Kirkefedre, trender og opplevelseskristendom

Utdrag av pastor Arnfinn Clementsens innledning til paneldebatt
ved sommerstevnet i Sarons Dal 2018, gjengitt i Korsets Seier uke 33, 17.august.

Reelle erfaringer av Guds kraft og nærvær er en viktig del av kirke og kristenliv, enten kirken er ny og ”trendy” eller mer tradisjonell. Personlige gudsopplevelser kan aldri erstattes av verken ytre effekter eller kirkehistoriske tradisjoner.

Opplevelsesfokus
Det er viktig at søken etter åndelige opplevelse ikke blir noe spektalulært og usunt, men en naturlig del av en levende forsamling. Hvis vårt fokus blir manifestasjoner og følelsesmessige opplevelser, kan det bli en slags mystisisme og åndelig selvopptatthet som gjør åndelige opplevelser og karismatikk innadvendt i stedet for utrustning til å tjene Gud, vinne mennesker og bygge kirke.
Der åndelige opplevelser balanseres med sunn bibelundervisning og godt lederskap, vil det bli vekst og mennesker vil møte Gud.

Trendy og moderne
En kirke må være relevant i budskap og form for å nå nye mennesker og nye generasjoner med det tidløse evangeliet. Dessverre er det mange lokale menigheter i Norge i dag som står i fare for å forsvinne om noen år, fordi man holder fast på gamle tradisjoner og ikke våger å satse nytt, åpne for ny musikk og lovsang som er født fram i vår tid, og satse på unge ledere. Samtidig skal generasjonene fungere sammen i en sunn balanse.

Historien viser at kirker og bevegelser som har vokst og blitt bestående har lagt stor vekt på undervisningen av Guds Ord, men også bygd en god og levende struktur. Med struktur mener jeg former og metoder som tar vare på livet og som er bevegelige slik at livet kan vokse og utbre seg. Jo, kirke og menighet kan sikkert bli både for ”trendy” og for opplevelesfokusert, men den største faren er å konservere kirke og kristenliv slik det alltid har vært.

Kirkehistorie og kirkefedre
Vi har alle røtter, og vi bygger alle videre på den grunnvoll for kirken som er lagt og som vi finner i Bibelen og spesielt i det nye testamente. Vi har også røtter i de bevegelser, kirkesamfunn og tradisjoner som vi er en del av, og det skal selvsagt ikke forkastes. Å tro at det hele begynte med oss vil være toppen av naivitet.

Vi forkaster ikke kirkehistorien eller kirkefedrenes innflytelse. Men kirkehistorien har flere spor, og kanskje to hovedspor. Takk Gud for de første kirkefedre som kjempet for treenigheten og Jesu guddom, og bekreftet grunnleggende sannheter og bekjennelser fra Guds Ord som har stått seg gjennom generasjoner. Men mye av den historiske kristendom som jeg anser som våre kirkehistoriske røtter, handler om det Gud gjorde utenfor den offisielle kirke. Det har alltid vært noen der som forkynte det kompromissløse evangeliet, hadde originalmenigheten i Apostlenes gjerninger som forbilde, ba for syke og fungerte i åndens gaver.

Ofte har disse to spor gått side om side og vært innflettet i hverandre. Derfor er det viktig å anerkjenne begge disse spor, både den offisielle og uoffisielle kirke, for å si det litt forenklet, og den betydning disse har hatt for kristendommen utbredelse.
Historien har mye å lære oss, men må aldri bli vår herre. Tradisjon må aldri sidestilles med skriften. Men jeg ser at ritualer og sakramenter, seremonier og tradisjoner, faste bønner og religiøse øvelser, kan gi folk en trygghet, og hjelpe noen ut fra et kristenliv bygd på følelser og ofte usikkerhet og ustabilitet. Det kan gi folk en opplevelse av å hvile i noe objektivt som ikke bygger på hva vi gjør eller skal gjøre. For meg er dette objektive ikke ytre handlinger, men først og fremst det Jesus har gjort, og alt annet kan bli erstatninger for ”den ekte varen”.

Gamle pakts tankegang
Etter min mening har kirker gjennom historien adoptert alt for mye av den ”gamle pakts tankegang” hvor ytre ting sto sentralt i gudsdyrkelsen. Gud bor ikke i kirkebygninger, selv om de er gode å ha, men han bor i hjertene på de som tror. Utøvelse av kristen tro er ikke en religion med ytre rammer og forskrifter, regler og bud, men et liv fra innsiden og ut.

Vi behøver ikke å gå tilbake til ørkenfedrene eller kirkefedrene, eller adoptere oldkirkens eller middelalerens gudstjenestemønster, ritualer eller bønner, for å finne åndelig substans, men heller gå hele veien tilbake til det mest framtidsrettede som finnes, nemlig Guds eget ord. Å fokusere på kirkefedre og århundre gamle tradisjoner kan føre levende kirker inn i mønstre som gjør at en mister begvegeligheten og ledelsen av Den Hellige Ånd.
Jeg ser en retning i dag, også innen det vi regner som pinsekarismatiske miljøer, hvor en legger stor vekt på symboler, sakramenter og oldkirkelige bønner, ritualer og åndelige høytider, og noen tar til og med tilbake jødiske høytider og feiringer. Det stemmer dårlig med apostelen Paulus undervisning f. eks i Galaterbrevet. Det er Jesus som er vårt liv, vår tro og våre høytider.

Konklusjon
Vi må ikke gå tilbake til skyggene når vi har solen, eller til rammene når vi har selve innholdet. Takk Gud for historien. Men den må være en tjener og ikke en Herre,
og takk Gud for levende kirker i dag som bygger på solid grunnvoll og er både relevante og åndelig levende, og bringer evangeliet til nye mennesker og nye generasjoner.