønskene om modernisering og fornyelse av partiet og en bredere forståelse av hva kristne verdier er og hvordan de kan påvirke samfunnsutviklingen. Jeg har engasjert meg aktivt i debatten om partiets verdier og visjon, og støttet forandringen fra bekjennelse til forpliktelse. Krf er ingen menighet, men partiets program skal bygge på tydelige verdier som vi finner i Bibelen og det kristne menneskesynet. Det må alle tillitsvalgte forplikte seg på, ellers er det ikke noe Kristelig Folkeparti.
Dessverre må vi konstantere at partiets grunnverdier på flere områder har “trange kår” i det politiske Norge. Det gjelder både høyre og venstresiden. Verden har forandret seg, og det har de politiske partiene også. Men vi har sett at KrF sammen med høyresiden har fått gode gjennomslag for flere av sine viktige saker.Dette veivalget handler ikke “bare” om kristne verdier, selv om det er viktigst for mange av oss, men om et politisk veivalg hvor høyre og venstresiden har ulike tanker og løsninger om hvordan samfunnet skal bygges. Nestleder Kjell Inge Ropstad bruker uttrykkene velferdssamfunn eller velferdsstat med tanke på høyre og venstresiden I politikken.

Konklusjon
Mitt syn er at den politiske innflytelsen for KrF vil være større i en flertallsregjering med Erna Solberg som statsminister, enn i en mindretallsregjering med Ap og Sp som må støtte seg på SV. KrF er og har alltid vært et sentrumsparti, men historisk sett vil jeg mene at det har fungert og fungert godt i landskapet sentrum-høyre, og der ligger det fortsatt store muligheter. Når jeg oppsummererer helheten kommer jeg til en annen konklusjon enn partilederen.

 

 

 

 

 

Forfatter: arnfinnclementsenblog

Pastor, preacher and author

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s