Tiggeforbud og hjelp til fattige

Vi lever i en verden med mye urettferdighet, fattigdom og nød. Som
innbyggere i et land og i en kommune hvor de aller fleste kan kalles rike i forhold til verdens nød, skulle det bare mangle om vi ikke vill hjelpe og gi. Det er vi alle enige om uansett politisk parti eller livssyn.
Å betvile hverandres hjertelag eller motiver blir helt feil. Så er spørsmålet hvordan vi hjelper best.

Jeg har forståelse for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som ble vedtatt med deres stemmer i Kommunestyret i Sola kommune 15. Juni. Å forby tigging på offentlig sted og ikke minst
fra hus til hus kan være en løsning på de utfordringer som tigging gir lokalsamfunnet. Imidlertid er jeg ikke sikker på dette, og vi i KrF gruppa stemte imot forbud. Et forbud mot tigging kan gi et uheldig signal om vår holdning til nødlidende, og spørsmålet er hvordan et slikt forbudet kan håndheves i praksis. Samtidig vil jeg si at det beste ville vært å ha noen nasjonale retningslinjer for dette, slik at ikke praksis er forskjellig fra kommune til kommune.

La det være sagt med en gang. Vi har selvsagt ikke vondt av å bli berørt i vår samvittighet ved å se fattige mennesker eller tiggere. Det er tvert om bra at vår sosiale samvittighet vekkes.
Det er heller slik at vi er så vant med å se nød, ikke minst via Tv og nett, at vi sikkert reagerer for lite. Likevel skal vi ikke gi for å lette vår samvittighet, det blir også en slags egoisme, men hensikten med å gi må være vårt ønske om å hjelpe mennesker mest mulig og på best mulig måte.

Det er mye som tyder på at vi ved å gi til de som kommer inn fra andre land for å tigge, ikke hjelper de som trenger det mest.
Flere organisasjoner som hjelper f. eks sigøynere i Romania, kan fortelle at det ikke er de fattigste som kommer til Norge, og mye tyder på
at lite av det vi gir går til de som trenger det mest.
Det berører våre hjerter å se mennesker sitte og tigge, men likevel bør vi tenke oss om før vi gir. Vi vet ikke alltid hva vi gir til og det kan finnes andre veier å hjelpe.

Så er spørsmålet om et tiggeforbud løser “problemet”. Det gjenstår å se nå som forbudet er vedtatt. Hvordan skal vi tolke «offentlig sted», vil tiggerne finne andre plasser og nye metoder, og har politiet kapasitet til å følge dette opp.
Uansett er det viktig at vi melder fra til politiet hvis tiggere eller andre har en oppførsel som er truende og forstyrrende.

Som sagt stemte KrF imot tiggeforbudet i Sola. Flertallet var knapt og kommunestyret delte seg omtrent på midten. KrF kom med et tilleggsforslag til saken som vi mente alle kunne stemme for, enten man sa ja eller nei til tiggeforbud, “å anbefale folk å gi via organisasjoner som hjelper nødlidende både her i landet og i nærområdene”. Vi ønsket ikke å forby tigging, men uansett forbud eller ikke er det alltid relevant å tenke igjennom hvordan man best kan gi. På den annen side, et forbud mot tigging er heller ikke en anbefaling om å slutte å gi til mennesker i nød!

I tillegg til vårt offentlige sikkerhetsnett finnes det mange organisasjoner som hjelper fattige og nødlidende både her i landet og ikke minst der de kommer fra.
Hvis folk ga gjennom slike kanaler vil nettverk av tiggere som kommer til landet avta, og flere av de aller fattigste ville få hjelp. Uansett må vi aldri bli en kommune eller befolkning som glemmer de fattige og nødlidende.

KrF ønsket at kommunestyret skulle sende et signal til Solas befolkning om å gi gjennom de kanaler hvor vi vet at pengene kommer fram. Vi er glad for at dette forslaget fikk stort flertall med 27 av 41 stemmer:
«Kommunestyret anbefaler å gi til tiggere via organisasjoner som hjelper nødlidende her i landet og i de nærområder de kommer fra.»

Reklamer