Kristelig Folkeparti

Det har blåst rundt Kristelig Folkeparti etter høstens Stortingsvalg. Valget 2009 ble en enorm nedtur, og i etterkant har ikke minst utspill fra nestlederen, Inger Lise Hansen, skapt bølger og diskusjoner både innenfor og utenfor partiet. Dette har skjedd med god hjelp av medier som VG, som har vist en tydelig agenda i dette. Jeg mener det er viktig at KrF lykkes i å være og framstå som et bredt og folkelig verdiparti bygd på et kristent verdigrunnlag. Jeg tror at en bredde både i det politiske og religiøse liv fortsatt ønsker et slikt parti på arenaen som en viktig samfunnsaktør i vårt land. Personlig er jeg pastor og ikke politiker, men som en samfunnsengasjert leder tillater jeg meg å bidra med noen innspill i debatten.

Partiets identitet og rolle
Man kan mene mye om Inger Lise Hansen og hennes framgangsmåte og utspill denne vinteren, men jeg vil bare konkludere med at hun har tatt opp brennbare temaer og reist en debatt som har ulmet under overflaten i partiet etter det katastrofale valgresultatet i høst. Partileder Dagfinn Høybråten har også gjort det eneste rette i situasjonen, nemlig å hilse denne debatten velkommen. En grundig evaluering av sin identitet og rolle i norsk politikk må partiet ta, hvor ubehagelig den enn er, og forhåpentligvis kommer partiet styrket og forfrisket ut av det. Dette er ikke tiden for, som enkelte konservative kristne gjør, å miste troen på partiet og dømme det “nord og ned”. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt!

Modernisering
Etter at Inger Lise Hansen sto fram med sine synspunkt, har det blitt avdekket til dels store forskjeller i tenkning innen partiet. KrFs framtid synes usikker på tross av partleder Høybråtens forsikringer om at partiet står ved sitt program. Likevel er de grunnleggende verdiene fortsatt der som et felleseie, men hvordan de skal formidles og tilpasses dagens samfunn er det ulikt syn på. Jeg tror det er behov for et parti som bygger tydelig på kristne verdier, men samtidig må partiet moderniseres og gjøres mer relevant i vår tid. Det behøves ny frisk entusiasme for gode, gamle verdisaker som livsrett og menneskeverd, men samtidig trenger partiet å komme opp med nye aktuelle saker som engasjerer folk og ikke minst yngre mennesker. Jeg mener at de gode sakene er der, men det må jobbes med tydeliggjøringen og formidlingen et samfunn hvor media i alt for stor grad  setter dagsorden. Mange mennesker i vårt land ønsker å bygge sine liv og sine barns framtid på kristne verdier, men innpakningen må være annerledes enn for 30 år siden. Et nytt og mer moderne navn på partiet kan også være en god idè og en del av moderniseringen, men kanskje ikke det viktigste i første omgang.

Bekjennelsesparagrafen
Jeg er enig i at “bekjennelsesparagrafen” i sin nåværende form har gått ut på dato. Likevel bør ledere og kandidater til partiets tillitsverv og valglister selvfølgelig stå for partiets kristne verdigrunnlag. Et tydelig verdidokument bygd på de kristne verdier er en forutsetning for partiets egenart, troverdighet og bærekraft. Som politisk parti er ikke det viktigste å kreve en personlig kristen bekjennelse, men at man gir sin loyalitet til de kristne verdier som partiet målbærer.Bekjennelsesparagrafen kan implementeres på en annen måte i partiets program og verdigrunnlag. Samtidig, hvis mennesker som ikke bygger på kristne verdier skal ha tillitsverv i partiet, blir KrF ikke så mye annerledes enn et hvilket som helst parti. Hvis man tenker seg at folk som ikke har en gudstro eller tilhører en annen religion skal være med og lede partiet, tror jeg man har forlatt partiets grunnidè og ideologi. Da er det kanskje bedre at kristne politikere engasjerer seg i andre partier!

Ideologi og teologi.
Når vi hører Knut Arild Hardeide og andre KrF ledere gjenta at man ikke må blande politikk og teologi, er det bare delvis rett. Vi skal ikke blande menighet og politikk, men for et parti med kristent verdigrunnlag kommer man ikke utenom et teologisk grunnlag. Noe annet er at partiet ikke skal tolke alle teologiske stridsspørsmål, det hører hjemme i kirken.
Politikk handler om ideologi, ikke teologi, men bak enhver ideologi ligger det alltid en filosofi, en tenkning. For et kristent parti vil Bibelen og teologien skape forutsetninger og vilkår for politikken, og sette rammer for den ideologi som ligger til grunn for partiets politikk. Her er det lett å bland begrepene. Det ville vært merkelig om en ultrablå høyrekonservativ person eller en markedsliberaler skulle bekle et tillitsvalg i Sosialistisk Venstreparti. Det er en selvfølge at de som leder partiet har en sosialistisk filosofi: Like selvfølgelig er det at de som leder et kristent verdiparti skal ha en kristen grunnfilosofi.

Politikk og menighet
Kristelig Folkeparti har alltid hatt et nært forhold til kirke og kristendom. Det er naturlig, selv om man må jobbe med grenseoppgangene. Som sagt, det skal være forskjell på politikk og menighet. Etter min mening skal kirken også holde seg unna partipolitikk, selv om den må ha både rett og plikt til å mene noe om samfunnsspørsmål og politiske saker. Det er ulike arenaer. Men KrF vil ha et nært forhold til kristne miljøer akkurat som Arbeiderpartiet har et nært forhold til arbeiderbevegelsen, Senterpartiet til bønder og landbruk osv. Likevel skal skillelinjene være klare mellom menighet og politikk, og det vil selvsagt være kristne i ulike partier, akkurat som det er bønder fiskere og arbeidsfolk i alle partier.
Jeg ønsker Kristelig Folkeparti lykke til I denne viktige fasen i partiets historie.