Veien videre for Kristelig Folkeparti

Partiets velgergruppe og målgruppe er viktig. Selvfølgelig ønsker et parti som Kristelig Folkeparti å favne bredest mulig som et folkeparti med et kristent verdisyn i bunnen. Alle er velkommen til å stemme KrF. Likevel er det viktig å definere hva som er Kristelig Folkepartis hovedmålgruppe. En kan i iveren etter å fange bredt, noen ganger miste både kjernen og bredden.
Jeg mener at Kristelig Folkepartis historie, verdisyn og oppgave i det politiske liv i Norge, klart viser at mennesker innen ”den kristne kirke” er partiets hovedmålgruppe. Tradisjonelt har også partiets største velgergruppe vært innenfor denne definisjonen. Samtidig skal ikke partiet på noen måte være et ”nisjeparti” eller ”sektparti”, men et parti med en helhetlig politikk som henter stemmer og støtte fra bredest mulige velgermasser. Poenget er at uten en klart definert kjerne kan man miste mye mer enn man vinner.

KrF skal være et tydelig verdiparti. En del innen KrF og faktisk mange utenfor KrF savner tydelighet. Innad i partiet er det fortsatt en viss debatt om ”bekjennelsesparagrafen” som partiet forlot ved landsmøtet i 2013. I stedet kom en forpliktelse på de kristne verdiene. Personlig støttet jeg denne endringen, selv om jeg hadde ønsket en enda tydeligere forpliktelse. Bekjennelse i kirken og forpliktelse i politikken, var min vurdering. Uansett må enhver tillitsvalgt og listekandidat i Krf stå for et kristent menneskesyn og grunnverdier hentet fra Bibelen.
Likevel, i dag må vi innse at denne forandringen ikke har skaffet partiet oppslutning, men i stedet skapt mye usikkerhet. De krefter i partiet som ønsket at KrF med dette skulle bli mer spiselig for nye velgergrupper utenfor den kristne leiren, tok etter min mening feil. Det er nettopp tydelighet og styrken i verdier og holdninger som gjør at folk søker seg til partiet, også folk utenfor den aktive kristne kirken. Strategiprosess og modernisering av partiet har ikke gitt de ønskede resultater, selv om mye av det etter min mening har vært riktig og nødvendig.

Det arbeides med nytt program 2017-2021.  Dette blir et viktig og avgjørende arbeid for veien videre. Det er etter min mening mye god og framtidsrettet politikk i forslaget. Utvikling og aktualisering i forhold til vår tid og vårt samfunn behøves. Noen av forslagene har allerede skapt uro spesielt blant mer konservative KrF medlemmer, og oppleves som en svekkelse eller utydeliggjøring av kristne kjernesaker. Programkomiteens leder, Dagrun Eriksen, har vært på banen i media og forsvart en del av disse nye forslagene. KrFs ledelse styrer ikke media, men det vil være klokt å tone ned den offentlige debatt og la partiets medlemmer og lokallag behandle forslagene og komme med sine innspill, slik det er lagt opp til. Programkomiteen bør uansett ikke gå i forsvarsposisjon, men lytte konstruktivt. En del i partiet er redd for at viktige verdier som nei til selvbestemt abort og ønsket om reversering av ekteskapsloven, skal være på vikende front. Som et parti som henter verdier fra Bibelen og setter menneskeverd i sentrum, bør svaret i abortspørsmålet være enkelt. KrF er det eneste partiet som er imot selvbestemt abort og som i stedet vil lovfeste retten til liv. Det er viktig å ta ”ballen” der hvor den er aktuell i den politiske debatt, som i spørsmålet om såkalt ”fosterreduksjon”, men samtidig holde frem partiets grunnstandpunkt. Så langt jeg ser er dette ivaretatt i forslaget til nytt program.

Ekteskapsloven er en utfordring. Kirkemøtets vedtak skaper bølger. Når ikke landets biskoper viser tydelig vei i en så viktig sak, hvordan kan et politisk parti ha klar tale, spør mange. Et relevant spørsmål. Likevel må KrF som et politisk parti med en tydelig vedibasis ha et klart standpunkt til ekteskapet. Uttalser fra programkomiteens leder, Dagrun Eriksen, til avisene Dagen og Aftenposten, har reist en viss tvil om partiet er i bevegelse når det gjelder synet på ekteskapet og ekteskapsloven. Her er tydelige formuleringer viktige. Personlig tenker jeg at tiden er inne for å løfte vigsel og det juridiske ved ekteskapet ut av kirken og overlate det til offentlige myndigheter, men det fritar ikke verken kirker eller KrF fra å ha et klart syn på ekteskapet.

KrFs holdning til regjeringsalternativ er stadig på agendaen
. Det er stor politisk spennvidde i KrF. Som et verdiparti og sentrumsparti har partiet både tillitsvalgte og medlemmer som ellers ville vært å finne på både til høyre og til venstre på den politiske aksen. Det er grunnverdiene som gjør at disse samles i KrF. Samtidig har partiet en historie som et borgerlig parti og et ikke-sosialistisk parti, og selv om verdier eller mangel på tydelige verdier er jevnt fordelt i dagens politiske akse,
er nok sentrum-høyre det landskap som det har vært mest naturlig å bevege seg i, og har gitt størst uttelling.

Krf er opptatt av å få et sterkt sentrum. Etter min mening er det viktig å ”blankpusse” KrF-politikken, men ikke være så opptatt av et samlet sentrum. For et verdiparti som KrF er det ikke mer å hente hos Venstre enn i de andre partiene når det gjelder partiets grunnverdier. Venstres ferske forslag om et ”tredje kjønn” kalt ”hen” er et godt eksempel!

KrF er et samarbeidsparti til regjeringen. Partiet har på den måten mulighet til å bidra konstruktivt i styringen av landet. KrF har valgt dette for denne perioden, og jeg ser ikke nødvendigheten av å ha prosess på det hele tiden. Det sliter partiet. Så får debatten om samarbeidsformer i neste periode vente til nærmere neste valg. Min konklusjon er at Norge trenger et levende og kraftfulllt Kristelig Folkeparti.

Reklamer